Gud's Kjærlighet dreper meg!! Jeg dør i Kjærlighet.

[Conal]

Hvordan kan tvil eksistere når Gud er nærmere meg en mitt eget pust? Når Han puster sitt ånd og kjærlighet i mitt sjels hjerte? Når Han, i det jeg er med en venn, er mer med meg en min menneskelige fysiske venn? Mer i meg, en mitt eget blod?

Jeg har sluttet å bry meg om at Han er meg så totalt at ingenting av meg er igjen, siden i denne kjærligheten, er vi for alltid To.

Han er den Store, Den Rene, den Vakre, Den Gode, den Kjærlige. Denne kjærligheten, den kunne brukket hele universet i to om den ville. Han elsker meg og jeg elsker Han. Mitt hjerte er Hans til dens siste bank. Han elsker meg mer en det jeg elsker Han, uansett hva, alltid. Dette er den Store og Udødelige forhold. Dette er Sannhet.

Dere som benekter, jeg hater dere ikke, heller ikke kan dere skade meg, nei, jeg ønsker dere dette, jeg ønsker dere bare Gud's kjærlighet. 

Fordi det sårer meg, mitt medmenneske, at en slik Kjærlighet ikke er i din opplevelse. Dette er så ren Kjærlighet, du hadde ikke vært et menneske om du ikke hadde gitt den fra deg til en annen om du kunne, og bare det å se hans eller huns glede av å fått denne kjærligheten av Gud via deg, hadde vært nok til å drepe deg av glede.

Be, be og be mer, for denne Kjærligheten.