Samtaler med psykiatrisk sykepleier – er dette normalt, eller har vi bare ikke kjemi?

[AnonymBruker]

Først litt bakgrunnsinfo: Høsten 2019 gjennomgikk jeg kreftbehandling. Har i ettertid hatt en del senvirkninger/fysiske plager, og har den siste tiden også hatt en del eksistensielle tanker og mye følelser rundt livet og døden. Mens jeg gjennomgikk behandlingen hadde jeg noen samtaler med en kreftsykepleier og det var veldig fint og nyttig. 
Har følt mer og mer på et behov den siste tiden for å snakke om disse tankene og følelsene, men det har ikke vært mulig å få time hos psykolog via det offentlige pga. lang ventetid, og jeg har ikke råd til privat behandling da jeg fortsatt går på AAP pga. senvirkningene. Har snakket litt med fastlegen, men han har ikke så god tid så jeg synes det blir stressete. Jeg trenger noen som har god tid, og som har tid og ønske om å snakke om litt mørke/dype eksistensielle spørsmål, og det passer ikke helt inn i det fastlegen har tid til. Så ble jeg tipset om et lavterskeltilbud i kommunen og søkte om å få snakke med en psykiatrisk sykepleier, og det fikk jeg innvilget.

 

Så til spørsmålet mitt. 
Jeg synes hun oppfører seg litt rart, men jeg er usikker på om det er del av terapien, eller om vi rett og slett ikke har kjemi og jeg kanskje misforstår henne. Eller om det kanskje er hun som er litt rar.

Hun er seks år eldre enn meg, men snakker som om jeg skulle være mye yngre enn henne. Utifra hva hun har fortalt om seg selv virker det som at vi er i omtrent samme livssituasjon og på samme sted i livet, men likevel sier hun ting som "Når du blir eldre skjønner du kanskje dette bedre." Jeg oppfatter det som litt nedverdigende, men lurer på om jeg kanskje misforstår intensjonen hennes.

En annen ting er at hun er veldig opptatt av å være tydelig på at det er forskjell på oss, hun er psykisk frisk mens jeg er pasient og trenger hjelp. Jeg oppfatter også dette som litt nedverdigende, men tenker samtidig at dette kanskje er viktig i terapi.
Men dette er så veldig annerledes enn da jeg snakket med kreftsykepleieren. I samtalene med henne opplevde jeg at hun snakket med meg, som om vi var likeverdige. Mens samtalene med denne nye psykiatriske sykepleieren opplever jeg at hun snakker ned til meg. Men igjen, jeg er usikker på om jeg misforstår henne, om det er del av terapien eller om det er hun som er litt rar.

Til nå har vi bare hatt tre samtaler, så det kan jo være at jeg misforstår henne og at det vil gå seg til etterhvert som vi blir kjent. Men jeg har tidligere opplevd i andre sosiale relasjoner å treffe mennesker der vi bare ikke har hatt kjemi og jeg liksom har satt meg på bakbeina og tatt alt den personen sa i verste mening og vært unødvendig hårsår. Vil jo helst unngå at jeg går i vranglås hvis problemet her kun er at jeg er unødvendig hårsår, men samtidig klarer jeg ikke slutte å føle at hun er ganske nedverdigende.

Skal prøve å holde dette litt kort, så skal ikke skrive mer nå. Dere får heller spørre meg hvis det er noe som ble uklart. Men jeg lurer altså på om dere synes jeg virker unødvendig hårsår og at dette er normalt i en terapi-situasjon, eller om hun kanskje virker litt rar?

 

Anonymkode: 21947...3d5

[AnonymBruker]

Da hadde jeg bare sagt meg enig og nikket ja om ca 5 år så skjønner jeg dette. Akkurat nå er jeg så ung og umoden.

Har du spurt henne om hvorfor hun snakker så mye om at det er så stor forskjell på dere? Kanskje hun har en god forklaring, slik at det ikke plager deg sånn. Kanskje det er noe hun pleier å si til alle som kommer til samtaler. 

