Om å bli sammen med noen som har barn fra før

[Drizzt]

Det er fult med tråder her som handler om konflikter der hvor den ene i forholdet har barn fra før. Det er som regel stemødrene som oppretter trådene, men det kan like greit være stefedre som havner i lignende situasjon.

Hver gang lurer jeg veldig på noe.

Hvorfor i all verden går noen i et forhold med noen som har barn fra før hvis man ikke ønsker å akseptere barna fult og helt og behandle dem godt og bra? Det er alltid kvinner som vil ha mannen kun for seg selv og barnet står i veien (ja, man leser det tydelig i disse trådene) og det er alltid konflikter hvor far dras mellom hensynet til sine barn og hensynet til samboer. 

Og noe annet:

Hvorfor i all verden går noen i et forhold med ny person uten å ha avklart på forhånd hvordan det blir med barna man har fra før? Å snakke om forventninger for eksempel. Hva forelderen forventer av sin nye samboer, hva samboeren forventer av forelderen. 

Hva tenker dere som innleder slike forhold når dere tydeligvis ikke er klare til å ta rollen det krever? 

Barna er den uskyldige parten som blir dratt inn ufrivillig og ofte motvillig i et nytt forhold hvor de har det vanskelig å føle varme følelser for den de opplever har erstattet den andre forelderen. Ikke la det gå ut over barna.

Jeg for min del har alltid vært bevisst på det at jeg ikke kommer til å innlede forhold med en mann som har barn fra før. Da snakker vi mindreårige barn, ikke barn som er myndige, etablerte og bor et annet sted. Ikke fordi jeg ikke vil gjøre mitt beste å være en god stemor og behandle dem med respekt, men fordi jeg ikke orker all drama og å forholde meg til eventuell drama fra den andre forelderen. 

Så, ja ... hvorfor?

[AnonymBruker]

Så enig! Noe som også er helt på trynet er at den nye dama må på død og liv lage et kjærlighetsbarn med denne mannen enda de vet at i 8 av 10 tilfeller så er det oppskriften på kaos spesielt når de har egne barn fra før av.

Anonymkode: 68f3f...0d7

[AnonymBruker]

Særbo hadde kanskje vært den beste løsningen for mange av de som blir kjæreste med et menneske som har umyndige barn som h*n har samvær med/omsorg for?

Anonymkode: 2c1f3...4bb

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så enig! Noe som også er helt på trynet er at den nye dama må på død og liv lage et kjærlighetsbarn med denne mannen enda de vet at i 8 av 10 tilfeller så er det oppskriften på kaos spesielt når de har egne barn fra før av.

Anonymkode: 68f3f...0d7

Ja, et fellesbarn vil bare gjøre situasjonen verre. Da vil stemor dra far til sitt barn, det blir krangel om regler, det blir enda mer drama. 

For noen dager siden ble jeg kjent med en dame som har 8 søsken og halvsøsken totalt, så de er 9 barn av totalt 6 foreldre i bildet. Hun beskrev en oppvekst full av kaos, krangel og sur stemning hvor hverken foreldre, steforeldre eller barn gikk spesielt overens med hverandre. Hun selv flyttet ut da hun var 16 og omtrent kuttet kontakt med alle bortsett fra sin far i en periode på 2 år fordi hun ikke orket mer. Det er desidert det mest ekstreme tilfellet jeg har vært bort i. Kan folk ikke tenke før de handler? 

[Fabienne]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Så enig! Noe som også er helt på trynet er at den nye dama må på død og liv lage et kjærlighetsbarn med denne mannen enda de vet at i 8 av 10 tilfeller så er det oppskriften på kaos spesielt når de har egne barn fra før av.

Anonymkode: 68f3f...0d7

Det er det vel så ofte mannen som vil, etter min erfaring.  Han vil starte på nytt (og kan fort slumpe til å glemme sine barn fra første kull i prosessen). 

