Erfaring med å flytte selv om ungene ikke vil?

[AnonymBruker]

Vår sønn stortrives her vi bor. Han er 8 år. Han har super lærer, har det godt faglig og sosialt på skolen, og venner som ringer på på fritiden. Det er en drømmesituasjon. Jeg har vært litt bekymret fordi han er en litt engstelig person, og han er ikke en sånn som driver med lagidrett osv. 

Jeg og mannen har i flere år følt at vi egentlig ikke ønske å bo her vi bor. Det er et lite forstadsmiljø nært marka. Vi passer på en måte ikke helt inn. Vi ønsker oss tettere på bymiljø og det allsidige livet byen byr på. Vi både jobber og har fritidssysler i byen, så bruker en del tid på å reise frem og tilbake. Vi håper vel også på å finne flere likesinnede. 
Har sett oss ut et område, hvor vi vet vi nok kommer til å stortrives. Men skal vi satse? Er det egoistisk ovenfor sønnen? Hva om han ikke finner like gode venner der? Eller i verdte fall blir mer utrygg, mobbet eller på andre måter får det fælt? Han kommer til å bli helt knust når vi forteller det, om det nå blir så vi virkelig satser. 

Anonymkode: 79de6...be4

[Ulrikke]

Jeg ville blitt boende. Han har funnet sin plass, og ut fra det du beskriver er han ikke den som uanstrengt finner venner og sin egen plass i nye situasjoner. Det KAN gå bra, selvfølgelig, men jeg ville ikke tatt sjansen. 

Vi har blitt boende her vi bor pga datteren vår. Jeg har lenge drømt om å flytte mindre sentralt da, for å ha plass til hobby og dyr. Men det daglige miljøet til datteren vår har vært viktigst, så lenge hun ikke har hatt samme drøm som meg. Nå begynner hun på videregående, og vi blir nok boende til hun er ferdig der ihvertfall. Vi bor i utkanten av en liten by.

Folk velger forskjellig, og det er selvfølgelig viktig at foreldrene trives også. Men så lenge det ikke går på direkte vantrivsel tror jeg ikke jeg hadde turt å risikere trivselen til sønnen min. Det er lett å si at man bare kan flytte tilbake igjen hvis det ikke går, men innimellom finner man ikke tilbake til den samme plassen man hadde i vennegjengen da, også hører man plutselig ikke til noe sted.... Ei venninne av meg hadde det sånn, og jeg har hørt om flere....

Han kan på en måte ikke noe for hvor dere valgte å bosette dere med ham, så jeg skjønner jo at han vil bli der han er trygg.

Dersom dere velger å flytte så kan det godt hende at det går fint, og dere kan selvfølgelig kanskje få det fint alle mann. Jeg er nok mer "hvorfor risikere noe som fungerer godt når man ikke absolutt må" i forhold til barnas oppvekst. 

[AnonymBruker]

Det du skriver er egentlig akkurat det den ene delen av meg tenker. Den andre lurer på om vi overtenker. Han har forsåvidt lett for å få venner og er en utadvendt gutt. Men er engstelig for en del ting. Men det kan jo like gjerne gå kjempebra. Da er det så synd å gå rundt her og mistrives i mange år, når vi vet at vi kommer til å flytte i det øyeblikket vi får mulighet. Jeg blir så rastløs av å bo her. Det er liksom ikke noe å gjøre i nærområdet. Har fått overdose under pandemien. Har trålet alle gater og turløyper. Det er ingen caféer eller parker. Jeg sliter veldig med dørstokkmila fordi jeg kjeder meg sånn. Hater hagearbeid, og naboene snakker ikke om annet enn prydbusker. Eller ski. Det er en så trist foreldregruppe både i bhg og skole. Alt dreier seg om hus, bil og unger. Ingen som bryr seg om politikk og samfunn, musikk, kultur eller noe som potensielt er spennende. Vi har virkelig prøvd å bli kjent med folk, engasjere oss og snu på det. Men etter ferien nå så kjenner jeg på en så sterk motvilje mot å gå tilbake til hverdagslivet vårt her. Jeg kjeder meg sånn at jeg blir deprimert. Men ungen er altså ikke bare litt fornøyd, men sånn superlykkelig her vi bor. Bestekompis i nabolaget, masse andre venner i nærheten og gleder seg til skolestart igjen. 
Det er så vanskelig!!! Folk flytter jo på seg hele tiden. Hvor ille kan det bli? 

