Drømmen om bolig og egne urealistiske forventninger

[AnonymBruker]

Vet det er nok av poster om boligmarkedet her inne fra før, men trenger å få luftet meg litt. Jeg fyller straks 32 år, har ingen barn men tenker det skjer i løpet av de neste par årene. Samboer og jeg er "heldige" og leier et gammelt hus fra et familiemedlem rett utenfor Oslo (der begge jobber) og har det i det store og det hele ganske åkei.

 

I det siste har vi tenkt mye på fremtiden og hvor vi vil bo. Begge har all familie og nettverk på østlandet, så det er uaktuelt for oss å flytte til en annen landsdel. Huset vi bor i ble bygget av mine besteforeldre på 50-tallet og er i veldig dårlig forfatning men ligger i et kjempefint område med gode kollektivforbindelser og nært skogen. Vi har en hund. Vi jobber begge fulltid og har en samlet inntekt på rett under 900K. Vi leier relativt billig i forhold til hvor vi bor, og spinker og sparer til EK, men det går sakte. Jeg har utbetalt ca 24 000 i måneden og mellom 5-8 000 av de går til sparing. Jeg har fortsatt gjenlevende besteforeldre, og spreke foreldre i 60-årene med ganske gjennomsnittlig inntekt og lite formue, så noe eventuell arv kommer ikke før om mange mange år. Samboer kommer ikke til å arve noe særlig i det hele tatt.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på, bortsett fra at er det virkelig sånn det skal være? Skal vi sette hele livet på pause og ha tilnærmet null i forbruk i årevis for å kunne spare til vår egen bolig? Hvis vi får barn, hvor skal vi gjøre av de? Mindre lån kommer vi også til å få med en gang det er barn inne i bildet, men de tar jo også plass. Skal vi gjøre som "alle andre" og gå for det trangeste og billigste vi finner, bare for å komme oss inn på markedet? Er det verdt det? Begge har mye hjemmekontor som følge av covid, skal vi klemme oss inn på en liten toroms med bikkja vår og dele kjøkkenbordet som arbeidsplass? Det er lett å si at det "bare" er å flytte et annet sted, men personlig er jeg ikke villig til å ofre min nåværende jobb og hele nettverket mitt for å eie egen bolig, dessuten ser det jo ut som om prisene er helt bananas over mye av østlandet uansett. Vi er utrolig bortskjemte med her vi bor nå, bortsett fra at huset er steingammalt og falleferdig så har vi en liten hageflekk og godt med plass rundt oss, og jeg merker hvor langt inne det sitter å skulle flytte inn i en trang leilighet etter å ha bodd som dette mye av livet. Finnes det ingen mellomting? Må man enten bo helt avsides til en overkommelig pris, eller bo smått og kjipt i mer sentrale strøk?

 

Vi har jo alle forutsetninger for å kunne klare det, men når jeg ser boligprisene fortsetter å løpe fra sparingen så merker jeg at det vokser en slags trass i meg og at jeg er skikkelig motvillig til å ofre det jeg anser som viktig (nærhet til familie, jobb og venner, hunden og de utgiftene det medfører, en øl i ny og ne og gud forby et nytt klesplagg en gang i blant) for å gjøre boligdrømmen til realitet. Er vi helt alene om å ha det sånn?

 

Vil vel ingen steder med dette, men var godt å få det ut. Hilsen evig leietaker.

Anonymkode: ed612...f20

[AnonymBruker]

Hvordan er lønnsutsiktene i jobbene deres, er det mulig å jobbe seg oppover til bedre lønn? Har kanskje en av dere mulighet til å finne en bedre betalt jobb? Hvis ikke, kanskje det er mulig å ta etterutdanning for å få bedre lønn?