[AnonymBruker]

Jeg svarte på dette i en annen tråd, og kopierer svaret her, for tråden vedkommende startet og din stiller i bunn og grunn de samme spørsmålene.

"Ikke føler noe for stebarna" blir å ta hardt i. Jeg ser ikke at de som skriver i den andre tråden mener direkte det. De er jo ikke som "fremmede", og de fleste føler jo en viss omsorg og ønsker det beste for dem. Men ja, jeg føler mer for min niese.

Det er også veldig forskjell på hvordan man uttrykker følelsene sine. Dette er jo et forum for å lufte tanker man har som man ikke kan lufte i det daglige i frykt for fordømmelse - selv ikke til ens næreste. De fleste voksne mennesker er uansett i stand til å være veldig hyggelige og genuint anstrenge oss rundt andre. Bare for å avlive denne myten om at barn går og lider konstant i nærvær av en steforelder. 

Hvorfor blir dere da sammen med en person som har barn? Dere vet jo at dere går inn i et forhold med forpliktelser.

Forpliktelser, ja. Graden av dem er alltid uviss - spesielt hvis man ikke har egne barn. Selv om man har egne barn, er jo også barn ulike. Og ingen vil "selge inn" sine barn som noe annet enn veloppdragne og supre når de har truffet et menneske de blir forelsket i. 

De fleste lærebøker sier jo også at du skal vente lenge med å introdusere barna for ny kjæreste. Både for at barna skal bli vant til skilsmissen, og for å vite at forholdet er solid. I vårt tilfelle gikk det veldig lang tid - nesten to år. Vi var nærmest forlovet og planla fremtiden sammen før jeg hilste på barna. Mannen og eksen hadde blitt enige om dette ved skilsmissen, utifra en terapeut som mente dette var best (og man lytter jo til fagfolk i en slik situasjon). I etterkant ser vi begge at dette var altfor lenge - barna hadde gått fra å være barn til å bli pre-pubertale, de var blitt godt vant til å ha far "for seg selv", og de var ikke mottakelige for en ny i livet sitt. Det hadde vært lettere for alle parter om jeg ble introdusert tidligere. Men slik er det - du har ikke erfaringen før du har den.

Jeg stusser også litt over de som så bastant mener at du "vet hva du går til". Alle med barn er jo også ivrige med å fortelle barnløse at du "ikke aner hvordan det er å ha barn før du har dem". Hvordan skal da barnløse ane hvordan det er å ha stebarn når de ikke har dem? Det virker nesten som om de som har satt barn til verden for så å gå fra partneren, forventer langt mer av steforeldre enn de forventer av seg selv. Det er jo faktisk de som har gått fra hverandre og "skapt" skilsmissebarn som burde vite - mer enn noen andre - at livet ikke blir som man planlegger. Noen ting er og blir litt uforutsigbart.

Og hva føler dere når partneren sine barn kommer? 

Jeg synes tiden med barna er en fin avveksling til vår tid sammen, der det blir veldig mye "oss". Vi gjør mye sammen, drar på turer og koser oss. På samme måte som at man ikke kan være på ferie hele tiden, så må man også ha rutiner. Dagene går fort når barn skal til og fra skolen, på aktiviteter og mer. Men det er noe fint med å føle seg nyttig, og deres liv bidrar med noe i våre.

Hadde jeg gruet meg til de kom, hadde jeg ikke vært sammen med mannen min. Man kan jo ikke leve halve livet sitt slik.

Det er derimot helt greit når de drar tilbake til mor. Men det føler mannen også. Han er dødsliten når de skal leveres igjen, og synes det er godt å få dem av gårde.

I motsetning til inntrykket man får i disse steforelder-trådene, så kan jo faktisk biologiske foreldre bli både sinte på, lei av og slitne av sine egne barn, selv om de er deres kjøtt og blod. Det er ikke bare steforeldre som er i stand til å bli lei av et barn, selv om noen vil at det skal se slik ut. 

