Reelt å tenke at et avstandsforhold skal vare i 10 + år?

[AnonymBruker]

Jeg har truffet en fantastisk mann. Vi har vært sammen i snart 3 år, og storkoser oss når vi møtes. Vi bor ca 4 timer unna hverandre, så det er for tiden ca to helger i mnd at vi møtes, samt lengre perioder i ferier. Grunnen til dette er at vi begge har mindreårige barn og ingen av oss ønsker å bryte opp fra den byen barna og den andre forelderen til barna bor i. Vi er så "gamle" (36 og 40), og har 4 barn tilsammen, så det er for oss ikke aktuelt med felles barn. 

Det yngste barnet starter på skolen i høst, det vil si at det enda er 12 år til dette barnet er 18 år. Er det noen som har erfaring med avstandsforhold over så mange år? Hvordan har det vært? 

 

Anonymkode: 82a4a...920

[AnonymBruker]

Min far har hatt avstandsforhold til sin kjæreste i 16 år. Helgekjærester som møtes noe ca like ofte som dere. 
Begge hadde voksne barn da de møttes. 

De forsøkte samboerskap, men dama til pappa trivdes ikke med å bo og jobbe på hans hjemsted, så hun flyttet tilbake (ikke brudd). 

 

Anonymkode: aae3b...e3b

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg på og. Har så vidt begynt å date en som bor 3 timer unna, og situasjonen er ganske lik som deres, med barn på hver sin kant, ingen flyttbare. Liker ham så utrolig godt, men lurer på om det er litt dødfødt lell… Vi har jo heller ikke noe fast annenhver helg-opplegg, så jeg synes det er leeeenge å vente mellom hver gang vi sees.

Anonymkode: 62e19...f61

[Gjest Alterego666]

Er i samme situasjon som deg, TS. Vi nærmer oss ti år, og det går brillefint. Avstand erikke til hinder for stor kjærlighet, og vi er også godt integrerte inn i hverandres familier og vennekrets. Barn på begge sider er veldig fornøyde. Mor/Far har en kjæreste de liker, og forholdet er lite inngripende i deres liv.

[AnonymBruker]

Avstandsforhold i mange år her også. Det fungerte bra for oss i mange år. Hadde håpet vi skulle flyttet sammen litt tidligere enn vi gjorde, så jeg var litt lei på slutten. Hvis begge to er enige om tidshorisonten og er fornøyde så lang er vel alt bra!

Anonymkode: 2c12d...317

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet om flere forhold av denne typen, og er i et selv. Det vil si, i noen av tilfellene har forholdene vært avstandsforhold, men i ett av tilfellene var det ikke reelt avstandsforhold, men de holdt det skjult for ungene til ungene var flyttet ut. I to av tilfellene så har ungene flyttet ut og de lever nå sammen.

Foreldrene har hatt fullt fokus på hvordan barna har det, og så har de jo noen der som de kan være kjæreste og partner med senere i livet. 

Jeg synes det skylle bare mangle at man setter ungene først, og ikke involverer ny(e) partner(e) før ungene er voksne. 

Anonymkode: 68efa...38c

[AnonymBruker]

Når man kan møtes annenhver helg og i ferier syns jeg ikke det er galt. Da kunne jeg nok ha holdt lenge ja, spesielt om man er ferdig med barn. Når man derimot er i 20-årene eller 30-årene og tenker på barn sammen, da er det uholdbart å tenke så lang tid.

Jeg snakker av erfaring, tre års avstand til et annet land, korteste jeg har brukt på reiser med 2 fly og tog er 8 timer. Standard var å bruke en dag på reise. Så hverandre en helg eller av og til en uke annenhver måned, av og til lengre mellom. Vi merket at dette går ikke i lengden, ikke når vi vil ha et liv sammen. Han flyttet hjem igjen, og nå er vi gift  

Det viktigste er å være ærlig om hvordan det går underveis, og være klar på hva som er planen. Jeg visste han på sikt ville komme hjem, og at dette var ikke for evig. Det hjalp.

Anonymkode: 538c4...a92

[AnonymBruker]

Hadde aldri orket noe sånt i lengden. En overgangsperiode på max 1-2 år, kanskje, om vi kunne ses hver helg med max 2 timers reising. Men å basere et langvarig forhold på 4 tilmålte dager i mnd i 10 år pluss? Aldri i livet. 

Anonymkode: f7c16...0d0

[GrønnNellik68]

Syns det høres flott ut jeg får en nok egentid og slipper å ha noen gående "på seg" 24/7. Så ja det tror jeg kan vare lenge hvis begge er fornøyd med ordningen.  

[Snedig]

Synes det høres helt magisk ut jeg. Fullt fokus på ungene når man har dem, og kjærestetid annenhver helg. Det er mer romantikk enn mange har som samboende par med barn. Hadde nok først blitt lei selve reisingen og pakkingen. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Problemet er at vi nå har kommet dit, etter flere år, at det er mulig å flytte sammen. Hans barn har blitt store. Nå er det plutselig flere ting som gjør at det er vanskelig for ham å flytte. Jeg kan fortsatt ikke fordi jeg har små barn og min eks bor her. Vi har en 50/50 ordning. Han sier han ønsker at vi skal bo sammen, men er for knyttet til stedet han bor på, vil ikke skifte jobb etc. Så nå har det blitt veldig vanskelig for meg å fortsette. Jeg har jo vært i forholdet hele tiden med tanke på at det skulle bli noe mer. Elsker ham. Han elsker meg, men han er veldig mye eldre enn meg og plutselig er alt i forhold til flytting blitt umulig, så jeg klarer det ikke lenger tror jeg. Klarer ikke å tro at jeg betyr nok, når det er nok for ham slik vi har det nå. Det er ikke nok for meg...

Anonymkode: fa77e...8ef

[ballerina123]

Var og er i samme båt. Avstandsforhold på ubestemt tid. Det endte med utroskap og svik pga. manglende «sluttdato». Nå gjenstår oppvasken. Vi ønsker å være sammen til tross, men har omsider fått en utløpsdato på avatanden. 

[AnonymBruker]

Vårt avstandsforhold varte 6 år. Jeg var blitt godt integrert inn i hans familie og vennekrets. Utsiktene var gode til å på sikt få slutt på avstanden vår, jeg sluttførte utdanning og allerede var i relevant jobb, og vi hadde planlagt at han skulle flytte hit. Men han ville ikke flytte hit og heller ikke at jeg skulle flytte dit, jeg sa meg enig i at da var vi over for alltid. Så da sa vi et ikke så hyggelig farvel. Og jeg møtte en mann som bodde i samme by. 

Anonymkode: d5e38...84d