Anonymkode: c8c6e...ccd

[Snedig]

Folk har ulike prioriteringer, så det må du nesten kjenne på selv. Men jeg selv hadde prioritert å gå ned i størrelse for å komme inn på boligmarkedet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vet det er nok av poster om boligmarkedet her inne fra før, men trenger å få luftet meg litt. Jeg fyller straks 32 år, har ingen barn men tenker det skjer i løpet av de neste par årene. Samboer og jeg er "heldige" og leier et gammelt hus fra et familiemedlem rett utenfor Oslo (der begge jobber) og har det i det store og det hele ganske åkei.

 

I det siste har vi tenkt mye på fremtiden og hvor vi vil bo. Begge har all familie og nettverk på østlandet, så det er uaktuelt for oss å flytte til en annen landsdel. Huset vi bor i ble bygget av mine besteforeldre på 50-tallet og er i veldig dårlig forfatning men ligger i et kjempefint område med gode kollektivforbindelser og nært skogen. Vi har en hund. Vi jobber begge fulltid og har en samlet inntekt på rett under 900K. Vi leier relativt billig i forhold til hvor vi bor, og spinker og sparer til EK, men det går sakte. Jeg har utbetalt ca 24 000 i måneden og mellom 5-8 000 av de går til sparing. Jeg har fortsatt gjenlevende besteforeldre, og spreke foreldre i 60-årene med ganske gjennomsnittlig inntekt og lite formue, så noe eventuell arv kommer ikke før om mange mange år. Samboer kommer ikke til å arve noe særlig i det hele tatt.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på, bortsett fra at er det virkelig sånn det skal være? Skal vi sette hele livet på pause og ha tilnærmet null i forbruk i årevis for å kunne spare til vår egen bolig? Hvis vi får barn, hvor skal vi gjøre av de? Mindre lån kommer vi også til å få med en gang det er barn inne i bildet, men de tar jo også plass. Skal vi gjøre som "alle andre" og gå for det trangeste og billigste vi finner, bare for å komme oss inn på markedet? Er det verdt det? Begge har mye hjemmekontor som følge av covid, skal vi klemme oss inn på en liten toroms med bikkja vår og dele kjøkkenbordet som arbeidsplass? Det er lett å si at det "bare" er å flytte et annet sted, men personlig er jeg ikke villig til å ofre min nåværende jobb og hele nettverket mitt for å eie egen bolig, dessuten ser det jo ut som om prisene er helt bananas over mye av østlandet uansett. Vi er utrolig bortskjemte med her vi bor nå, bortsett fra at huset er steingammalt og falleferdig så har vi en liten hageflekk og godt med plass rundt oss, og jeg merker hvor langt inne det sitter å skulle flytte inn i en trang leilighet etter å ha bodd som dette mye av livet. Finnes det ingen mellomting? Må man enten bo helt avsides til en overkommelig pris, eller bo smått og kjipt i mer sentrale strøk?

 

Vi har jo alle forutsetninger for å kunne klare det, men når jeg ser boligprisene fortsetter å løpe fra sparingen så merker jeg at det vokser en slags trass i meg og at jeg er skikkelig motvillig til å ofre det jeg anser som viktig (nærhet til familie, jobb og venner, hunden og de utgiftene det medfører, en øl i ny og ne og gud forby et nytt klesplagg en gang i blant) for å gjøre boligdrømmen til realitet. Er vi helt alene om å ha det sånn?

 

Vil vel ingen steder med dette, men var godt å få det ut. Hilsen evig leietaker.

Anonymkode: ed612...f20

Ja, det tenker jeg er lurt. Man begynner i det små og kjøper seg oppover. Ikke sitt utenfor eiemarkedet og se på andre som glir forbi dere. tenk at det bare er midlertidig.
 

Dumt at dere har vendt dere til stort hus og hage allerede

Anonymkode: c7dd8...a5a

[AnonymBruker]

Sånn er det jo for flere desverre. Jeg er oppvokst i Oslo, skulle gjerne ha bodd der. Men da jeg ble enslig mor, så hadde jo ikke jeg råd til stor nok bolig der. Da flyttet jeg til Drammen, og fikk halvparten av tomannsbolig med 4 soverom. Dette på lav inntekt alene. 

