Krevende med alkoholisert mor

[AnonymBruker]

Dette blir ikke et «rett frem» og kort spørsmål, men mer et ønske om råd fra andre i lignende situasjoner - og hvordan dere håndterer forholdet.

Jeg har en mor som fikk meg i ung alder (17 år), hun har de siste ti årene vært svært alkoholisert - en fungerende alkoholiker. Hun holder på arbeidet sitt, men er ofte sykemeldt for diffuse problemer. Hun drikker hver gang hun har fri/senvakt. Store mengder.

Forholdet hun har til sin samboer er i perioder svært turbulent. Økonomiske problemer, trusler, vold osv. 

Da kommer hun «krypende» til oss for økonomisk hjelp/bosted. Hun ender alltid opp tilbake hos han. 
 

Jeg har hele mitt voksne liv følt meg som den ansvarlige i relasjonen, der jeg må passe på henne, snakke i timesvis om ting hun bekymrer seg for som jeg har hørt 1000 ganger før osv. 

Selvom dette er slitsomt for oss, har det vært en selvfølge å stille opp. Både natt og dag - bokstavelig talt. Når hunder stikker av eller politiet blir tilkalt. 
 

Jeg har nok lenge løyet til meg selv, og ikke innsett omfanget av hennes alkoholisme - men de siste 3 årene har det blitt uunngåelig. 
 

Det er også utrolig sårt at hun ikke lengre bryr seg, om barnebarn osv. Jeg har aldri latt henne passe sitt eget barnebarn uten at vi er der, nettopp på grunn av uforutsigbarheten. Dette synes jeg er utrolig trist. Det virker dog ikke som det bryr henne en smule. 
 

Jeg snakker mye med min mann om dette, og han er utrolig forståelsesfull og tålmodig - alltid! Mer enn meg. Hun har hatt en svært trøblete barndom som han alltid er flink til å minne meg på. MEN lunten begynner å bli kortere, og jeg er sliten, fortvilet og lei meg. Synes det er vanskelig å vite hva/hvordan jeg skal forholde meg til det.

Hun er forresten ikke enig i oppfatningen vår om at hun er alkoholiker.

Langt innlegg her, noen med erfaringer?

Anonymkode: c278a...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hun er forresten ikke enig i oppfatningen vår om at hun er alkoholiker.

Selvfølgelig er hun ikke enig i det. De færreste med et slikt problem vil nekte for at det er et problem frem til de evt blir syke og må i behandling hvor de ikke har tilgang (eller får medikamenter for å ikke bli helt tussete av abstinenser) 

 

Mamma var en periode av min barndom på god tur inn i alkoholavhengighet. Pappa fant ut av det og fikk skaffet henne hjelp. Selv om hun i følge seg selv ikke hadde noe problem. Hun godtok heldigvis behandlingen og holdt seg fra misbruk til å kunne nyte i helger. 
Jeg tror hun misbrukte fordi det var en måte for henne å rømme fra virkeligheten og hallusinasjonene hun hadde (pga diagnosen hun hadde, som ble satt lenge før misbruket startet) 

 

Anonymkode: 09b8b...a06

[AnonymBruker]

Det eneste rådet er dessverre å ta avstand. Hun har ikke engang erkjennelse av at hun er alkoholiker, og da er det langt igjen til noen bedring. Du kan ikke gjøre noe for å hjelpe henne på det stadiet. Du må skjerme deg selv og din familie ved å trekke deg ut. Slutt å tilby husvære hver gang hun er i trøbbel, slutt å ta ansvar for å snakke med henne og slutt for all del med økonomisk hjelp. Du ødelegger bare deg selv og trekker din egen familie med ned i dette. Det er dessverre ingenting pårørende kan gjøre for å hjelpe. Du gjør henne også en bjørnetjeneste ved å legge til rette og hjelpe hver gang hun får problemer, hun trenger da aldri å se og ta tak i problemet sitt.

Ambefaler deg også å ta kontakt med en hjelpetjeneste for pårørende, så du kan få sortert tanker og bekymringer og dele erfaringer med andre i samme situasjon.

Hilsen en som dessverre har samme erfaring som deg gjennom mange år med en forelder med rusproblem. Jeg selv fikk det mye bedre når jeg trakk med unna og sluttet å hjelpe. Etter mange år er det nå fortsatt det samme, ingenting er forandret. Men for meg og min familie er det blitt mye bedre og jeg har innsett at det er ikke mitt problem, jeg kan ikke gjøre noenting for å hjelpe og jeg må passe meg selv og min egen familie

Anonymkode: 1dea5...7c5

[Gjest WhisperingWind]

Ikke det samme, men vokst opp med schizofren mor. Kuttet henne helt ut. 

Jeg skylder henne ikke en dritt. 

Ingen barn skylder foreldrene sine NOE! 

VI som foreldre tok er valg da vi satt barna våre til verden. Et valg som BØR innebære å gi barna våre en god oppvekst, kjærlighet, trygghet og stabilitet. 

For det skylder ikke ungen min meg en dritt. Det burde være en selvfølge. 

Så får jeg bare håpe på at jeg har elsket han nok så han ønsker å ha meg i livet mitt som voksen. 

Å ha en trøblete barndom er IKKE en unnskyldning for å ikke være en god mor. 

Du skylder henne ikke NOE! 

Hun er en igle som suger livsenergien din. Sånne mennesker bør du kutte ut av livet ditt. 

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (1 minutt siden):

Ikke det samme, men vokst opp med schizofren mor. Kuttet henne helt ut. 

Jeg skylder henne ikke en dritt. 

Ingen barn skylder foreldrene sine NOE! 

VI som foreldre tok er valg da vi satt barna våre til verden. Et valg som BØR innebære å gi barna våre en god oppvekst, kjærlighet, trygghet og stabilitet. 

For det skylder ikke ungen min meg en dritt. Det burde være en selvfølge. 

Så får jeg bare håpe på at jeg har elsket han nok så han ønsker å ha meg i livet mitt som voksen. 

Å ha en trøblete barndom er IKKE en unnskyldning for å ikke være en god mor. 

Du skylder henne ikke NOE! 

Hun er en igle som suger livsenergien din. Sånne mennesker bør du kutte ut av livet ditt. 

Enig med deg. Alle fortjener en god barndom. Når man blir voksen kan man selv bestemme hva slags liv man vil ha. Hvis bryte kontakten er det eneste som funker, så ville jeg gjort det tvert.

 

 

Anonymkode: fce85...a30