Hjelp! Oppdragelse.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner at jeg trenger litt hjelp. 
 

Hvordan kunne jeg løst denne situasjonen på en bedte måte. Jeg har et barn i småskole alder 7 år. Jeg skulle til butikken og barnet skulle bli med. Barnet ville ha med seg en radiostyrt bil, denne var tom for batteri og barnet ble sint. Bilen var ødelagt i følge barnet. Neida sa jeg den må bare lade. Kom så går vi uten og lader den etterpå. Barnet ble kjempe sur tok og en stein kasta ut i veien. Jeg sa strengt i fra at steinkasting er ikke lov. Ungen reagerer da med å ta en neve full av stein å kaster mot meg og en bil som sto parkert. 
 

Jeg sa klart i fra at med slik oppførsel så ble det ikke noen butikktur og barnet måtte gå inn igjen og vente hjemme. Fulgte barnet inn. Så gikk jeg avgårde alene. Barnet kom så løpende etter i bare sokker. Og kaster stein på meg. Jeg snur og følger barnet hjem igjen. 
 

Sånn oppførsel gjør meg gal. Jeg føler meg som en elendig mor med en skikkelig fæl unge. Hjelp! 

Anonymkode: 3cf69...87e

[AnonymBruker]

Tenker at du gjor alt rett i den situasjonen. Du kunne jo slengt på «skjønner at du blir sint når bilen din var tom for støm, men det er ikke greit å kaste stein likevel» etc. Annerkjent følelsene, men likevel ikke tatt med barnet på butikken.

Anonymkode: f75e5...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Tenker at du gjor alt rett i den situasjonen. Du kunne jo slengt på «skjønner at du blir sint når bilen din var tom for støm, men det er ikke greit å kaste stein likevel» etc. Annerkjent følelsene, men likevel ikke tatt med barnet på butikken.

Anonymkode: f75e5...7f5

TS: Ja jeg prøvet så godt jeg kan, men jeg syns slik oppførsel er til å rive av seg håret av. Og jeg syns det er skamfullt at han driver slik ute.  Føler han ikke respekterer meg og skal trosse alt jeg sier. Dette er bare et eksempel på episoder som utspiller seg. Små ting går han i mot og da klikker han helt. 

Anonymkode: 3cf69...87e

[AnonymBruker]

Kan det være han forsøker å få en respons av deg. Hva med å forsøke å møte han mer på følelsene, det betyr ikke å  være enig eller godta. Men rett og slett vise medfølelse og interesse i det han er opptatt av. Er han sint så lær han å si det rett ut, det er lov å si man er sint. det er trossalt mye bedre enn å kaste stein. 

Barn som får følelsene sine avvist, ignorert eller bagatellisert kan ofte bli veldig innesluttet eller utagerende. Mange blander det med for mye/for lite grensesetting. 

For deg så kan det være det minste ting, for han så betyr det alt. 

Hva med å forsøke å si at du skjønner veldig godt at du vil ha med radiobilen. Idag sier mamma nei og bilen er også tom for strøm,er det da noe poeng å ha den med? skjønner du er sint, skal vi dra på butikken nå eller trenger du litt mer tid?etterhvert så kanskje han lærer å takle motgang bedre. 

Det er en kunst å vise medfølelse og sette grenser samtidig..

 

Anonymkode: c419b...813

[AnonymBruker]

Ikke overtenk hendelsen, sikker på du klarte det helt fint😊 Høres sånn ut i hvert fall. Jeg har barn med ADHD og tourette, tålmodighet blir testet hvert sekund, tenker du klarte deg supert 😊

Anonymkode: fd45e...e7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ikke overtenk hendelsen, sikker på du klarte det helt fint😊 Høres sånn ut i hvert fall. Jeg har barn med ADHD og tourette, tålmodighet blir testet hvert sekund, tenker du klarte deg supert 😊

Anonymkode: fd45e...e7e

Skjønner du vil muntre opp.  Hun tenker ikke det samme som deg og hun ber om hjelp 🙄

Anonymkode: c419b...813

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som var veldig krevende noen år, på samme måte som du beskriver nå.