Så enten må dere kjøpe lite og sentralt, eller større og litt utenfor. 

Og rekkehus og tomannsboliger er en del billigere enn enebolig.

Anonymkode: 508a0...439

[AnonymBruker]

Hvordan er det der dere bor nå, kan dere ha barn der? Vet dere sikkert hvor lenge dere kan leie? 

Jeg bor i steingammelt hus selv, som jeg leier. Er heldig som vet at jeg kan bli her livet ut hvis jeg vil .

Elsker det og kunne aldri byttet ut med leilighet. Jeg skal ikke ha barn da, så trenger kun å tenke på meg selv. Livskvaliteten min ville sunket drastisk hvis jeg skulle bodd i en liten leilighet,  så for meg er det viktigere å bo på landet i enebolig enn å eie selv. 

Hadde dere klart å kjøpt en ettromsleilighet i tilegg til at dere leier der dere er nå som dere kan leie ut, bare for å komme på boligmarkedet? 

Anonymkode: 14ddf...ac0

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan er lønnsutsiktene i jobbene deres, er det mulig å jobbe seg oppover til bedre lønn? Har kanskje en av dere mulighet til å finne en bedre betalt jobb? Hvis ikke, kanskje det er mulig å ta etterutdanning for å få bedre lønn?

Anonymkode: c8c6e...ccd

Ja, det er muligheter for bedre lønn, men det går sakte det også - føler vi har havna litt bakpå begge to, med den lønna vi har i en alder av 32 og 35. Samboer ser seg om etter ny jobb, jeg trives utrolig godt der jeg er og får lønnsøkning nå til høsten, selv om det ikke er mye så hjelper det litt  Videreutdanning er ikke særlig aktuelt i bransjene vi jobber i.

TS

Anonymkode: ed612...f20

[draug 75]

Det er som sagt over, om du er inne på eiermarkedet, om enn trngt, så er i du i markedet og er med på veksten. Når du leier, er du utenfor og ser markedet springe fra sparinga. 

Husleie er det du betaler ned på en annen sitt lån.

Du kan jo si det som så, at grovt regnet, er sparinga pluss leie det du har kunne betale på huslånet. (Finregnet er det ikke sånn, fordi du må ta høyde for komm.avgifter, sette av til vedlikehold, etc.).

Og du kan se det du betaler på den lille bolig, det er sparing til en større bolig - bare vær obs på hva det koster å kjøpe og selge (tinglysningsgebyr, meglerhonorar..)

Og husk at lånutgiftene dine blir mindre relativt sett til lønnsinntekter, prisstigning etc. etterhvert som årene går.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Dumt at dere har vendt dere til stort hus og hage allerede

Anonymkode: c7dd8...a5a

Haha, ja, er enig i det!

TS

Anonymkode: ed612...f20

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan er det der dere bor nå, kan dere ha barn der? Vet dere sikkert hvor lenge dere kan leie? 

Jeg bor i steingammelt hus selv, som jeg leier. Er heldig som vet at jeg kan bli her livet ut hvis jeg vil .

Elsker det og kunne aldri byttet ut med leilighet. Jeg skal ikke ha barn da, så trenger kun å tenke på meg selv. Livskvaliteten min ville sunket drastisk hvis jeg skulle bodd i en liten leilighet,  så for meg er det viktigere å bo på landet i enebolig enn å eie selv. 

Hadde dere klart å kjøpt en ettromsleilighet i tilegg til at dere leier der dere er nå som dere kan leie ut, bare for å komme på boligmarkedet? 

Anonymkode: 14ddf...ac0

Vi tegnet akkurat ny kontrakt på 3 år, men etter det kan det hende at det ikke er mulig å bo her lenger. Familiemedlemmet som eier boligen er usikker på hva de ønsker å gjøre med huset, mest sannsynlig blir det solgt til en eiendomsutvikler som river det og klemmer inn 4 nye boliger på tomta som stort sett er det som skjer i området her.

