Flere som ikke er karriere-menneske?

[AnonymBruker]

Føler folk hele tiden snakker om å videreutdanne seg, bygge på osv. 

Jeg er sykepleier og virker som det forventes av alle rundt meg, at jeg må videreutdanne meg. "Når har du tenkt å videreutdanne deg?", "hva skal du gjøre etter den jobben da?" Osv. 

Egentlig har jeg det fint. Har til nå jobbet 2år på sykehus, 1år i hjemmesykepleien og 3år på sykehjem. Virker som alle antar at sykehjem er kjedelig,at man ikke lærer noe der osv. Men jeg lærer noe hele tiden, jeg liker måten det jobbes på, at man blir kjent med beboerne og ikke får inn nye innleggelser hele tiden slik son på sykehus. Jobben passer også bra mtp på fremtiden og barn. Sykehjemmet ligger 10min unna i gåavstand og barnehage like ved. Men nei, det er vist så traust, kjedelig og lite utfordrende slik jeg lever...

Jeg er bare ikke et karrieremenneske. Jeg jobber fordi jeg må (liker jo arbeudsplassen). Jeg setter pris på min fritid hvor jeg kan dyrke hobby. Mitt liv er ikke bare jobb. Og jeg higer ikke etter noe mer på jobbfronten.

Andre som har det slik? 

Anonymkode: 9d563...d6f

[pia mater]

Er så sykt lei av alle som tror kommunehelsetjenesten er "lett" og kjedelig. Aldri opplevd så bratt læringskurve som i kommunen! Og alt du lærer om deg selv. Startet som sjenert og usikker, den personen er long gone. 

Trives du slik du har det så stå på. Ingen grunn til å endre på det som funker. 👏🏻

[AnonymBruker]

Ja.

Jeg trives i jobben min (IT), men har ingen ambisjoner. Jeg jobber for å tjene penger, og for å være sammen med veldig hyggelige kolleger. Utenom det har jeg ingen "driv". Kunne jeg fått samme lønn uten å jobbe, hadde jeg lett sluttet og heller brukt tiden på andre ting. Men jeg er ikke en av de som drømmer om lottogevinst for å kunne slutte å jobbe, for jeg trives som sagt helt fint.  

Anonymkode: bab69...722

[AnonymBruker]

Ja, jeg jobber kun for å ha råd til å leve. Å ha noen voldsom karriere interesserer meg ikke i det hele tatt.

Anonymkode: cbadb...408

[AnonymBruker]

Jeg er også sykepleier på sykehjem, men føler veldig på at jeg vil noe mer. Jeg er drittlei av det kvinnedominerte miljøet hvor folk er frekke mot meg og kaller meg stille og beskjeden. Jeg vil bevise at jeg takler å ta en mastergrad, jeg er ikke så beskjeden at jeg ikke klarer det (satt på spissen). Men disse assistentene og helsefagarbeiderne bare ser meg som en beskjeden person som gror fast på en arbeidsplass i årevis. Jeg skal bevise at jeg takler å ta en master og komme meg videre i arbeidslivet. Vet jeg høres bitter ut, men etter å ha blitt satt i bås i årevis blir jeg lei meg og såret når andre tråkker på personligheten min. Jeg er nå en dame på 36 år og jeg vet at jeg er en person som aldri gir opp målene mine, men jeg er villig til å jobbe beinhardt. 

Anonymkode: 70360...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg er også sykepleier på sykehjem, men føler veldig på at jeg vil noe mer. Jeg er drittlei av det kvinnedominerte miljøet hvor folk er frekke mot meg og kaller meg stille og beskjeden. Jeg vil bevise at jeg takler å ta en mastergrad, jeg er ikke så beskjeden at jeg ikke klarer det (satt på spissen). Men disse assistentene og helsefagarbeiderne bare ser meg som en beskjeden person som gror fast på en arbeidsplass i årevis. Jeg skal bevise at jeg takler å ta en master og komme meg videre i arbeidslivet. Vet jeg høres bitter ut, men etter å ha blitt satt i bås i årevis blir jeg lei meg og såret når andre tråkker på personligheten min. Jeg er nå en dame på 36 år og jeg vet at jeg er en person som aldri gir opp målene mine, men jeg er villig til å jobbe beinhardt. 

Anonymkode: 70360...ffb

Må du bevise noe? Drit i de! Hva med en annen arbeidsplass hvor det er flere menn? Vet at i psykiatrien og ofte i bofellesskap så er det høyere andel av menn, enn i resten av kommunen.

