Å følge opp 2 vs 3 barn

[AnonymBruker]

Dere med 3 barn, hvordan synes dere det går å følge opp barna? Klarer dere å følge opp alle 3 like godt som når dere hadde 2? Vi vil gjerne ha 3 men jo mer jeg tenker på det jo mer redd er jeg for å ikke eventuelt strekke til. Sånne som mener at man ikke trenger mer enn 2 må gjerne påpeke det, men det er ikke det jeg spør om 😊

Anonymkode: 94204...313

[Arkana]

Jeg synes det går veldig bra. De blir jo eldre og mer selvstendig også og krever ikke samme tette oppfølging hele barndommen og akkurat det er greit å huske på. Våre gjør leksene helt på egen hånd, gjør sin del av husarbeidet, frakter seg selv til og fra venner og slike ting. Foreldremøter og deltagelse i fritidsaktivitet er heller ikke veldig krevende (kan jo selvsagt være det hvis barna har veldig mange aktiviteter hver, men personlig synes jeg ikke barn skal ha så full fritidstimeplan enten de er enebarn eller en del av en diger søskenflokk). Vi er klassekontakter, har sittet i samarbeidsutvalget i barnehagen, er speiderledere og deltar på dugnader og alt annet, ikke noe problem med tre barn.   Hva er det du er redd for ikke å strekke til for? 

[AnonymBruker]

Har ikke 3 selv, men en kollega av meg sa - ikke på forespørsel - at det var helt idioti av dem å få tredjemann. 

De klarer ikke følge dem opp med lekser osv. 

Deres situasjon er to fulltidsarbeidende, 3 normalt «tette» barn i barneskole/1 av dem i bhg. 

Anonymkode: 01569...3cc

[AnonymBruker]

Vår mellomste utredes innen autismespekteret, en diagnose som vi overhodet ikke ble klar over før hen ble 4-5-6 år, og minstemann forlengst hadde ankommet. Sånn sett så hadde det vært best om vi ikke hadde fått mer enn 2 barn. Eldstemann er veldig oppegående, populær, smart og selvstendig, men mellomste krever virkelig mye og vi føler ofte at vi ikke strekker til for alle 3 da vi i tillegg har 2 fulltidsjobber, stort hus og stor hage. Hvis jeg kunne ha gitt meg selv et tips for 10 år siden så hadde det enten vært å få bare to barn, eller å kjøpe et billigere hus som krevde mye mindre jobb og vedlikehold slik at jeg kunne ha jobbet 50 % og vært mye mer til stede for barna, uten å få en anstrengt økonomi. 

Anonymkode: 35025...598

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å følge opp alle tre slik jeg ønsker. Men jeg er alene med dem, da. Jeg tror ikke de lider noen nød, men det er alltid for lite forelder og for mye barn. Og alltid noen som må vente, eller noen som ikke får det de trenger. De har blitt veldig selvstendig og selvgående da, det vil kanskje gagne dem som voksne.

Anonymkode: a12fb...a25

[AnonymBruker]

Er så mange faktorer som spiller inn; som nevnt over her også

Dere burde på deres nå-status; de ytre påvirkningene som jobb, hjem, hobbier, helse etc.

Jeg fikk litt uplanlagt tredjemann, og jeg var travel allerede før vi ventet han; Full jobb, studier i tillegg, lite nettverk rundt meg for å hjelpe, samboer som jobber bortreist og en ex som ikke alltid samarbeier/ gir beskjeder/ følger opp.

Jeg hadde ungene 80%, men fikk bf med på 50% like før studiestart.

Hadde ny samboer og brått ventet vi en liten en sammen- videre viser det seg at eldste må utredes for ADHD hvorpå det er flere møter på skole og annet pga ulike episoder, oppfølgning mm.

Vi bruker også mye tid på å ha ungene en del 1:1 med hver av oss, dette er viktig for oss og en prioritet som også tar litt tid ila f.eks uka.

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette knapt går. Nå har jeg redusert arbeidsstillingen min til 80% blant anna. Vi har kalender og lister og bruker mye tid på planlegging og organisering. 

Samboer jobber dessverre mye og er borte omtrent hele uka og ser nå etter noe mer passende arbeid mtp. vår livssituasjon nå.

Men ved å ofre mye av "meg tid" (trene, venner, hobbier, ønske om å pusse opp et rom/ diy prosjekter, reiser mm.) så går dette akkurat 😀

- Partner er 100% med, og tar sin del av ansvaret- passer det mtp jobb og hobbier?

- Har du et godt nettverk; familie, tanter/ onkler eller venner? (med barn på samme alder)?

- Har ungene lekekamerater i nærheten?

- Har du/dere greit med tid til barna dere har nå, eller tar husarbeid/ jobb/ hobbier mye tid?

- Bor dere sentralt, mtp. fritidsaktiviteter mm.?

 

Vi bor sentralt og eldste kan gå til venner og fritidsaktiviteter noe som frigjør mye tid. Ofte vil bli selvsagt bli med på aktivitetene, men noen ganger må vi bruke tida på noe annet.

Å ha tre barn har sine fordeler og jeg er veldig for å gjøre barna selvstendige (på deres premisser), det gir dem fordeler nå, og senere i livet.

Personlig synes jeg det viktigste nok er å sette av tid til "jentekveld/ guttekveld" med hver enkelt og dra på handletur/ utflukter med bare en av dem i ny og ned.

Ellers blir de jo mer og mer selvstendige på alle områder. Tror det gir erfaringer på godt og vondt, ingen har vondt av å lære seg å vente, gi tydelig beskjed når de trenger noe og bli selvstendige, men det er helt klart en kabal å legge pluss en god dose konstant dårlig samvittighet for noe, men det siste gjelder uansett hvor mange barn man har 🙈

Anonymkode: 70abf...6ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vår mellomste utredes innen autismespekteret, en diagnose som vi overhodet ikke ble klar over før hen ble 4-5-6 år, og minstemann forlengst hadde ankommet. Sånn sett så hadde det vært best om vi ikke hadde fått mer enn 2 barn. Eldstemann er veldig oppegående, populær, smart og selvstendig, men mellomste krever virkelig mye og vi føler ofte at vi ikke strekker til for alle 3 da vi i tillegg har 2 fulltidsjobber, stort hus og stor hage. Hvis jeg kunne ha gitt meg selv et tips for 10 år siden så hadde det enten vært å få bare to barn, eller å kjøpe et billigere hus som krevde mye mindre jobb og vedlikehold slik at jeg kunne ha jobbet 50 % og vært mye mer til stede for barna, uten å få en anstrengt økonomi. 

Anonymkode: 35025...598

Jeg er litt i samme situasjon som deg. 

 

Samtidig så ser jeg hvor godt det er for det "friske eldstebarnet" å ha et "friskt" søsken. 

Det samme ser jeg hos slektninger hvor én av to barn har diagnose, det er ikke lett å være den ene friske. Da er det veldig lett at man føler at man ikke kan ha problemer fordi foreldrene sliter nok med "diagnosebarnet". 

 

Og selv om livet er ekstremt travelt og krevende, så tror jeg ikke at det hadde vært mindre krevende om vi ikke hadde minstemann. Jeg tror helt ærlig at det da hadde gått enda mer utover eldstemann enn det gjør i dag.

Anonymkode: f42d5...d01