Akkurat nå har vi ikke mulighet til å kjøpe uansett med det lille vi har i EK, så vi må nok bare fortsette å spare enn så lenge.

TS

Anonymkode: ed612...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi tegnet akkurat ny kontrakt på 3 år, men etter det kan det hende at det ikke er mulig å bo her lenger. Familiemedlemmet som eier boligen er usikker på hva de ønsker å gjøre med huset, mest sannsynlig blir det solgt til en eiendomsutvikler som river det og klemmer inn 4 nye boliger på tomta som stort sett er det som skjer i området her.

Akkurat nå har vi ikke mulighet til å kjøpe uansett med det lille vi har i EK, så vi må nok bare fortsette å spare enn så lenge.

TS

Anonymkode: ed612...f20

Ja da har dere nok ikke noe annet valg enn å bare spare så mye dere de neste 3 årene.

Dere har jo ikke barn, kanskje en av dere får dere en ekstra jobb og setter av disse pengene i tilegg.  

Anonymkode: 14ddf...ac0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, draug 75 said:

Det er som sagt over, om du er inne på eiermarkedet, om enn trngt, så er i du i markedet og er med på veksten.

Jeg føler dette er litt av kjernen i "problemet", at man må komme seg inn for enhver pris. Hvor lenge kan vi forvente vekst? Skal det bare fortsette sånn som nå? For min egen del kunne jeg ha hatt det greit med å leie resten av livet, så lenge jeg fant riktig plass med et stabilt leieforhold. Men det kjipe er jo at om vi går for det så har vi ingenting å gi videre til eventuelle barn når den tid kommer. Jeg er jo også redd for at det tar så lang tid før vi eventuelt får kjøpt at vi kommer til å fortsette å betale ned på lån til den dagen vi dør.

TS

Anonymkode: ed612...f20

[AnonymBruker]

Jeg, for min del, har aldri skjønt denne forventningen om at man skal ha størst mulig og i best mulig område fra dag 1. Jeg kjøpte min første leilighet som 30-åring i 2005. Leiligheten var en to-roms på 32 kvm. Men bare det at jeg kom meg inn på markedet har hjulpet meg videre, og jeg eier nå en treroms som er dobbelt så stor. Det tror jeg ikke jeg hadde fått til hvis jeg ikke hadde kjøpt da jeg gjorde. 

 

Anonymkode: 24c74...589

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at du er veldig problem-orientert og ikke løsnings-orientert. 

Dere har en utfordring med at dere har vært privilegerte og fått bo i noe som er helt urealistisk at dere kunne kjøpt dere selv, eller leid til markedspris. Det er faktisk en del av problemet, at dere er godt vant, og ikke har lyst til å "starte på nytt" med en liten bolig, når dere er vant til å kunne ha masse plass. 

Men hvilke muligheter har dere i virkeligheten? 
Hvor mye lån kan dere få, med den inntekten dere har, og den egenkapitalen dere har nå?

Finnes det boliger dere har råd til i det området dere bor? Eller er alt for dyrt for dere? (Hadde dere hatt råd til en toroms?) 

Er det mulig for dere å overta det huset dere bor i, og satt det i stand, så dette kunne blitt et bra sted for dere å ha barn? 

MÅ dere eie selv, eller kunne dere fortsatt å leie i noen år til?

Hvor stor bolig kunne dere kjøpt dersom dere reiste et stykke ut fra området dere helst ønsket å bo i? (Si inntil 30 minutter med bil eller 1 time kollektivt fra jobb/familie) 
Hadde dere hatt råd til et lite rekkehus da? Eller en leilighet med 3 rom og litt stor uteplass? 

Hva er det EGENTLIG som er viktig for dere? 
- Hage/Uteplass
-Antall rom
- Bolig/boområde egnet for barn
- Godt kollektivtilbud
- Lett å komme seg til steder på x minutter? (Med bil)
- Gangavstand til skog, butikk, lekeplasser eller noe annet? 

