Sønnen til min mann sliter veldig, og det ødelegger ekteskapet. Bør jeg dra?

[AnonymBruker]

Sønnen til min mann er voksen, men har hatt rus/psykiske utfordringer «bestandig». Han er typisk rusmisbruker som manipulerer, lyver og spiller på følelser så fort han ikke får feks penger/hjelp til det han vil.

Mannen sliter veldig med dette, jeg prøver å være forståelsesfull. Men siste tiden har mannen min begynt å bli frekk, hissig og forholdet vårt skranter veldig pga dette, og at mannen trekker seg helt bort i dårlige perioder. (De kan jo vare i ukesvis om sønnen har det dårlig). Det vil si ingen nærhet, ingen kommunikasjon osv, blir sint om jeg spør om sønnen. 

Han ønsker ikke å sette foten ned, han gir han penger fler ganger i uken, lar han true han, og om han er voldelig eller stjeler så er det også «greit». 

Noen som har levd med partner som har hatt voksne barn som sliter? 
Vurderer å skille meg, men så føler jeg at jeg svikter…. 
 

Men gjør jeg det? Vil gjerne ha råd. Har prøvd å prate med mannen, men han bare avfeier meg med at jeg ikke kan forstå hva han går gjennom. 
Hvis noen har gått gjennom slikt selv, hvor mange år tok det før du/partneren din satt grenser for sønnen/datteren?
 

Anonymkode: 9843a...7b2

[Hybrid123]

Jeg har vært rusfri i nå nesten 20 år. Dere er nødt til å ikke hjelpe han med penger og si at nå er det stopp på å dra oss inn i ruslivet ditt. Dere fortjener jo også å ha et eget liv. Han er jo voksen. 

Endret 6. august 2021 av Hybrid123

[AnonymBruker]

Hybrid123 skrev (4 minutter siden):

Hva sliter sønnen hans med? hvor gammel er sønnen hans?

Sønnen er 24, han ruser seg og sliter psykisk pga livet han lever.

Anonymkode: 9843a...7b2

[Hybrid123]

Jeg har selv vært rusfri i snart 20 år nå, men jeg var narkoman i nesten 15 år før det. Det som hjalp meg, det var at familien sa stopp og at nå må du hjelpe deg selv på beina og bli voksen. 

 

Hvis mannen din ikke forstår det, da ville jeg prøvd å kontakt en psykolog til han og tilby han det istedet. 

[AnonymBruker]

Hybrid123 skrev (8 minutter siden):

Jeg har vært rusfri i nå nesten 20 år. Dere er nødt til å ikke hjelpe han med penger og si at nå er det stopp på å dra oss inn i ruslivet ditt. Dere fortjener jo også å ha et eget liv. Han er jo voksen. 

Så bra for deg, og så bra jobbet at du kom deg ut.
Jeg skjønner det er lett for meg å si. Men mannen er ikke der i det hele tatt. Tror faktisk han føler han gir han hjelp med feks å overføre penger når han ringer midt på natten. Føler det verste er at mannen blir ufin med meg, og blir sint fordi jeg «ikke forstår». Jeg prøver å være forståelsesfull, og jeg skjønner at det må være helt j**** å se sønnen sin slik , og ikke kunne gjøre stort. 

Anonymkode: 9843a...7b2

[AnonymBruker]

Han vil heller ikke ha psykolog hjelp, og han vil heller ikke kontakte pårørendegrupper og få støtte der.

Anonymkode: 9843a...7b2

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket. Synes du bør gå.

Anonymkode: 9873b...b84

[Lorieen]

Mannen din har gått i «enabler-fella». Veldig vanlig hos pårørende til folk med rusproblemer. 

[Hybrid123]

Takk! Ja, det kom bare til et punkt hvor jeg ble lei og forsto at jeg omgikk feil vennekrets og at det måtte forandres på. Men eg rusproblem er jo livsfarlig og veldig ødeleggende for familien rundt. Forstår deg veldig godt og jeg ville Ihvertfall funnet meg et eget sted og sett ann med litt tid om situasjonen forandrer seg. Da kan det jo også være at mannen din tar situasjonen litt mer på alvor og ser at han må velge å prioritere seg selv litt nå, som sønnen faktisk er voksen

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (5 minutter siden):

Mannen din har gått i «enabler-fella». Veldig vanlig hos pårørende til folk med rusproblemer. 

