Oppfølging av barna i skolen

[AnonymBruker]

Hvordan opplever du det er å følge opp barna dine i skolen?

Jeg har selv ikke hatt noen god erfaring med å være elev/student. Jeg var en av de som fikk til skolen veldig greit, noe som gjorde at jeg gikk gjennom hele skoletiden og fikk minimalt med oppfølging. Foreldrene mine fulgte meg omtrent ikke opp ettersom de fikk beskjed av skolen at jeg klarte meg så bra, og dermed var de mer opptatt av at jeg skulle få rom til andre aktiviteter på fritiden. Skolen opplevde at jeg var flink, og jeg ble overlatt stort sett  til meg selv. Mens jeg opplevde skolen som en stor skuffelse allerede da jeg begynte i første klasse, og innen 4. klasse var jeg fullstendig lei og hadde begynt det som skulle bli en lang karriere med å bare gå og vente på det neste som kom i naivt håpp om at det skulle endre seg. Først mellomtrinn, da skolen liksom skulle komme skikkelig i gang. Og det følte jeg ikke den gjorde. Så vente på ungdomskolen, det skulle bli morsommere. Neida, læringsiveren var for lengst drept. Men naivt trodde jeg at vgs skulle bli bedre. Neida. Og da jeg kom meg på studier og oppdaget selv at jeg ikke hadde lært studieteknikk og læringsmestring så møtte jeg nesten veggen fordi nå var mengdene så store at de ferdighetene var nødvendige for å klare det på en god måte. Så haltet meg gjennom studier med store vansker. Skole/studier har rett og slett vært et langt onde jeg har holdt ut, og nå endelig ser enden på.

Poenget med regla er at tanken på å måtte følge opp egne barn i skolen gjør meg fysisk uvell. Det føles som at det å få barn gjør at jeg rykker tilbake til start, og jeg klarer ikke å begripe hvordan jeg skal få til å geleide noen gjennom skolen på en god måte. Spesielt om de likner meg og tar ting lett. Jeg aner ikke hvordan jeg skal hjelpe med motivasjon, lekser, arbeidsteknikk osv.Og jeg har null tillitt til at skolen følger opp på en god måte. Det føler jeg er en umulig oppgave for en stakkars lærer med 30 barn å følge opp. Iom at skoletiden er så lang, og så viktig, er dette en enorm sperre for meg i forhold til å få barn. Det er rett og slett en vesentlig grunn til at jeg vurderer sterkt å ikke få dem. Selvom jeg skjønner at det egentlig er en helt tullete greie.

Derfor lurer jeg på hvor mye innsats man som forelder faktisk legger i barnas skolegang. Jeg ser for meg at man må interessere seg og engasjere seg mye. Og det føles som om jeg ikke vil kunne klare det.

Anonymkode: 26491...876

[AnonymBruker]

Det kan være greit å bistå med lekser de første årene. Se hva barna tar lett, og hva de kanskje sliter med. 
Da er det også lettere å ha dialog med lærer om hvor ting er for lett og hvor det bør jobbes mer med teknikker og sånt. 

Nå er skolefokuset mye bedre i dag enn da de fleste av oss gikk på skolen. Det handler mer om å forstå forskjellige teknikker. (Altså, ikke fokus på at 5+9=14, men forståelsen av at 5=1+1+1+1+1 og 9= 1+1+1+1+1+1+1+1+1 og når du legger sammen dette får du 10 + 4, som blir 14. ) 
I lesing fokuseres det mye på å kjenne igjen bokstaver, kjenne igjen vanlige ord, og det å mestre lesing. (Og så har de ikke EN lesebok, men leser på forskjellige nivåer, der mengde ord og mengde vanskelige ord øker ettersom hvor godt barnet leser.) 

Vi har selv satt inn ekstra innsats med å hjelpe barna der de sliter. Og bidratt med ekstra utfordringer der skolen er for lett. Noen ganger i samråd med lærer, og noen ganger helt på eget initiativ, fordi vi ser det trengs. 
Vi passer på å gjøre det lyst- og leks-basert. 

Det skader jo aldri å lære barna noen ekstra teknikker, f.eks. ved å spille yatzy eller kortspill, eller å lese bøker og spille spill som øker ordforrådet. (Om det er på norsk eller engelsk.) 

Du, som vet hvor lett du kjedet deg på skolen, må jo være en av de som er aller best egnet til å se for deg hvor DITT BARN kan trenge ekstra utfordringer. 

Anonymkode: 764a8...b0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kan være greit å bistå med lekser de første årene. Se hva barna tar lett, og hva de kanskje sliter med. 
Da er det også lettere å ha dialog med lærer om hvor ting er for lett og hvor det bør jobbes mer med teknikker og sånt. 

Nå er skolefokuset mye bedre i dag enn da de fleste av oss gikk på skolen. Det handler mer om å forstå forskjellige teknikker. (Altså, ikke fokus på at 5+9=14, men forståelsen av at 5=1+1+1+1+1 og 9= 1+1+1+1+1+1+1+1+1 og når du legger sammen dette får du 10 + 4, som blir 14. ) 
I lesing fokuseres det mye på å kjenne igjen bokstaver, kjenne igjen vanlige ord, og det å mestre lesing. (Og så har de ikke EN lesebok, men leser på forskjellige nivåer, der mengde ord og mengde vanskelige ord øker ettersom hvor godt barnet leser.) 

Vi har selv satt inn ekstra innsats med å hjelpe barna der de sliter. Og bidratt med ekstra utfordringer der skolen er for lett. Noen ganger i samråd med lærer, og noen ganger helt på eget initiativ, fordi vi ser det trengs. 
Vi passer på å gjøre det lyst- og leks-basert. 

Det skader jo aldri å lære barna noen ekstra teknikker, f.eks. ved å spille yatzy eller kortspill, eller å lese bøker og spille spill som øker ordforrådet. (Om det er på norsk eller engelsk.) 

Du, som vet hvor lett du kjedet deg på skolen, må jo være en av de som er aller best egnet til å se for deg hvor DITT BARN kan trenge ekstra utfordringer. 

Anonymkode: 764a8...b0f

Jeg synes forresten det er lettest å følge opp det barnet som er mest lik meg. Mens pappaen synes det er lettest å følge opp det barnet som er mest likt han... (Det er lettere for oss å se hvor problemet sannsynligvis ligger.) 

Anonymkode: 764a8...b0f