Sett opp en prioriteringsliste over hva som er viktigst for dere. Hva MÅ dere ha, og hva skulle dere gjerne hatt. 
Tenk 2-4 år frem. 

 

Og så får dere huske på at dere nå er i etableringsfasen. Det er den fasen i livet (for flertallet) med flest store utgifter/investeringer, kombinert med relativt lav inntekt. 
For de aller, aller fleste, så øker inntekten de neste årene, mens behovet for store investeringer vil reduseres. (Mange opplever også at utgiftene til lån og sånt blir lavere (på grunn av nedbetaling og inflasjon) )
Det er altså ikke sånn at dersom dere "nedskalerer" til en mindre bolig enn i dag, som dere kjøper og har lån på, så klarer dere aldri å komme dere videre. 
Mellomlegget opp til "neste bolig" vil sannsynligvis stige mindre enn det "terskelen opp til første bolig" stiger, på samme periode. Det er derfor det gjerne oppfordres til å komme seg inn i boligmarkedet, og heller kjøpe seg oppover etter hvert.  

Ellers finnes det veldig mange "skjulte perler" i Oslo-området også. Men mange av dem er kanskje på steder som "har dårlig rykte". F.eks. er det mye flotte boliger på Holmlia og i Groruddalen. Spesielt om du er ute etter nærhet til skog og mark, litt stor leilighet eller rekkehus, og egen uteplass. Dette er steder som du får mye for pengene, og der bomiljøene gjerne er MYE bedre enn mange har inntrykk av.

 

Anonymkode: 683f0...959

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg, for min del, har aldri skjønt denne forventningen om at man skal ha størst mulig og i best mulig område fra dag 1. Jeg kjøpte min første leilighet som 30-åring i 2005. Leiligheten var en to-roms på 32 kvm. Men bare det at jeg kom meg inn på markedet har hjulpet meg videre, og jeg eier nå en treroms som er dobbelt så stor. Det tror jeg ikke jeg hadde fått til hvis jeg ikke hadde kjøpt da jeg gjorde. 

 

Anonymkode: 24c74...589

I 2005 var jeg 17 år, og ingen snakket om privatøkonomi eller hvor viktig det var å komme seg tidlig inn på boligmarkedet. Jeg vil også tørre å påstå at markedet så litt annerledes ut da enn det gjør nå. Supert at du kom deg inn på markedet når du gjorde, de fleste jeg kjenner som har klart å kjøpe egen bolig har ofret mye for det og det unner jeg de! Jeg kunne klart meg uten størst og best fra dag 1, men igjen så virker det ikke som om det er noen mellomting, det er liksom enten eller. 

Anonymkode: ed612...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi tegnet akkurat ny kontrakt på 3 år, men etter det kan det hende at det ikke er mulig å bo her lenger. Familiemedlemmet som eier boligen er usikker på hva de ønsker å gjøre med huset, mest sannsynlig blir det solgt til en eiendomsutvikler som river det og klemmer inn 4 nye boliger på tomta som stort sett er det som skjer i området her.

Akkurat nå har vi ikke mulighet til å kjøpe uansett med det lille vi har i EK, så vi må nok bare fortsette å spare enn så lenge.

TS

Anonymkode: ed612...f20

Foreslå for familiemedlemmet at når denne selger til eiendomsutvikler, så vil denne ha retten til å overta den ene boligen som bygges på tomta, til "kostpris" eller en annen avtalt pris. (Antagelig vil da prisen på tomta bli lavere, men det er en deal som er relativt sett billig for utbygger å gå med på.) Enten kan familiemedlemmet da leie ut til dere etter at denne er bygget, eller dere kan innad avtale at dere kjøper ut boligen for det familiemedlemmet har avtalt at den kan kjøpes for. 

Tipper denne tomta er ettertraktet hos utbyggere, og at det er mulig å få til konkurranse mellom flere, og få en god totalpakke selv om man har noen litt sære krav til kontrakten.

