Hvordan forholde seg til svigerfamilien når livet rakner?

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd om hvordan jeg skal forholde meg til svigerfamilien. I fjor fikk mannen min peyronies sykdom; en autoimmun sykdom som typisk medfører ereksjonssvikt og smerter i penis. Sykdommen rammer typisk eldre menn, men han er veldig ung, og dette har gått veldig ut over selvtilliten hans. Han har så godt som sluttet å ta initiativ til å møte venner, og har symptomer på depresjon og angst. Samtidig er han jobbsøker, men forteller at han ikke vet hvordan han skal takle en ny jobb - fordi han er så usikker. Jeg har selv oppsøkt psykolog, og jobber med å få mannen til å oppsøke hjelp, - men det er ikke problemstillingen her.

Spørsmålet er hvordan jeg skal forholde meg til svigerfamilien. For alt dette er det bare jeg som vet, så fra utsiden ser vi ut som to sunne og ressurssterke mennesker. Når vi blir bedt om å bidra på hytta, eller inviteres i familiemiddag, er det er nok en forventning om at vi svarer ja og at vi er reale. Mannen er god på å holde maska og å være behjelpelig, men hjemme orker han ikke stort. Selv ikke grillen ble ordnet før nå i august, selv om han elsker å grille. Så jeg har sagt nei på våre vegne når vi har blitt bedt om å bidra, - selv om han allerede har sagt ja, fordi jeg vet at verken han eller jeg har overskudd. Dermed er jeg nok i ferd med å få rollen som hun vanskelige. Godt hjulpet av at tålegrensa mi også har blitt langt lavere enn den var. Jeg er generelt mer nærtagende, men tåler særlig svigerinna mi dårlig midt oppi dette. Når hun er glad er hun en humørspreder, men hun kan også være temmelig frittalende og kritisk. Når hun kommer med negative eller sarkastiske bemerkninger om noen i familien blir jeg sint, - og så blir jeg sint på meg selv fordi jeg har blitt sint på henne. Alt dette brenner jeg stort sett inne med, så jeg vet ikke hvor mye de får med seg, og jeg er så redd for at relasjonen til svigers skal gå i vasken.

Anonymkode: 3f204...73a

[AnonymBruker]

Her tenker jeg mannen din må ta litt mer ansvar.. skjønner at han er ordentlig lei seg over dette og jeg tenker at riktig vei å gå er at han får hjelp av psykolog før han får en skikkelig depresjon. Det er jo ingen grunn til at dette skal gå ut over vennskap, familien hans, jobb osv! Selv om han har det vanskelig så synes jeg du kan kreve av ham at han sier til sin familie at han har det vanskelig for tiden og at han derfor ikke orker så mye sosialt, han bør ikke la det bli din jobb å passe på. Du hjelper ikke ham ved at du også blir deprimert og utbrent og lei hele forholdet...

Anonymkode: 483bc...eab

[AnonymBruker]

Dette er såpass intimt å snakke om for hans del, at jeg synes han må velge hvor mye og hva han eventuelt vil si til dem. Han bør være den som sier det, hvis noe skal bli sagt. Ikke alle familier er skapt for den nære samtalen, noe som er synd. Andre familier er bedre på dette. Dere kjenner den aktuelle familien godt nok til å vite hva som tåles. Ønsker dere lykke til og alt godt videre. Jeg tror du må samle alt av krefter og pågangsmot og tenke at det er en unntakstilstand i en uant tid fremover. Kanskje en faglig samtaleperson ikke hadde vært så dumt for deg heller, alene? Og kanskje dere begge sammen? 

Anonymkode: d7611...efb