På en måte kunne jeg tenkt meg å tilegne meg mer kunnskap, men det innebærer også å studere, skrive oppgaver, holde foredrag, gruppearbeid og eksamen. Det orker jeg bare ikke! Dessuten får vi lite dekket av arbeidsgiver. Utdanningen er gjerne gratis, men må likevel søke ulønnet permisjon eller jobbe en viss prosent utenom.

Anonymkode: 9d563...d6f

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke karrieremenneske. De aller fleste av oss er gjennomsnittlige mennesker som vil ha en jobb vi trives i og som gjør at vi får lønn nok til å betale for det mest nødvendige. Jeg tenker at det er kjempefint at du trives i jobben din og at det er fokuset til de fleste av oss. 

Anonymkode: aba0d...24a

[AnonymBruker]

Ja, vil ikke ha for mye ansvar eller for tidkrevende jobb. Mest mulig fritid og en jobb som betaler regningene, men som er passe interessant.

Anonymkode: bcbe7...e72

[AnonymBruker]

Jeg driter i karriere. Vil bare ha fine folk rundt meg, noe passe intelligent å gjøre og nok penger til å ha det greit.

Anonymkode: ae0c4...b15

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke karrieremenneske. Jeg har gått en videreutdanning, fordi jeg hadde lyst og syntes den var interessent. Men jeg har aldri brukt den. Karrieremessig har jeg gått fra en stilling med ansvar til en stilling som assistent innen noe annet enn mitt fagområde. Fordi jeg trives med det, og det passer bedre inn i hverdag og familieliv.  

Anonymkode: 8c621...ee7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, jeg jobber kun for å ha råd til å leve. Å ha noen voldsom karriere interesserer meg ikke i det hele tatt.

Anonymkode: cbadb...408

Enig! Jobber for å leve, ikke omvendt. Har ingen ambisjoner om å bli sjef eller klarte på rangstigen innad i et firma.

Er nok litt kjedelig også, for jeg trives med forutsigbarhet og tar gjerne rutinejobber. Null stress.

Anonymkode: c0a93...999

[AnonymBruker]

Jeg er "bare" helsefagarbeider i hjemmetjenesten, men trives med det. Har ingen planer om å videreutdanne meg, men man får jo se hva man ønsker etter noen år i yrket, om man føler seg lei eller ferdig utlært. Neste naturlige steg for oss HFA, er å bli sykepleiere, men jeg har ikke noe ambisjon om det, men har sett at det er andre veier å gå, om man skulle bli lei av å "bare" være HFA. At DU trives, er det viktigste! Drit i hva andre mener.

Anonymkode: f39cd...499

[AnonymBruker]

Jeg jobber kun fordi jeg må tjene penger for å leve. Har 1000 fritidsinteresser så kunne gjerne tenkt meg å bruke de 8 timene daglig på noe annet.

Anonymkode: 63348...9dd

[sicario]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Føler folk hele tiden snakker om å videreutdanne seg, bygge på osv. 

Jeg er sykepleier og virker som det forventes av alle rundt meg, at jeg må videreutdanne meg. "Når har du tenkt å videreutdanne deg?", "hva skal du gjøre etter den jobben da?" Osv. 

Egentlig har jeg det fint. Har til nå jobbet 2år på sykehus, 1år i hjemmesykepleien og 3år på sykehjem. Virker som alle antar at sykehjem er kjedelig,at man ikke lærer noe der osv. Men jeg lærer noe hele tiden, jeg liker måten det jobbes på, at man blir kjent med beboerne og ikke får inn nye innleggelser hele tiden slik son på sykehus. Jobben passer også bra mtp på fremtiden og barn. Sykehjemmet ligger 10min unna i gåavstand og barnehage like ved. Men nei, det er vist så traust, kjedelig og lite utfordrende slik jeg lever...

Jeg er bare ikke et karrieremenneske. Jeg jobber fordi jeg må (liker jo arbeudsplassen). Jeg setter pris på min fritid hvor jeg kan dyrke hobby. Mitt liv er ikke bare jobb. Og jeg higer ikke etter noe mer på jobbfronten.

Andre som har det slik? 

Anonymkode: 9d563...d6f

Har det litt slik selv.

Jeg har videreutdannelser og lederjobb, men det er ikke noe jeg aktivt har forfulgt. Det har egentlig ramlet litt tilfeldig i fanget mitt. 
 

Har ikke noe mindre fritid eller jag nå en hva jeg hadde da jeg jobbet «på gulvet». Nesten mer fritid vil jeg si.