Anonymkode: 79de6...be4

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt boende en liten stund til. Når barnet blir eldre kan det hende barnet synes det er kult å ska flytte inn til byen. Jeg syntes iallfall det var kjempestas å flytte til byen da jeg var 12 år. 

Anonymkode: eb562...f94

[AnonymBruker]

Jeg skulle også gjerne flyttet. Men ungene stortrives. Kunne aldri valg egne behov forran barnas..

Anonymkode: 34b8e...44a

[AnonymBruker]

Barn er flinke til å tilpasse seg. Jeg flyttet med mine foreldre til andre siden v jorden som 10-åring. Fikk meg venner etterhvert der og. 
Etter en stund flyttet vi tilbake til Norge og jeg savnet mine gamle venner, men vi måtte bo en annen plass i Norge før vi flyttet tilbake til hjemplassen. 
Der stortrivdes jeg og ville egentlig ikke flytte der i fra. De jentene som jeg ble kjente med der var så utrolig kjekke å henge med. Vi var brevvenner i flere år etter at vi flyttet der i fra.

De vennene som jeg flyttet tilbake til har jeg ikke kontakt med den dag i dag. Kun to som jeg har litt sporadisk kontakt med.

Livet handler jo å ta litt sjanser og. I dag er jeg mye mer låst. Jeg er egentlig mer eventyrlysten i forhold til min mann som er ekstremt hjemmekjær.

Barn vil jo etterhvert merke at dere ikke trives der og at dere bare later som

 

Anonymkode: 51b2b...5dc

[AnonymBruker]

For min del er det naturlig å prioritere at barna har det bra først og fremst. Jeg har opplevd motsatte situasjon. Jeg elsket å bo der vi bodde. Det var drømmehuset mitt, som jeg hadde pusset opp til å være det selv. Lagt enormt mye innsats og følelser inn i. 

Mitt barn ble mobbet, og ingen tiltak hjalp. Da prioriterte jeg barnet foran huset og området jeg elsket å bo i. Det var forferdelig vondt, men jeg har aldri en dag tvilt på at jeg tok riktig beslutning, selv om jeg føler en slags kjærlighetssorg hver gang jeg er på gamle trakter. Ser huset som var mitt drømmehus. 

Med erfaring med mobbing hadde jeg ikke tatt sjansen. Det går forhåpentligvis bra. Om deres barn ikke får det bra der, og har det bra der dere nå bor, vil dere angre forferdelig. 

Uten erfaring med mobbing, og hvor destruktivt slikt kan bli, hadde jeg sikkert sagt gjør det. Bare en promille sjanse for at barnet mitt kunne komme i en så dårlig situasjonen, tatt bort fra en han var lykkelig i, og til det... nei jeg hadde drømt, ventet og planlagt å gjøre det senere i livet. Ikke tatt sjansen. Uansett hvor liten den er. 

Anonymkode: d6c6e...e0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har sett oss ut et område, hvor vi vet vi nok kommer til å stortrives. Men skal vi satse? Er det egoistisk ovenfor sønnen? Hva om han ikke finner like gode venner der? Eller i verdte fall blir mer utrygg, mobbet eller på andre måter får det fælt? Han kommer til å bli helt knust når vi forteller det, om det nå blir så vi virkelig satser.

