Ingen av vennene mine vil snakke med meg om dette..(foreldre, sykdom,død)

[AnonymBruker]

Fordi det er nok et vanskelig og sårt tema å snakke om, for de fleste av oss. Det at man mister en eller begge foreldre, enten det er av sykdom, alderdom eller ulykker. Jeg har to foreldre med kronisk sykdom, og de begynner å dra på årene. På grunn av sykdommene deres er de utsatt for andre alvorlige sykdommer, forverring av nåværende sykdom, og eventuelt at de dessverre er i faresonen for å dø tidligere «enn normalt». Jeg synes dette er veldig vanskelig. Jeg er voksen selv, men føler meg fortsatt som et barn som trenger sine foreldre. Jeg har heller ikke så veldig mange andre i livet mitt, og mister jeg foreldrene mine nå så er jeg redd for at jeg ikke kommer til å takle det. Nå blir min ene forelder undersøkt for en annen og ny alvorlig sykdom, og jeg er redd for at dette er starten på slutten. 
 

De få vennene jeg har ønsker ikke å snakke om dette, så jeg håpet at noen her kunne komme med noen råd, eller snakke litt om dette temaet. Føler meg veldig alene, og redd for hva den neste tiden bringer. Har 3 bekjente som mistet foreldre i ung alder, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan de klarte å komme seg på beina igjen. Jeg er nært knyttet til mine foreldre, men jeg klarer ikke snakke med dem om dette.  Kanskje du selv har mistet en forelder tidlig? Hvordan taklet du det, og hvordan kom du deg videre? Jeg skal prøve å sove nå, håper jeg får noen svar her, så snakkes vi i morgen.

 

Anonymkode: 1dd17...a7f

[AnonymBruker]

Jeg var 23 da jeg mistet mamma pga kreft. Det var selvfølgelig grusomt, men jeg var nok bedre forberedt enn jeg trodde. Med det mener jeg at jeg hadde nok sørget endel på forhånd, mer eller mindre ubevisst- jeg synes tiden før hun døde var verre enn tiden etterpå. Hun var jo veldig syk lenge, og hadde mye vondt, så det var på en måte godt når det var over. Etter at hun døde kom jeg i ordne-fikse-modus, det ble min strategi. Begravelse og alt sånt først, så begynte jeg og rydde og kaste, gå igjennom ting, og det var en slitsom men nyttig prosess. Så har sorgen og savnet kommet litt i bølger opp igjennom. Men livet har gått videre og jeg har klart meg bra, jeg vet at mamma hadde vært stolt av meg. 

Vet ikke om jeg svarte på det du spurte om, men... du er sterkere enn du tror. Sett pris på det du har nå, ikke ta sorger på forskudd. 

Anonymkode: c324b...066

[AnonymBruker]

Jeg var 25 år da jeg mistet pappa helt uventet. Det var selvsagt helt utrolig tøft, jeg har alltid vært pappa-jente og han var min/alles bauta. Der og da kunne jeg ikke forstå hvordan jeg noen gang kunne leve igjen og ikke sørge meg i hjel. Men nå, 3 år senere er livet tilbake som før. Det tar tid, lang tid, og det må man godta. Men en dag blir sorgen levelig.
Mange klemmer til deg. ❤️ Håper du får ha de lenge, men du er sterkere enn du tror som skrives over her ❤️

Anonymkode: db16d...46a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg var 23 da jeg mistet mamma pga kreft. Det var selvfølgelig grusomt, men jeg var nok bedre forberedt enn jeg trodde. Med det mener jeg at jeg hadde nok sørget endel på forhånd, mer eller mindre ubevisst- jeg synes tiden før hun døde var verre enn tiden etterpå. Hun var jo veldig syk lenge, og hadde mye vondt, så det var på en måte godt når det var over. Etter at hun døde kom jeg i ordne-fikse-modus, det ble min strategi. Begravelse og alt sånt først, så begynte jeg og rydde og kaste, gå igjennom ting, og det var en slitsom men nyttig prosess. Så har sorgen og savnet kommet litt i bølger opp igjennom. Men livet har gått videre og jeg har klart meg bra, jeg vet at mamma hadde vært stolt av meg. 

Vet ikke om jeg svarte på det du spurte om, men... du er sterkere enn du tror. Sett pris på det du har nå, ikke ta sorger på forskudd. 

Anonymkode: c324b...066

 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg var 25 år da jeg mistet pappa helt uventet. Det var selvsagt helt utrolig tøft, jeg har alltid vært pappa-jente og han var min/alles bauta. Der og da kunne jeg ikke forstå hvordan jeg noen gang kunne leve igjen og ikke sørge meg i hjel. Men nå, 3 år senere er livet tilbake som før. Det tar tid, lang tid, og det må man godta. Men en dag blir sorgen levelig.
Mange klemmer til deg. ❤️ Håper du får ha de lenge, men du er sterkere enn du tror som skrives over her ❤️

Anonymkode: db16d...46a

Ts her.

Tusen takk for svar. Trist å høre at dere mistet foreldre i så ung alder, dere har min dypeste medfølelse. Fint å høre at dere kom dere på beina igjen, det må ha vært vanskelig å takle den værste sorgen. Absolutt viktig å ta vare på det man har ja, og prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Må prøve å bli flinkere til det. Dere er også sterke, husk på det ❤️ klem fra meg!

Anonymkode: 1dd17...a7f

[AnonymBruker]

Mistet en tidlig i tenårene, den andre i 20-årene. Min måte å deale var å sette det i perspektiv, mange som ikke opplever 2 foreldre, eller som ikke har ok foreldre. Slet egentlig ikke så mye, og har egentlig aldri hatt behov for å prate om det med andre. Slik er nå livet.

Anonymkode: b54e9...402

[GulSitron]

Jeg mistet mamma i en alder av 26. Mamma ble 59,5år akkurat på dagen hun ble erklært hjernedød. Hun hadde hjertestans, de fikk puls igjen etter å ha jobbet i en times tid, så ble hun fløyet til sykehuset og lagt i kunstig koma og kjølt ned (for å prøve å redde hjernen fra å hovne opp for mye). Dessverre så legen og sykepleieren på natt at pupillene hadde utvidet seg i løpet av natta og da hun ble sendt til CT med kontrast for å sjekke blodtilførsel sa legen at "det er dessverre ikke forenelig med liv". Fikk en halvtime på å ta farvel før hun ble hentet til organdonasjon. Av en eller annen grunn ville ambulanse personellet være anonyme, så vi fikk ikke møte de eller være hos henne til hun dro. 
 

Sliter enda med å skjønne at hun faktisk ikke lever lengre, men de dagene det slår meg i ansiktet så finner jeg en fattig trøst i at hun har hjulpet fem andre mennesker med å få et litt lettere liv med nye organer og hornhinner. 💕

Jeg var ute i arbeid igjen dagen etter begravelsen og ble tvunget av kollegaer til å sykemelde meg fordi jeg var i sjokk. (Klarte å utføre arbeidet mitt som normalt, men jeg var jo helt borte)