 

Anonymkode: f810f...900

[AnonymBruker]

Kan jo hende hun bare mener det er forskjell på dere fordi du har gjennomgått noe hun ikke har gjort. Ingen andre enn deg kan vite hvordan du har det, og oppleve det du opplever.
Hun vil vel ikke lure deg til å Tro at hun kan vite hvordan du føler det, for det kan hun ikke. Ingen andre enn det kan det. Hun kan bare høre hva du har å si og prøve å sette seg inn i situasjonen. 

når man er en pasient vs helsepersonell så er det faktisk heller ikke en likeverdig relasjon. Du er pasienten og du er i fokus. Det er du skal skal kunne uttrykke deg om dine opplevelser og følelser og det man skal ta hensyn til. Det er en utjevn maktbalanse hvor pasienten er ene sårbare. Så blir rart å skulle se på det som en likeverdig relasjon.
 

Du bør kanskje ikke være så kritisk til en som ønsker å hjelpe deg 

Anonymkode: 765a6...c39

[Gjest supernova_87]

Tror neppe dette er en del av terapien, men rett og slett at hun ikke er så flink som behandler/terapeut. Hvis du tenker på at 50 % er under gjennomsnittet i jobben sin: noen må jo være den dårlige halvdelen... 

 

[AnonymBruker]

Ingen god samtalepartner er nedlatende. Hun vet tydeligvis lite om psykologi. Psykologer ser deg, og behandler deg som likeverdig. Det er  det som må til for å oppnå fortrolighet. Antar hun er en usikker person som har behov for å heve seg selv

Anonymkode: b2b2a...717

[Rumle]

Har du mulighet for å be om å få en annen å snakke med? Si at du føler at kjemien er helt feil? 

[Rumle]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ingen god samtalepartner er nedlatende. Hun vet tydeligvis lite om psykologi. Psykologer ser deg, og behandler deg som likeverdig. Det er  det som må til for å oppnå fortrolighet. Antar hun er en usikker person som har behov for å heve seg selv

Anonymkode: b2b2a...717

En psykiatrisk sykepleier er ikke en psykolog?

Endret 6. august 2021 av Rumle

[AnonymBruker]

Takk for svar. 
Nei, jeg har ikke spurt henne om hvorfor hun sier sånne ting. Har tenkt at jeg først må gå i meg selv, men synes det er litt vanskelig å "se" dette når jeg står midt oppi situasjonen. Jeg er kanskje unødvendig kritisk, jeg vet ikke. Er derfor jeg spør om litt input fra dere her inne.

 

Angående det med at jeg følte samtalene med kreftsykepleieren som mer likeverdige, så skjønner jeg jo at man aldri er helt likeverdig i en terapi-situasjon. Men jeg følte likevel at det jeg sa var verdt like mye som det hun sa, og at vi som mennesker var verdt like mye. 
Mens i samtalene med den nye psykiatriske sykepleieren føler jeg at det er kun det hun sier som er viktig eller som har verdi, og at hun som er psykisk frisk er "bedre" enn meg. Hun har f.eks. poengtert at hun aldri har hatt psykiske problemer, og det følte jeg kom litt ut av det blå og dermed tok jeg det (det også) som nedverdigende. Når jeg tenker meg om tenker jeg at hun sa det kanskje bare for å skape et tydelig skille mellom pasient og terapeut, men jeg ble likevel litt såret og følte meg litt ydmyket. Jeg har alltid tenkt at den som ber om hjelp er sterkere enn den som ikke ber om hjelp og bare stenger ting inni seg. Og jeg følte at det ble litt kræsj da hun sa det om at hun aldri har hatt psykiske problemer, og jeg følte at hun ser på meg som en svak person og at det blir litt feil for meg.

Anonymkode: 21947...3d5

[AnonymBruker]

Jeg svarte deg lengre oppe. Ja hun skal ta det du sier på alvor,  og det du sier er minst like viktig som det hun sier. Du har rett at det er de sterkeste som ver om hjelp. 

Anonymkode: 765a6...c39

[AnonymBruker]

Rumle skrev (5 minutter siden):

Har du mulighet for å be om å få en annen å snakke med? Si at du føler at kjemien er helt feil? 

Ja, det er det jeg vurderer. Men tenker at det er dumt å be om en annen psykiatrisk sykepleier hvis det ikke er kjemien som er problemet, men heller det at jeg går i vranglås og setter meg på bakbeina, for da vil jeg antagelig ta med meg det til neste psykiatrisk sykepleier og fortsette å være like hårsår der. Så tenker at jeg må gå i meg selv før jeg gjør noe, og synes det er nyttig med ærlig input fra fremmede. Har fått nyttige tilbakemeldinger her inne før, da var dere ganske tøffe mot meg, men ærlige, og selv om det gjorde litt vondt å lese så ga det meg et spark i baken sånn at jeg fikk ordnet opp på en god måte. 