Er i lignende dilemma selv, og det at man ikke vet hvordan det vil gå om man flytter, det er det vanskelige. Her har vi veldig gode grunnet for å flytte, da livet til oss voksne vil bli veldig mye bedre, men vi klarer ikke tanken på at vårt barn kanskje ikke finner seg til rette på ny plass.

Anonymkode: d3c61...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er i lignende dilemma selv, og det at man ikke vet hvordan det vil gå om man flytter, det er det vanskelige. Her har vi veldig gode grunnet for å flytte, da livet til oss voksne vil bli veldig mye bedre, men vi klarer ikke tanken på at vårt barn kanskje ikke finner seg til rette på ny plass.

Anonymkode: d3c61...af6

Er akkurat det vi tenker også. Vi voksne har SÅ lyst til å flytte. Var en tabbe å flytte hit. Vi holder på å gå på veggen av kjedsomhet. 

Anonymkode: 79de6...be4

[AnonymBruker]

Flytt.

Det er bra å flytte nå som han er UNDER 10 år. Etter den tid blir det vanskeligere å tilpasse seg, vanskeligere å godta uten en forklaring som gagner HAN. Barn under 10 år er som regel mer tilbøyelige til å akseptere endring etter en stund, i alle fall mye fortere enn eldre barn.

I tillegg må du tenke på ikke bare de neste 10 årene, men også de neste 30 årene. Hvor vil du pensjonere deg?

Man kan jo selvsagt flytte, men jo lenger tid du kan betale ned på lån og få alt på stell, jo fortere får man den friheten man gjerne ønsker seg i sine eldre år. Det er jo ikke alltid man får en såpass gevinst på et salg at man kan kjøpe uten lån.

Jeg hadde flyttet, helt klart! 

Anonymkode: bc117...ca5

[AnonymBruker]

Jeg ville ventet noen år. En barndom er kort, og dere kan alltids flytte når han er litt eldre. (Da har dere også mer tid til å dyrke alle disse voksne interessene, gå i parken i stedet for i skogen, og henge med de mye mer interessante menneskene dere mener dere vil finne inne i byen.) Altså, om jeg kjedet meg til de grader at jeg ble deprimert av det, ville jeg tro det har å gjøre med mer enn bare bosted, og ikke trodd at det å flytte lenger inn i byen var en quick fix. Ville fokusert på å fikse mine egne problemer uten at det går ut over barnet. 

Anonymkode: 72bd9...498

[Gjest Anonymus Notarius]

Det er lettere for barnet å flytte nå enn om noen år. Så om dere uansett tror dere vil flytte i løpet av barndommen hans, er det best å gjøre det nå.

[AnonymBruker]

Jeg ville ventet til han var ferdig med grunnskolen, i det minste. Selv flyttet jeg ut som 16åring, da jeg begynte på vgs. 

La han ha vennene og nettverket sitt nå som han har funnet sin plass. 

Anonymkode: 2c5ac...70e

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt, for barnets skyld. Det høres utrolig egoistisk ut å røske opp ungen fra sitt nettverk og en god hverdag, fordi foreldrene kjeder seg.. Hadde det vært snakk om jobbmuligheter, bosituasjon så ville det stilt seg litt annerledes, men fordi det mangler kafeer i nærheten, og du blir tiltaksløs? Kan du ikke heller jobbe litt med deg selv? Så kan du realisere deg selv om 10 år, eller kanskje før, når barnet deres også er klart for å flytte. 

Anonymkode: 05c93...bf0

[AnonymBruker]

Barna våre er 6 og 8. Alt er på stell for barnas del, slik som for ditt barn. 

Vi blir i hvert fall boende for nå, mulig vi "bytter" hus, men da i samme området, så det blir samme skole og ikke for langt unna vennene. 