Og partner er med barna og viser kjærlighet til de? Blir dere sjalu?

Nei, barn skal ha omsorg, og det at mannen er flink til å vise det gjør meg bare glad i ham. Og er tross alt en forutsetning for at jeg selv vil ha barn med ham. 

Anonymkode: a06c6...d70

[AnonymBruker]

Skjønner heller ikke det. Og jeg har vært alene med mine 2 barn i 14 år. Og jeg har hatt kjæreste, men ikke bodd sammen med noen, kunne heller ikke tenkt meg å bo med noen, mens barna bor hjemme.

Anonymkode: c5554...44c

[AnonymBruker]

Burde ha visst hva man går til.. ?? Så enkelt er nok ikke livet at vi kan forutsi alle situasjoner. 
For min del så hadde jeg aldri sett for meg at det ble brudd med eksen som jeg har barn med. Og jeg tipper at jeg ikke er den eneste som ikke klarer å forutse alle livets opp-og nedturer 😉

Anonymkode: 142cc...655

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Burde ha visst hva man går til.. ?? Så enkelt er nok ikke livet at vi kan forutsi alle situasjoner. 
For min del så hadde jeg aldri sett for meg at det ble brudd med eksen som jeg har barn med. Og jeg tipper at jeg ikke er den eneste som ikke klarer å forutse alle livets opp-og nedturer 😉

Anonymkode: 142cc...655

Nei, brudd med eksen kan man nok ikke alltid forutsi. Spesielt ikke når det er kjærlighet og alt går på skinner.

Men at man må forholde seg til andres barn når man innleder et forhold med noen som har barn fra før bør være rimelig åpenbart for alle allerede før de innleder forholdet.

Endret 6. august 2021 av Drizzt

[AnonymBruker]

Drizzt skrev (3 timer siden):

Hvorfor i all verden går noen i et forhold med ny person uten å ha avklart på forhånd hvordan det blir med barna man har fra før?

Fordi alt er bare rosa skyer og himmelslott når man er forelsket. Man går jo ikke først og fremst inn for å være en steforelder for barna.

 

Drizzt skrev (3 timer siden):

Hva tenker dere som innleder slike forhold når dere tydeligvis ikke er klare til å ta rollen det krever? 

Det er ikke noe man vet sikkert før man har prøvd da.
 

Drizzt skrev (3 timer siden):

Ikke la det gå ut over barna

Hva da? At man forelsket seg i morra/pappaen?! Budskapet er tydeligvis å ligge unna folk med barn fra før av.

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg stusser også litt over de som så bastant mener at du "vet hva du går til". Alle med barn er jo også ivrige med å fortelle barnløse at du "ikke aner hvordan det er å ha barn før du har dem". Hvordan skal da barnløse ane hvordan det er å ha stebarn når de ikke har dem? Det virker nesten som om de som har satt barn til verden for så å gå fra partneren, forventer langt mer av steforeldre enn de forventer av seg selv. Det er jo faktisk de som har gått fra hverandre og "skapt" skilsmissebarn som burde vite - mer enn noen andre - at livet ikke blir som man planlegger.

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 9e347...8c8

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Fordi alt er bare rosa skyer og himmelslott når man er forelsket. Man går jo ikke først og fremst inn for å være en steforelder for barna.

 

Det er ikke noe man vet sikkert før man har prøvd da.
 

Hva da? At man forelsket seg i morra/pappaen?! Budskapet er tydeligvis å ligge unna folk med barn fra før av.

 

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 9e347...8c8

Derfor må man bruke huet.

Velger man det, så kan man ikke oppføre seg som en dust.

Barna bryr seg ikke hvem som er forelsket i mamma eller pappa. De bryr seg om hvordan denne nye personen behandler dem.