Anonymkode: 683f0...959

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Her tenker jeg at du er veldig problem-orientert og ikke løsnings-orientert. 

Dere har en utfordring med at dere har vært privilegerte og fått bo i noe som er helt urealistisk at dere kunne kjøpt dere selv, eller leid til markedspris. Det er faktisk en del av problemet, at dere er godt vant, og ikke har lyst til å "starte på nytt" med en liten bolig, når dere er vant til å kunne ha masse plass. 

Men hvilke muligheter har dere i virkeligheten? 
Hvor mye lån kan dere få, med den inntekten dere har, og den egenkapitalen dere har nå?

Finnes det boliger dere har råd til i det området dere bor? Eller er alt for dyrt for dere? (Hadde dere hatt råd til en toroms?) 

Er det mulig for dere å overta det huset dere bor i, og satt det i stand, så dette kunne blitt et bra sted for dere å ha barn? 

MÅ dere eie selv, eller kunne dere fortsatt å leie i noen år til?

Hvor stor bolig kunne dere kjøpt dersom dere reiste et stykke ut fra området dere helst ønsket å bo i? (Si inntil 30 minutter med bil eller 1 time kollektivt fra jobb/familie) 
Hadde dere hatt råd til et lite rekkehus da? Eller en leilighet med 3 rom og litt stor uteplass? 

Hva er det EGENTLIG som er viktig for dere? 
- Hage/Uteplass
-Antall rom
- Bolig/boområde egnet for barn
- Godt kollektivtilbud
- Lett å komme seg til steder på x minutter? (Med bil)
- Gangavstand til skog, butikk, lekeplasser eller noe annet? 

Sett opp en prioriteringsliste over hva som er viktigst for dere. Hva MÅ dere ha, og hva skulle dere gjerne hatt. 
Tenk 2-4 år frem. 

 

Og så får dere huske på at dere nå er i etableringsfasen. Det er den fasen i livet (for flertallet) med flest store utgifter/investeringer, kombinert med relativt lav inntekt. 
For de aller, aller fleste, så øker inntekten de neste årene, mens behovet for store investeringer vil reduseres. (Mange opplever også at utgiftene til lån og sånt blir lavere (på grunn av nedbetaling og inflasjon) )
Det er altså ikke sånn at dersom dere "nedskalerer" til en mindre bolig enn i dag, som dere kjøper og har lån på, så klarer dere aldri å komme dere videre. 
Mellomlegget opp til "neste bolig" vil sannsynligvis stige mindre enn det "terskelen opp til første bolig" stiger, på samme periode. Det er derfor det gjerne oppfordres til å komme seg inn i boligmarkedet, og heller kjøpe seg oppover etter hvert.  

Ellers finnes det veldig mange "skjulte perler" i Oslo-området også. Men mange av dem er kanskje på steder som "har dårlig rykte". F.eks. er det mye flotte boliger på Holmlia og i Groruddalen. Spesielt om du er ute etter nærhet til skog og mark, litt stor leilighet eller rekkehus, og egen uteplass. Dette er steder som du får mye for pengene, og der bomiljøene gjerne er MYE bedre enn mange har inntrykk av.

 

Anonymkode: 683f0...959

Takk for fin og konstruktiv kommentar! Ser at HI ble ganske negativt vinklet, det var mer et hjertesukk over tingenes tilstand generelt og ikke nødvendigvis et spørsmål om hjelp direkte. Men jeg setter pris på at du tok deg tid til å svare! Med det vi har i EK nå kan vi ikke låne mer enn ca 1.6, og det strekker jo ikke veldig langt i området her. Vi følger med på markedet og ser på boliger langt utenfor det vi i utgangspunktet hadde som maks reisetid til jobb (post-covid ender vi nok opp med å fortsette mye med hjemmekontor og da blir reisevei plutselig mindre viktig om man ikke må på kontoret hver dag), så sånn sett er vi ganske fleksible. Har også sett mye på områdene du nevner, vi har ingenting i mot å bo på østkanten, men tror nok begge ønsker å komme enda litt lengre vekk fra byen. Lista over ting som er viktig for oss har vi jobbet mye med, men slik det er nå er det ikke aktuelt å få noe særlig i lån før vi har mer i EK, så hovedfokuset er jo bare å spare så mye vi kan (innenfor det jeg mener er rimelighetens grenser) mens vi leier!