 

Jeg tror det er viktig å snakke om episoden i etterkant, når barnet har roet seg. At barnet ikke «slipper unna» med dårlig oppførsel, men at hun/ han vet at episoder blir tatt opp i etterkant, tror jeg kan gjøre det vanskeligere for barnet å utagere slik.

 

Forøvrig synes jeg du gjorde det rette i situasjonen. En prat i etterkant om episoden har jeg som sagt også tro på.

 

Lykke til!

Anonymkode: 2c932...005

[AnonymBruker]

Arrangerer kommunen din kurs i trygghetssirkelen? Hvis ikke anbefaler jeg bøkene/podcasten til Hedvig Montgomery, eller raseriguiden til foreldremestring.no. Det virker som at gutten ikke vet hvordan han skal håndtere sterke følelser, dette må du lære ham. Straff er ikke veien å gå. 

Anonymkode: 55300...a0e

[AnonymBruker]

Jeg var akkurat som sønnen din når jeg var liten, og det raseriet jeg kjente når ting gikk meg imot var det ikke så mye å gjøre med, det eneste jeg kan si som voksen er at det at mine foreldre innimellom ga etter (sikkert fordi de ikke orket annet der og da), gjorde at jeg alltid tenkte bare jeg hyler og griner nok vil de gi seg. Så fortsett å grensesette og gi konsekvenser som du gjør nå. Jeg ble grei etterhvert altså, måtte bare bli litt eldre 😅.

Anonymkode: bf5ea...269

[Ulrikke]

Synes du klarte deg fint. Da han oppdaget at bilen var tom for strøm og ble lei seg for det, så kunne du sagt "æsj, det var skikkelig kjipt, det skjønner jeg at du synes var dumt". Og så feks satt den på lading før dere gikk i butikken, og avtalt at når lampen lyser grønt (eller hva nå batteriet gjør når det er ferdig), så kunne han få kjøre bilen og du kunne bli med hvis han ville. For eksempel. 

Jeg ville nok ventet med butikktur til han var "i vater" igjen etter skuffelsen, for å unngå flere situasjoner på veien. 

Også ville jeg snakket med ham etterpå. Om hvordan det kjennes når man blir skuffet for noe, og at det er lov til å bli lei seg selvfølgelig, men at man ikke kan behandle andre sånn allikevel, og at bilen ikke får mer strøm av at han kaster stein.... Og kanskje dere kan avtale at dere prøve rå hjelpe hverandre med å minne hverandre på å sette bilen på lading hver gang han har brukt den, for eksempel. Spør om han har løsninger til hvordan dere kan få det bedre neste gang han blir lei seg for noe. 

Du gjør helt rett i å stå på grensene dine! Det eneste du ikke skriver noe om, som det godt kan hende du gjør allikevel, er å anerkjenne følelsene hans. Han har lov til å føle det han føler, vi må bare hjelpe dem å regulere følelsene og å komme gjennom dem. Men å utagere mot andre pga følelsene, det er IKKE greit. Å snakke om forskjellene på det kan være lurt. 

 

[AnonymBruker]

Hvordan du håndterer situasjonen i øyeblikket er bare 1 av 2 deler. Hvordan tok du tak i situasjonen etter butikk turen, når barnet kanskje hadde roet seg? Det er den viktigste delen av lærdom for barnet 🙂

Anonymkode: 1d054...8f3

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan du håndterer situasjonen i øyeblikket er bare 1 av 2 deler. Hvordan tok du tak i situasjonen etter butikk turen, når barnet kanskje hadde roet seg? Det er den viktigste delen av lærdom for barnet 🙂

Anonymkode: 1d054...8f3

Egentlig tror jeg det er viktigere å analysere hva som skjedde før øyeblikket. Hvordan kom dere dit? Hadde det skjedd noe først? Trøtt, sulten? Hvordan var hendelsesforløpet, hadde dere det travelt, maste du, osv.

Anonymkode: 55300...a0e