Budskapet er tydeligvis å ligge unna folk med barn fra før av hvis man ikke ønsker å gjøre jobben skikkelig.

[AnonymBruker]

Drizzt skrev (5 minutter siden):

Derfor må man bruke huet.

Velger man det, så kan man ikke oppføre seg som en dust.

Barna bryr seg ikke hvem som er forelsket i mamma eller pappa. De bryr seg om hvordan denne nye personen behandler dem.

Budskapet er tydeligvis å ligge unna folk med barn fra før av hvis man ikke ønsker å gjøre jobben skikkelig.

Men det blir også for unyansert. De fleste går jo inn i den rollen med et ønske om å gjøre jobben skikkelig. Og gjør den etter eget skjønn skikkelig. Så kommer det frem forskjeller i holdning til oppdragelse mellom en selv og partner - for alle disse nyansene i barneoppdragelse er umulig å forutse før man faktisk er under samme tak med et barn (det gjelder også gifte par). I tillegg har du en tredjepart på siden som påvirker barnet halvparten av tiden, eller mer, og som til tider kan skape bruduljer. 

Anonymkode: a06c6...d70

[AnonymBruker]

Man vet ikke hva man går til, og uansett hvor avklart man tror at ting er, så viser det seg at en del ting ikke fungerer på den måten det ble forespeilet.

Jeg skrev ned en lang rekke spørsmål til min mann, som hadde barn fra før, som jeg ville ha avklart før vi innledet noe romantisk forhold. Senere viste det seg at en del svarte han oppriktig på, en del trodde han at han svarte oppriktig på (for eksempel trodde han ikke at eksen skulle bli heksete), og en del saker strødde han nok litt sukker på.

Jeg har ikke barn selv, men er eldst i en familie med mange søsken. Jeg har dermed vært med på å oppdra barn. En av overraskelsene jeg fikk meg da vi flyttet sammen, var hvor lave forventninger foreldrene hadde. Ungdommer som må oppfordres til å rydde etter seg selv, og mindre barn som behandles som de er 2-3 år yngre enn sin egentlige alder. En annen overraskelse var hvor mye jeg følte meg tvunget til å ta ansvaret for. Jeg klarer ikke å leve i en svinesti, så dermed vasket jeg klær og hus og følte meg som en hushjelp. En gang jeg ba en av ungdommene vennligst å rydde etter seg selv på kjøkkenet, så ringte hen mor. Mor ringte meg og skjelte meg ut fordi ungen måtte rydde når hen hadde en prøve dagen etter.

Den største overraskelsen var likevel hvor servil min mann er i forhold til eksen, til og med på bekostning av barna. Dette har ført til at barna klager på sine foreldre til meg, og jeg blir den som føler meg mellom barken og veden og føler at noen må snakke på vegne av barna.

Avslutter med å si at det har blitt bedre i takt med at ungene blir eldre. Bedre i den forstand at jeg ikke bryr meg så mye og tenker at de må begynne å hevde sin egen stemme ovenfor foreldrene. Eksen  legger fortsatt kjelker i veien der hun kan, men nå tenker jeg at ungene selv får ta det opp og legge press på faren.

Anonymkode: ea44c...7da

[AnonymBruker]

Jeg stiller opp hele tiden for mine stebarn. Ikke fordi faren forventer det, men fordi jeg ønsker det selv. Har et barn fra før også. Samboeren tok på seg stefar rollen ganske fort og er et godt forbilde til han. Siden faren til sønnen min ikke er så mye tilstede for han. 
 

Vi ventet 3 år før vi flyttet sammen. Da spurte vi barna selv også hva de ønsket. Introduserte barna etter ca 10 mnd med dating. 
 

