Donor sæd.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker bare og høre deres tanker om dette temaet. Jeg har en venninne som er på min alder ( tidlig 40 årene) Hun har vært og fått donert sæd for å bli gravid, og det gikk i boks. Jeg ønsker selvfølgelig for henne et barn og hun er ressurssterk på alle områder, men samtidig tenker jeg på , er det litt egoistisk? Dette barnet vil aldri få en far, og hva om hun ( gud forby) faller fra, eller blir for syk til å ta seg av barnet? Hun har litt familie i nærheten, men de har jo også sine liv, og det kan ikke forventes at de skal stille opp heller..  Noen tanker? 

Anonymkode: 2d54e...dbc

[Tatja]

Litt sårbart er det jo, men man kan jo håpe hun har et godt nettverk rundt seg. Det vil være avgjørende, for hun vil jo trenge støtte og hjelp noen ganger, som alle andre småbarnsfamilier. 

Vi tro hun vil legge vekt på å knytte gode omsorgspersoner til seg og barnet.

[AnonymBruker]

Hun har planlagt å leve som singel og aleneboende resten av livet? 

Anonymkode: 57675...b14

[AnonymBruker]

Jeg fikk ett barn gjennom kunstig befruktning da jeg var 34.

Det er selvfølgelig tøft å oppdra et barn i seg selv, men jeg eide på det tidspunktet en så og si selvgående bedrift. Jeg hadde dermed ikke det hverdagsstresset mange tenker på rundt henting/levering og familietid.

Jeg ser det med at det kan virke egoistisk å få et barn når det ikke er garanti for at barnet kan møte faren sin. Jeg vil si at å få barn er uansett en egoistisk handling. Etter min mening er det mer egoistisk å få et barn, skille seg, og deretter få nye barn med flere/en ny kjæreste (barnet må da forholde seg til to ulike hjem). Det er egoistisk etter min personlige mening.

Så hva andre tenker på som egoistisk eller ei kan jeg ikke ta høyde for.

Jeg fikk en nydelig datter som ble oppdratt slik som alle andre barn; jeg var der på alle hennes fotballkamper, vi så filmer, reiste i verden, gikk turer i regnet, bakte boller, satte opp juletre... hun fikk ingen "spesiell" oppvekst.

Selvfølgelig er det kanskje vanskelig å forholde seg til én primærperson, men alle alenemødre har også barn som må det. Skilte par har jo aleneansvar for barnet sitt i perioder. Et barn lider ikke av det, man må bare vite hvordan man skal møte problemer.

For å legge til, så giftet jeg meg når jeg var 40 år gammel, så hun har hatt en mannlig støttespiller omtrent hele livet sitt. Selv om hun vet om donoren, er han ingenting for henne og det er min mann som har fortjent "pappa". Uansett hvem som har båret deg fram biologisk, er det så mange andre ting og faktorer som gjør den personen en forelder. 

Anonymkode: 03a44...ff8

[AnonymBruker]

Et barn som aldri har hatt en far har jo ikke så mye å sammenligne med. Kanskje moren er fantastisk. Og selvsagt har mange barn av alenemødre en god og trygg oppvekst. Men å bevisst velge at et barn skal vokse opp uten en av sine foreldre... da tenker jeg at ønsket om å *ha* et barn har blitt sterkere enn hensynet til barnet selv. Det innebærer en nedvurdering både av barns rett og behov for en far, og av fars rolle som forelder.

Anonymkode: dea47...fa5

[AnonymBruker]

Jeg ville heller valgt noen med vanlig navn, donor Hansen for eksempel. Donor Sæd er en snik.

Anonymkode: d0909...d86