Som liten flytta vi da jeg var 11 (5. klasse) og min bror var 9 år. Jeg klarte det bra, og fikk det egentlig enda bedre. Min bror klarte det ikke bra i det hele tatt, endte opp uten venner, ble mobbet, falt av faglig, og læreren hans vranglærte elevene. Min bror trodde vi pusta med magesekken i årevis på grunn av ham (læreren hadde sagt at det var grunnen til at magen løfta seg da man pusta), jeg kjenner også en som hadde hatt læreren tidligere som sier at det stemmer at de ble lært det av den læreren. 

Jeg tenker at det er innenfor å spørre ham hva han eventuelt tenker. Vis ham området dere har valgt, gatene, skolen, lekeplasser om det er interessant for ham, vis ham det som kan interesse ham, f.eks vil et barn som liker fotball trolig likt å se en fotballbane. Finnes det noe der som kan være attraktivt for barnet? 

Anonymkode: c35aa...3ef

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Det du skriver er egentlig akkurat det den ene delen av meg tenker. Den andre lurer på om vi overtenker. Han har forsåvidt lett for å få venner og er en utadvendt gutt. Men er engstelig for en del ting. Men det kan jo like gjerne gå kjempebra. Da er det så synd å gå rundt her og mistrives i mange år, når vi vet at vi kommer til å flytte i det øyeblikket vi får mulighet. Jeg blir så rastløs av å bo her. Det er liksom ikke noe å gjøre i nærområdet. Har fått overdose under pandemien. Har trålet alle gater og turløyper. Det er ingen caféer eller parker. Jeg sliter veldig med dørstokkmila fordi jeg kjeder meg sånn. Hater hagearbeid, og naboene snakker ikke om annet enn prydbusker. Eller ski. Det er en så trist foreldregruppe både i bhg og skole. Alt dreier seg om hus, bil og unger. Ingen som bryr seg om politikk og samfunn, musikk, kultur eller noe som potensielt er spennende. Vi har virkelig prøvd å bli kjent med folk, engasjere oss og snu på det. Men etter ferien nå så kjenner jeg på en så sterk motvilje mot å gå tilbake til hverdagslivet vårt her. Jeg kjeder meg sånn at jeg blir deprimert. Men ungen er altså ikke bare litt fornøyd, men sånn superlykkelig her vi bor. Bestekompis i nabolaget, masse andre venner i nærheten og gleder seg til skolestart igjen. 
Det er så vanskelig!!! Folk flytter jo på seg hele tiden. Hvor ille kan det bli? 

Anonymkode: 79de6...be4

Det eneste du fokuserer på er jo deg og dine behov, og det er feil fokus når du er mor. Sønnen din har det supert der dere bor nå, og evner du å sette han foran deg selv så blir dere boende.

Anonymkode: 14b00...838

[AnonymBruker]

Ville ventet til han skal bytte skole uansett fra barneskole til ungdomsskolen, for da blir han å måtte starte i en ny skolesituasjon uansett. 

Anonymkode: 013c9...383

[AnonymBruker]

Min søster var i et liknende dilemma for noen år siden. De valgte å flytte og angrer nå veldig. Barna, som stortrivdes og hadde masse venner der de bodde, ble ikke tatt godt imot på ny skole. Selv om de nå har bodd på det nye stedet i tre år, mistrives barna veldig. Og iom. at de mistrives og ikke har det bra på skolen, klarer heller ikke søsteren min og mannen hennes å trives.

Jeg hadde ikke satt mine egne behov foran barnas i alle fall.

Anonymkode: c3d47...1ac

[OlsenHansen]

Med mindre det er på beste vestkant høres Oslo ut som et forferdelig sted for barn å vokse opp.

[AnonymBruker]

Måten du formulerer deg på tyder på at du/dere vil ha et mer eksklusivt miljø, litt rikere naboer osv. Spennende "likesinnede" på Frogner heller enn kjedelige foreldre i utkanten av byen? Fair enough. 

Enig i at dere bør flytte så raske som mulig. Å flytte når han blir større blir mye vanskeligere for ham. 

Anonymkode: 80fea...c7d