TS

Anonymkode: ed612...f20

[Rosa Dartle]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg føler dette er litt av kjernen i "problemet", at man må komme seg inn for enhver pris. Hvor lenge kan vi forvente vekst? Skal det bare fortsette sånn som nå? For min egen del kunne jeg ha hatt det greit med å leie resten av livet, så lenge jeg fant riktig plass med et stabilt leieforhold. Men det kjipe er jo at om vi går for det så har vi ingenting å gi videre til eventuelle barn når den tid kommer. Jeg er jo også redd for at det tar så lang tid før vi eventuelt får kjøpt at vi kommer til å fortsette å betale ned på lån til den dagen vi dør.

TS

Anonymkode: ed612...f20

Man må ikke inn på markedet for enhver pris, men hvis man tenker å bo sentralt i Oslo-området vil man sjeldent kunne spare nok til å følge med på prisveksten. Kommer også an på tidsperspektiv og hvordan dere sparer, men vanlig sparekonto har svært lav rente nå. Jeg sparer i fond, og det er en del bedre avkastning.

Hvis dere tenker å bo sentralt, bør dere kjøpe noe snarest mulig, helst i går. Dere har jo teoretisk sett tapt enormt med penger i denne perioden som dere ikke har fått deltatt i prisveksten. 

Om boligprisene vil gå ned vet man aldri, men jeg maste på samboer om å kjøpe leilighet i Oslo i 2005, og han var uenig og mente vi skulle vente på prisnedgang. Det har enda ikke skjedd..

Med 24.000 utbetalt vil du jo også kunne «spare ned» mer om det er egen bolig du betaler ned på enn nå som du både betaler leie og sparer. 5000-8000 er ikke så mye med såpass god inntekt.

Endret 10. august 2021 av Rosa Dartle

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ja, det er muligheter for bedre lønn, men det går sakte det også - føler vi har havna litt bakpå begge to, med den lønna vi har i en alder av 32 og 35. Samboer ser seg om etter ny jobb, jeg trives utrolig godt der jeg er og får lønnsøkning nå til høsten, selv om det ikke er mye så hjelper det litt  Videreutdanning er ikke særlig aktuelt i bransjene vi jobber i.

TS

Anonymkode: ed612...f20

Tja, ikke noe godt svar til deg egentlig.

I en annen by hadde vi kunne kjøpt, men vi solgte bolig med tap i annen by når vi flyttet til Oslo. Fikk ikke lån da fordi han studerte. 

Så føyk prisene opp til dagens helt absurde nivå.

Vi har spart i alle år, men grunnet uforutsette større helseutgifter så har vi likevel ikke klart å spare mer enn ca 800.000 kr.

I vår hjemby hadde det vært bra nok til et rekkehus eller OK leilighet, men her holder det jo knapt til en garasje. 

Vi har barn, 1.2 mill i inntekt - men må jo betale leie også. Og vi deler soverom fortsatt med barn i skolealder for å kunne spare.

Om vi skal leie et ekstra soverom ligger prisene på 20-25.000 for type 50-60 kvadrat! Det er galskap 🙈 

Så.....for oss blir nok dessverre løsningen til slutt å flytte til annen by, men man må jo ha jobb da 🤷‍♀️

 

Anonymkode: 0470a...abc

[AnonymBruker]

Glemte å si at vi sparer ca 12-15.000 hver måned - men på Østlandet er liksom det en regndråpe i havet. 

Anonymkode: 0470a...abc