Vi har ikke planer om å få flere barn, da vi fokuserer på barna vi har nå. Jeg har min 100% og han har sine 80%. Totalt 3 barn i huset holder (4,6 og 8 år). 
 

mange tror de må ha felles barn sammen, men det er ikke nødvendig. Plei forholdet ditt med stebarna istedenfor, det forholdet er viktigere føler jeg. Stebarna mine kaller meg mor og ser på meg som en mamma. Selv om de ikke er mine biologiske barn så har jeg adoptert de i hjertet mitt. ❤️

Anonymkode: bd4a9...963

[AnonymBruker]

11 hours ago, Drizzt said:

Hvorfor i all verden går noen i et forhold med noen som har barn fra før hvis man ikke ønsker å akseptere barna fult og helt og behandle dem godt og bra? Det er alltid kvinner som vil ha mannen kun for seg selv og barnet står i veien (ja, man leser det tydelig i disse trådene) og det er alltid konflikter hvor far dras mellom hensynet til sine barn og hensynet til samboer.

Jeg synes ikke det virker som trådene her virker som mangel på ønske om å behandle stebarn bra. Synes heller ikke det virker som kvinner som kun vil ha mannen for seg selv. 

Så rart at vi oppfatter det så ulikt. 

Det jeg reagerer mer på er at i tråder som omhandler egne barn, får man ofte råd på problemstillingen og forsikringer om at det er normalt å være sliten av egne barn. 

Stemødre derimot burde visst dette fra før. Som om det oppstår mindre situasjoner med frustrasjon og behov for råd med barn man tross alt ikke kjenner like godt som egne? Og i en situasjon som er litt ukjent for alle involverte? 

Jeg er selv stemor, og jeg opplever enormt mange situasjoner hvor batnemor, via barna, legger inn forventninger på at jeg skal bidra men ikke delta.

Eksempel: Jeg har jobbet på bakeri og kan bake. På barnas bursdager inviterer hun familie til seg, og spør om jeg kan bake. Jeg er ikke velkommen, men ønsker ikke lage konflikt for barnet. Eller, jeg og mannen skal noe jeg har gledet meg til som barnet vet om. Da ringer barbemor "xx er så lei seg, og har så inderlig lyst på pappatid". 

Jeg tror ikke vi stemødre vil ha mannen for oss selv, men at vi noen ganger ønsker noe for bare oss. Det tror jeg mødre noen ganger vil også, men det kan være lettere for dem å løse med mannen. 

Anonymkode: b34fa...39e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg synes ikke det virker som trådene her virker som mangel på ønske om å behandle stebarn bra. Synes heller ikke det virker som kvinner som kun vil ha mannen for seg selv. 

Så rart at vi oppfatter det så ulikt. 

Det jeg reagerer mer på er at i tråder som omhandler egne barn, får man ofte råd på problemstillingen og forsikringer om at det er normalt å være sliten av egne barn. 

Stemødre derimot burde visst dette fra før. Som om det oppstår mindre situasjoner med frustrasjon og behov for råd med barn man tross alt ikke kjenner like godt som egne? Og i en situasjon som er litt ukjent for alle involverte? 

Jeg er selv stemor, og jeg opplever enormt mange situasjoner hvor batnemor, via barna, legger inn forventninger på at jeg skal bidra men ikke delta.

Eksempel: Jeg har jobbet på bakeri og kan bake. På barnas bursdager inviterer hun familie til seg, og spør om jeg kan bake. Jeg er ikke velkommen, men ønsker ikke lage konflikt for barnet. Eller, jeg og mannen skal noe jeg har gledet meg til som barnet vet om. Da ringer barbemor "xx er så lei seg, og har så inderlig lyst på pappatid". 

Jeg tror ikke vi stemødre vil ha mannen for oss selv, men at vi noen ganger ønsker noe for bare oss. Det tror jeg mødre noen ganger vil også, men det kan være lettere for dem å løse med mannen. 

Anonymkode: b34fa...39e

Hvorfor aksepterer mannen din dette? Behandler ikke han deg heller med respekt? Hvorfor har du dialog med moren i det hele tatt?