Anonymkode: 21947...3d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. 
Nei, jeg har ikke spurt henne om hvorfor hun sier sånne ting. Har tenkt at jeg først må gå i meg selv, men synes det er litt vanskelig å "se" dette når jeg står midt oppi situasjonen. Jeg er kanskje unødvendig kritisk, jeg vet ikke. Er derfor jeg spør om litt input fra dere her inne.

 

Angående det med at jeg følte samtalene med kreftsykepleieren som mer likeverdige, så skjønner jeg jo at man aldri er helt likeverdig i en terapi-situasjon. Men jeg følte likevel at det jeg sa var verdt like mye som det hun sa, og at vi som mennesker var verdt like mye. 
Mens i samtalene med den nye psykiatriske sykepleieren føler jeg at det er kun det hun sier som er viktig eller som har verdi, og at hun som er psykisk frisk er "bedre" enn meg. Hun har f.eks. poengtert at hun aldri har hatt psykiske problemer, og det følte jeg kom litt ut av det blå og dermed tok jeg det (det også) som nedverdigende. Når jeg tenker meg om tenker jeg at hun sa det kanskje bare for å skape et tydelig skille mellom pasient og terapeut, men jeg ble likevel litt såret og følte meg litt ydmyket. Jeg har alltid tenkt at den som ber om hjelp er sterkere enn den som ikke ber om hjelp og bare stenger ting inni seg. Og jeg følte at det ble litt kræsj da hun sa det om at hun aldri har hatt psykiske problemer, og jeg følte at hun ser på meg som en svak person og at det blir litt feil for meg.

Anonymkode: 21947...3d5

hadde spurt om hvorfor hun sier at hun ikke har hatt psykiske problemer. "åja, du har ikke det nei? hvorfor sier du det?"

Virkersom hun sliter en del med eget selvbilde ovenfor deg, synes jeg. Spør litt du.  det er lov det. 

 Er ikke sikkert hun er så flink, og trenger kanskje å ta mer ansvar for hva hun sier det deg. bare smil og vær vennlig og nyskjerrig når hun sier sånt som virker litt rart og feil. så kan hun forklare.

 

Anonymkode: f810f...900

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Angående det med at jeg følte samtalene med kreftsykepleieren som mer likeverdige, så skjønner jeg jo at man aldri er helt likeverdig i en terapi-situasjon. Men jeg følte likevel at det jeg sa var verdt like mye som det hun sa, og at vi som mennesker var verdt like mye. 
Mens i samtalene med den nye psykiatriske sykepleieren føler jeg at det er kun det hun sier som er viktig eller som har verdi, og at hun som er psykisk frisk er "bedre" enn meg.

det er nok fordi at hun mener det, tror jeg. og at hun andre er mer sympatisk type menneske.

Anonymkode: f810f...900

[AnonymBruker]

Skjønner litt hvordan du har det. Jeg opplevde det samme med en psykolog.

Det virket som om vedkommende slet med å holde profesjonell distanse til pasientene, og kom med slike bemerkninger for å markere avstand. Sikkert nyttig for h*n, men jeg følte meg ofte mer deprimert, utenfor og håpløs når jeg hadde vært der.

Går nå til en annen psykolog, og der er dynamikken helt annerledes.

Har du mulighet til å prate med noen andre?

Kan det tenkes at f.eks. Kreftforeningen har samtaletilbud som kan være til nytte for deg?

Anonymkode: 42a47...487

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

hadde spurt om hvorfor hun sier at hun ikke har hatt psykiske problemer. "åja, du har ikke det nei? hvorfor sier du det?"

Virkersom hun sliter en del med eget selvbilde ovenfor deg, synes jeg. Spør litt du.  det er lov det. 

 Er ikke sikkert hun er så flink, og trenger kanskje å ta mer ansvar for hva hun sier det deg. bare smil og vær vennlig og nyskjerrig når hun sier sånt som virker litt rart og feil. så kan hun forklare.

 

Anonymkode: f810f...900

Ja, jeg bør kanskje spør henne. Har tenkt at de første timene bør jeg la henne ta styringen slik at vi kommer i gang på riktig spor. Hun prater ganske mye, og "foreleser" for meg om psykologi. Så har tenkt at nå i starten bør jeg ikke avbryte så mye, men la henne forklare.

