Kommunikasjonsproblemer

[måvite]

Trenger gode råd fra alle dere der ute. Må forsøke berge forholdet før det går rett til helvete!

Blir for mye å skrive hele situasjonen så jeg tar de groveste trekkene.

I sommer hadde min mann et lite "sidesprang". Ikke noe alvorlig egentlig, men siden selvtilliten min fra et tidligere forhold er dårlig gikk dette hardt inn på meg. Vi snakket ut om det og alt så ut til å ordne seg, men så kom de virkelige problemene.

For ca en måned siden ble han litt "rar". Fraværende og satt mye på nett. Jeg overså en samtale med min søster hvor han beklaget seg over noe (så ikke hva). Spurte han da om han ikke kunne snakke med meg om problemene sine. Fikk aldri noe svar på det spørsmålet.

Når jeg blir frustrert eller sint har jeg problemer med å ordlegge meg rett så derfor skrev jeg et brev til han hvor jeg forklarte problemet og hvordan jeg opplevde tingene. Fikk aldri noe svar på det. (vet at han har lest det)

Så for 14 dager siden satt han å fjollet på msn og sendte ut en masse lydmeldinger. Siden vi har hver sin maskin på samme rom skvatt jeg til hver gang og til slutt snudde jeg meg og spurte hva han drev med. Så nicket til vedkommende han sendte disse winkene til, men han løy meg rett opp i ansiktet og sa det var noen andre!!!

Ble passe forbannet og gikk ut av rommet etter at jeg sa fra at han løy meg opp i ansiktet.

Skrev et nytt brev hvor jeg konfronterte han med dette og hvor jeg sa at han måtte snakke med meg (eller skrive) hvis vi skulle berge forholdet. På lørdagen spurte han hvorfor jeg var så sur!!!! Hvorfor tror du? Sto jo noe i brevet jeg fikk!! Et brev?? Det er i alle fall to! Samtale slutt!

Og dette er alt han har sagt. Han oppfører seg som om ingenting har hendt og virker ikke intressert i å si noe mer. Jeg har store problemer med å oppføre meg som normalt mot han og det sliter noe fryktelig i hjertet mitt.

Noen som har et eller flere gode råd om hva jeg burde gjøre videre? Å snakke blir håpløst slik jeg er nå for jeg blir som sagt usaklig og sier ting på feil måte.

VÆR SÅ SNILL Å HJELP MEG.

[Gjest cogita]

Jeg synes kanskje du bør prøve å snakke med mannen din om dette i en "ikke-konfliktsituasjon", der ingen av dere allerede er sint fra før.

Prøv å puste dypt inn og så ut. Og så prøver du å formulere helt rolig og sakte for deg selv hva som er problemet, hva du kan gjøre for å forbedre situasjonen og hva du ønsker av din mann. Når du har fått orden på dine egne tanker kan du ta opp emnet med han. I ro og fred og bedagelighet. Kanskje det beste til og med er å gå ut og spise og ta det opp der? Det minimerer kanskje sjansen for at han prøver å "stikke av" fra problemet.

Lykke til.

[malicious]

brev? i allverden.. snakk nå med ham.

[FrøkenHobart]

brev? i allverden.. snakk nå med ham.

←

Helt enig. Les det du selv skriver da! Mannen din komuniserer med andre pr messenger og du skriver brev til han? Om dere bor under samme tak så er det jo en fordel å åpne munnen!

[Gjest Bøllefrøet]

Jeg syns det er en god idé, som de andre her også har sagt, å snakke med han i stedet for å skrive brev.. Når det er sagt så forstår jeg deg, det er utrolig frustrerende med menn som nekter å snakke om ting

[Gjest Gjest]

Har god erfaring med å logge meg på messenger og chatte med mannen min, jeg..... var sånn vi ble sammen, og sånn han kommuniserer best om viktige ting, som kanskje er vanskelig å snakke om face to face. Han får liksom tenkt seg om et øyeblikk før han skriver, så han plumper ikke bare ut med ting. Samtidig er det ganske kjapp komunikasjon, ikke lange monologer som i brev.

[shi]

Chat er en genial ting når man trenger å prate sammen, men sliter med å få fram ting ansikt til ansikt.

Sliter litt der jeg også, og tårene har en tendens til å trille når jeg blir lei, sint, frustrert... Og da tror alltid andre at jeg er helt ute av meg og begynner å trøste, eller går om de ikke takler tårer etc. Noe som gjør meg enda sintere, mer frustrert ergo triller enda flere tårer...

Så, litt avstand når man skal diskutere funker veldig bra.

Det som er litt dumt med brev er at leseren leser det som står og: "nikker og tenker at jaja, er det sånn det er, får vel tenke litt på det kanskje..." Tilbakemelding er kanskje ikke det som man tenker på, for det er unektelig litt merkelig å skal prate om det som står i et brev, og er man ikke noe særlig til å skrive er et svarbrev vanskelig. Og så er man like langt.