Anonymkode: 56794...b7c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor aksepterer mannen din dette? Behandler ikke han deg heller med respekt? Hvorfor har du dialog med moren i det hele tatt?

Anonymkode: 56794...b7c

Jeg har ikke, men barna forteller henne trolig dersom de vet om våre planer og då ringer hun ham. 

Mannen aksepterer dette fordi han har dårlig samvittighet pga barna har opplevd samlivsbrudd. Jeg har fordi jeg har lest veldig mye, blant annet her, om hvor viktig det er for stemor å trekke seg tilbake, gi rom for og bidra, uten å ta plass. 

Jeg er nok farget av egne erfaringer. Men jeg leser mange tråder her mer som frustrasjon og utenforskap enn en forsøk på å ta mannen bort fra barna. 

Anonymkode: b34fa...39e

[AnonymBruker]

Stebarna her blir furtne om mannen og jeg gjør noe helgen de er hos mor (de bor fast hos oss). Vi må allikevel få lov til å gjøre ting uten barna (det gjør par som har felles barn også).

Du som skrev at du har stebarn som kaller deg mor: Det er jo superfint at du har det forholdet til barna, men de fleste har det ikke slik. Mange stebarn gjør opprør fordi de ikke ønsker at foreldrene skal gi oppmerksomhet til andre enn seg selv. De var muligens også sånn da foreldrene var sammen, så det handler ikke alltid om STE-rollen, men ønsket om oppmerksomhet fra foreldrene uavhengig av situasjon. Det er dog ofte lettere for barna å gi dårlig samvittighet til foreldre og dermed få viljen sin, i splittede familier. 
 

Ofte forventes stemødre spesielt å bidra med masse, men så fort de forventer at barna skal gjøre noe tilbake skal de plutselig ikke blande seg. Det er mye enklere å være mamma enn stemor, i mine erfaringer. 

Anonymkode: 86eb5...a5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg synes ikke det virker som trådene her virker som mangel på ønske om å behandle stebarn bra. Synes heller ikke det virker som kvinner som kun vil ha mannen for seg selv. 

Så rart at vi oppfatter det så ulikt. 

Anonymkode: b34fa...39e

Da kan du ikke ha fått med deg alt her inne. Jeg føler det er veldig delt. De stemødrene som oppriktig bryr seg, men som trenger hjelp. Så er det de som regelrett hater stebarna sine og bare vil ha de vekk. Er jo ikke lenge siden det var en stemor her, som skrev at hun ønsket stebarn et skulle dø. Og jeg blir skremt av flere av trådene her, da jeg virkelig synes synd på de barna, som har en sånn stemor i livet sitt.

Nå er jeg jo selv alene med 2 barn, og de er nå på stemor nummer 2, og far er jo virkelig elendig på å velge damer, første var virkelig grusom, og der var det så ille så det endte med null samvær. Så ble det slutt mellom de, og han ble den gode pappaen igjen i årene han var singel, så kom neste, og hun er hyggelig mot barna. Men får har nesten ikke noe samvær fordi hun vil ikke være alene. Og når han da er med barna, så ringer hun alltid far, gråter og krever å få komme. Og nå er barna så store at de er jo dritt lei. Og her er det far sin skyld, det er han som velger disse damene, det er han som aksepterer oppførselen deres. 

Og det er selvfølgelig flere flotte stemødre der ute og, som virkelig gjør en fantastisk jobb.

Anonymkode: c5554...44c

[Hengebuksvinet]

Fabienne skrev (12 timer siden):

Det er det vel så ofte mannen som vil, etter min erfaring.  Han vil starte på nytt (og kan fort slumpe til å glemme sine barn fra første kull i prosessen). 

Hadde ikke tatt i en mann som ikke stilte opp for egne barn med ildtang. Det er lavt. Og da kan man vel ikke forvente at han skal bli et bedre menneske ved neste korsvei?