Anonymkode: 21947...3d5

[AnonymBruker]

Veldig mange psykiatriske sykepleiere sliter psykisk selv, ofte det som trekker de til å jobbe i psykiatrien, så ville tatt det at hun vektlegger at hun er psykisk frisk med en klype salt.

Anonymkode: b8611...67f

[Rumle]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det er det jeg vurderer. Men tenker at det er dumt å be om en annen psykiatrisk sykepleier hvis det ikke er kjemien som er problemet, men heller det at jeg går i vranglås og setter meg på bakbeina, for da vil jeg antagelig ta med meg det til neste psykiatrisk sykepleier og fortsette å være like hårsår der. Så tenker at jeg må gå i meg selv før jeg gjør noe, og synes det er nyttig med ærlig input fra fremmede. Har fått nyttige tilbakemeldinger her inne før, da var dere ganske tøffe mot meg, men ærlige, og selv om det gjorde litt vondt å lese så ga det meg et spark i baken sånn at jeg fikk ordnet opp på en god måte. 

Anonymkode: 21947...3d5

Ser den, bare husk på at det ikke er gitt at hun er en god samtalepartner, og at det du kjenner på kanskje er helt rett.

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du reflekterer godt over situasjonen, og en av de grunnleggende i sykepleie teorien er jo faktisk å behandle pasienten som likeverdig og ekspert på seg selv. Det er til og med blant annet mye fokus på hvordan man skal sitte, hvordan føttene vender og generell nonverbal kommunikasjon. Nettopp for å understreke at man er likeverdige i samtalen, og ikke skal påføre pasienten en form for ovenifra og ned holdning.. 

Du har en magefølelse om dårlig kjemi, det kan du godt ta på alvor, men utifra det du skildrer så virker det også som om denne sykepleieren har glemt en ting eller to om å være en god lytter og en god sparringspartner.

Du kan alltids fortelle henne at du føler det mangler litt på kjemifronten og søke om å snakke med en annen sykepleier? Kan du eventuelt ringe din tidligere kreftkoordinator og høre om ved komme de har noen tips til andre tilbud? Kanskje du kan få snakke med en kreftsykepleier igjen som tross alt er mer spesialisert på nettopp dine spissede utfordringer? 

Ønsker deg lykke til, dette kan ikke være noe godt å gnage på i tillegg til det du allerede går igjennom. 

Anonymkode: e9563...0b6

[AnonymBruker]

Hun er ekstremt uprofesjonell. 

Nei, du er ikke på jordet, og nei, det du beskriver hører ingen steds hjemme. 

Det er vel ikke lov å signere som helsepersonell her inne (tror jeg), men jeg kan si så mye at det du beskriver høres helt hinsides ut. 

Kan du gå tilbake til fastlege og be han/henen skrive ny henvisning til DPS? Det er dessverre mulig at du ikke tilfredsstiller rettighetskravene, men det kan være verdt et forsøk. Når du skriver lang ventetid, mener du da privatpraktiserende psykolog med avtale? Det tar dessverre lang tid. Kan du kontakte kreftforeningen? Eller andre organisasjoner? 

Kan NAV bidra til en liten spleis med deg til privatpraktiserende psykolog uten avtale? Det er ikke sikkert du trenger så mange timer, eller så hyppige timer. 

Lykke til. 

(og jeg gjentar, det du beskriver har ingenting med terapi å gjøre) 

Anonymkode: 195e3...813

[AnonymBruker]

Røde flagg for min del. hadde avsluttet asap og aldri sett meg tilbake, det er faktisk ikke normalt.

Anonymkode: d7c8e...2ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hun prater ganske mye, og "foreleser" for meg om psykologi.

kan det være hun er i stor grad selvopptatt og at "forelesningene" er typ word salad som narcisisster bruker?  

Hva med å si, ja dette var mye info, men kanskje vi skal komme oss tilbake til tema. eller " men hvorfor snakker du om xx nå? Jeg tenkte at jeg skulle forklare hvordan jeg har det jeg. 

eller si at " du, jeg opplever samtalene våre som mindre givende. jeg syntes ikke det egentlig hjelper så mye jeg. 

Det skal hun tåle å høre og det skal hun også være nyskjerrig på. men om hun da plutselig tar det veldig personlig, så vet du at hun ikke er flink.

Anonymkode: f810f...900