Ja, dessverre er det nok slik, men er det realistisk å komme seg ut derfra….? Det jeg er veldig i tvil på.

Anonymkode: 9843a...7b2

[AnonymBruker]

Hybrid123 skrev (10 minutter siden):

Takk! Ja, det kom bare til et punkt hvor jeg ble lei og forsto at jeg omgikk feil vennekrets og at det måtte forandres på. Men eg rusproblem er jo livsfarlig og veldig ødeleggende for familien rundt. Forstår deg veldig godt og jeg ville Ihvertfall funnet meg et eget sted og sett ann med litt tid om situasjonen forandrer seg. Da kan det jo også være at mannen din tar situasjonen litt mer på alvor og ser at han må velge å prioritere seg selv litt nå, som sønnen faktisk er voksen

Takk for svar, hjelper faktisk å høre det fra en person som har vært der selv. 

Anonymkode: 9843a...7b2

[AnonymBruker]

Synes du kan vise mannen din dette..

Det er fælt og brutalt, men likevell ganske enkelt. Men det er også til det beste for sønnen på sikt. Dere må ta dere en siste prat med han og fortelle at fra nå av så vil dere ikke hjelpe med noen ting. Det er mulig at sønnen blir forbannet for det, men da får han valget mellom familie eller rus. 

Velger han da rus, så vet dere at det er 2 utfall. I verste fall så dør han av rus eller så velger han familien sin. Gir dere han valget, så stopper han iallefall ikke å ruse seg og kommer til slutt til å ruse seg ihjel uansett. Det er brutalt, men det er sannheten.

Som narkoman har sønnen tusen kort og spille på, dere som familie har kun et eneste ett. 

Hvis dette fremdeles er vanskelig for mannen din og forstå, så er det ikke psykolog han trenger å snakke med. Da må du få han til å snakke med noen som enten har vært narkoman eller noen som jobber innen rusomsorg. De som har jobbet noen år sier akkurat det samme. 

Anonymkode: 59434...fc8

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, dessverre er det nok slik, men er det realistisk å komme seg ut derfra….? Det jeg er veldig i tvil på.

Anonymkode: 9843a...7b2

Han må i så fall ville det selv, og det høres ikke ut som han har kommet dit ennå, ut i fra det jeg leser i hovedinnlegget. 

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (2 minutter siden):

Han må i så fall ville det selv, og det høres ikke ut som han har kommet dit ennå, ut i fra det jeg leser i hovedinnlegget. 

Nei, tror ikke det. Og nå har jo dette vart noen år, så derfor jeg begynner å tvile på om ting kan bli bedre.

Anonymkode: 9843a...7b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Synes du kan vise mannen din dette..

Det er fælt og brutalt, men likevell ganske enkelt. Men det er også til det beste for sønnen på sikt. Dere må ta dere en siste prat med han og fortelle at fra nå av så vil dere ikke hjelpe med noen ting. Det er mulig at sønnen blir forbannet for det, men da får han valget mellom familie eller rus. 

Velger han da rus, så vet dere at det er 2 utfall. I verste fall så dør han av rus eller så velger han familien sin. Gir dere han valget, så stopper han iallefall ikke å ruse seg og kommer til slutt til å ruse seg ihjel uansett. Det er brutalt, men det er sannheten.

Som narkoman har sønnen tusen kort og spille på, dere som familie har kun et eneste ett. 

Hvis dette fremdeles er vanskelig for mannen din og forstå, så er det ikke psykolog han trenger å snakke med. Da må du få han til å snakke med noen som enten har vært narkoman eller noen som jobber innen rusomsorg. De som har jobbet noen år sier akkurat det samme. 

Anonymkode: 59434...fc8

Mistenker at han ikke vil prate med noen fordi han vet at det er dette de kommer til å si. Må prøve å få han til å prate med noen, men han blir bare sint når jeg sier noe om det. 

Anonymkode: 9843a...7b2

[Hybrid123]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar, hjelper faktisk å høre det fra en person som har vært der selv. 

Anonymkode: 9843a...7b2

Min psykolog meldte meg inn på skole, for det er jo egentlig det han sønnen burde drive med i en så ung voksenalder så kaster han jo bort veldig verdifulle år. Så du kan jo nevne det for mannen din og det ville jo også gi sønnen hans litt bedre selvtillitt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mistenker at han ikke vil prate med noen fordi han vet at det er dette de kommer til å si. Må prøve å få han til å prate med noen, men han blir bare sint når jeg sier noe om det. 