[AnonymBruker]

Jeg har yrkesfagutdannelse og godt fornøyd med det. Eneste grunn til å ta høyere utdanning for min del hadde vært at jeg da hadde hatt flere jobbmuligheter. Og da tenker jeg ikke på jobbmuligheter for å jobbe meg opp og fram men for å ha arbeidstid som passer meg best. Jeg liker veldig godt å jobbe turnus men som barne og ungdomsarbeider er det få stillinger som tilbyr det. 

Anonymkode: 61ca9...af7

[AnonymBruker]

pia mater skrev (13 timer siden):

Er så sykt lei av alle som tror kommunehelsetjenesten er "lett" og kjedelig. Aldri opplevd så bratt læringskurve som i kommunen! Og alt du lærer om deg selv. Startet som sjenert og usikker, den personen er long gone. 

Trives du slik du har det så stå på. Ingen grunn til å endre på det som funker. 👏🏻

Kommunehelsetjenesten er faktisk lett og beskjeden.

Anonymkode: 79020...b55

[Knirke]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Føler folk hele tiden snakker om å videreutdanne seg, bygge på osv. 

Jeg er sykepleier og virker som det forventes av alle rundt meg, at jeg må videreutdanne meg. "Når har du tenkt å videreutdanne deg?", "hva skal du gjøre etter den jobben da?" Osv. 

Egentlig har jeg det fint. Har til nå jobbet 2år på sykehus, 1år i hjemmesykepleien og 3år på sykehjem. Virker som alle antar at sykehjem er kjedelig,at man ikke lærer noe der osv. Men jeg lærer noe hele tiden, jeg liker måten det jobbes på, at man blir kjent med beboerne og ikke får inn nye innleggelser hele tiden slik son på sykehus. Jobben passer også bra mtp på fremtiden og barn. Sykehjemmet ligger 10min unna i gåavstand og barnehage like ved. Men nei, det er vist så traust, kjedelig og lite utfordrende slik jeg lever...

Jeg er bare ikke et karrieremenneske. Jeg jobber fordi jeg må (liker jo arbeudsplassen). Jeg setter pris på min fritid hvor jeg kan dyrke hobby. Mitt liv er ikke bare jobb. Og jeg higer ikke etter noe mer på jobbfronten.

Andre som har det slik? 

Anonymkode: 9d563...d6f

 

11 hours ago, AnonymBruker said:

Må du bevise noe? Drit i de! Hva med en annen arbeidsplass hvor det er flere menn? Vet at i psykiatrien og ofte i bofellesskap så er det høyere andel av menn, enn i resten av kommunen.

På en måte kunne jeg tenkt meg å tilegne meg mer kunnskap, men det innebærer også å studere, skrive oppgaver, holde foredrag, gruppearbeid og eksamen. Det orker jeg bare ikke! Dessuten får vi lite dekket av arbeidsgiver. Utdanningen er gjerne gratis, men må likevel søke ulønnet permisjon eller jobbe en viss prosent utenom.

Anonymkode: 9d563...d6f

Motsier du ikke deg selv her? Du har jo åpenbart vurdert utdannelse, men er ikke interessert i å legge noe særlig innsats i det. Hvorfor dette behovet for bekreftelse på at karriere ikke er noe å trakte etter? Anes det en sårhet i det, når folk spør om videreutdannelse og du svarer at du har det helt fint der du er?

Det er ikke min sak, altså... Kan hende du virkelig har det helt supert. Men det virker ikke sånn utifra det du skriver.

[Hannah80]

Er overhodet ikke et karrieremenneske. Kunne heller ikke vært sammen med noen som levde og åndet for jobben sin. 

[tøydokka]

Jeg går på jobb fordi jeg trenger penger for å leve. Jobben er givende den, men opplever at det tar for mye tid og suger ut energien min. Så ideelt sett skulle jeg helst redusert stillingen uten lønnsreduksjon, for det er på fritiden jeg virkelig lever.

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke noe karriere menneske. Synes eksamener er så grusomme at jeg fortsatt grøsser bare ved tanken. Gikk sykepleien og har hatt samme trygge jobb i 15 år.

Får heller ikke inntrykk av at folk rundt meg er karrieremennesker. Kjenner noen, men langt fra de fleste.

Felles for karrieremenneskene kom jeg på nå, er at de enten er barnløse…eller er/har vært utbrente på ett eller annet stadie😶

Anonymkode: dacff...5db