Anonymkode: 9843a...7b2

Det var leit. Hvordan tilnærming har du forsøkt da? Går du anklagende på han eller sønnen så har det sannsynligvis svært lite for seg, da begge forståelig nok står i en svært vanskelig situasjon. Det gjelder jo også deg, men hva om det hadde vært motsatt? Jeg prøver iallefall å tenke sånn selv, og da går det ofte bedre. Du må kanskje forsøke å snakke om dere 2 først og så forklare at du synes dette påvirker deres relasjon veldig. Legg frem at du også er bekymret for sønnen hans, men at du kun ønsker det beste for alle. Anklager eller opplevelsen av at han står alene er ikke det han trenger nå, han trenger noen som er på lag.

Annet enn det, hvis situasjonen er så fastlåst som det virker for meg så er kanskje det beste å forlate han. Ikke for å så noen tvil hos deg, men han vil alltid huske at du forlot han når det var svært vanskelig for han. Så jeg tror kanskje situasjonen er veldig fastlåst?

Jeg har famile som akkurat har kommet seg ut av dette, etter over 15 år. Jeg trodde at vedkommende kom til å dø, men jeg var isende kald ovenfor vedkommende. Og når hele familien fulgte etter for 5 år siden, så ble livet som narkoman for vanskelig for vedkommende. Til slutt kom vedkommende krypende hjem, og det har vært et tilbakefall siden. Men nå er det helt slutt, og narkokarrieren til vedkommende kunne nok blitt langt kortere om hele familien hadde fulgt etter tidligere. Jeg har blitt kjent med vedkommende på nytt og vedkommende er veldig glad for at jeg fikk familien til å bryte. Med tårer i øynene sa jeg at dette er det vondeste, verste og beste jeg noen gang har gjort for noen så ble det en stor klem på tross av korona oss i mellom. Nå har vi mye kontakt. Sjelden har en klem føltes så god. 

Anonymkode: 59434...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Sønnen er 24, han ruser seg og sliter psykisk pga livet han lever.

Anonymkode: 9843a...7b2

Hva med avrusnings klinikk? Okke gi penger. Bruk heller penger på skikkelig hjelp til han.

Anonymkode: 87231...de7

[Blomsterpotta]

De som er rusavhengige sier jo faktisk selv at den beste hjelpen de kan få av pårørende er at pårørende ikke bidrar med hverken penger, mat eller en varm seng en natt eller to. Det gjør at de rusavhengige må tenke annerledes og det er først da mange innser at de virkelig har ett større problem enn de trudde. Penger og annet nødvendig detter ikke ned i fingrene deres innimelllm lenger. Pårørende venter til dagen de er rusfrie, frem til da må de klare seg helt selv.

Dette er ikke tull, dette var det om på tv for noen år siden. Det var vel 5-6 rusavhengige som ble intervjuet og de var helt enig i at pårørende hjelper best til ved å ikke gi noe som helst, be om husnøkkel tilbake. La den rusavhengige seile sin egen sjø med visshet om at dere er ser den dagen de er rusfrie, ikke ett sekund før.

[AnonymBruker]

Mannen din er medavhengig og det er ikke noe du kan gjøre for å få han ut av dette. Egentlig kan det nesten virke som om du er litt medavhengig du også, men i forhold til mannen din. Årene går og du setter aldri hardt mot hardt - akkurat som mannen din bør gjøre med sønnen. Han vil ikke ha hjelp, neivel, men da kan ikke du bo i samme hus som han som finansierer og tilrettelegger for sønnens rusbruk. I tillegg er han stygg med deg, og du bare tar imot. Tro meg, dette vet jeg alt om da begge mine foreldre har vært rusavhengige i mange år og farmor og farfar vare de største «tilretteleggerne».

Tanta mi er også pillemisbruker og jeg kan ikke ha kontakt med henne i perioder og må sette STORE grenser for oppførsel og spørsmål om bidrag til ditt og datt. 

Du må slutte å tilrettelegge for at mannen din ikke tar tak, og behandler deg som dritt. Ta gjerne kontakt med noen i hjelpeapparatet, men gjør det for DEG og ikke for mannen din eller sønnen hans. De er ikke der enda og det er heller ikke sikkert de noen gang kommer dit heller (som min tante. Nå er hun snart 60 år og har kastet bort hele livet sitt på piller, men jeg og familien er i alle fall ikke en del av det lenger). 

Anonymkode: 28c6f...574