Å være forelder til en forelder

[AnonymBruker]

Dette kommer til å bli et veldig langt innlegg, men jeg skal prøve å korte det ned så mye som mulig. På forhånd, tusen takk til alle som tar seg tid til å lese innlegget.

Moren min har alltid vært psykisk syk, men det har blitt tydeligere og tydeligere jo eldre jeg har blitt og jo mer avstand jeg har fått fra henne. Når jeg var yngre skulle alt alltid handle om henne. Hadde jeg det ille, hadde hun det verre. Alltid skulle hun ha oppmerksomhet, selv på bekostning av oss. Hvis jeg eller broren min hadde det ille på skolen skulle hun alltid lage oppstyr, uansett hvor mye verre det ble for oss. Barnevernet ble på et tidspunkt kontaktet, men hun er så jævlig flink skuespiller at de henla fort saken, selv om vi kanskje burde vært fjernet derfra. Hun jobbet mye og når hun var hjemme sov hun som oftest. Vi gikk på eggeskall hjemme for å ikke få kjeft og husarrest. Det var lugging og kjeft i stedet for klemmer. Jeg kunne ikke ta med venner hjem fordi vi levde i esker og måtte lage oss stier i mellom rommene til tross for at vi hadde flyttet for mange år siden. 

Når jeg gikk på videregående kom paranoiaen. Alle gardiner måtte være lukket til en hver tid, alle var i mot henne, hun sluttet i jobben fordi hun ifølge hun selv ble mobbet ut av enhver arbeidsplass hun hadde. Hun ble ufør, og jeg måtte bruke mitt stipend for at vi skulle få spise. Etter hvert flyttet jeg ut, til tross for "dette klarer du aldri", "du kommer snart tilbake" og "tenker du ikke på meg?". Hun var aldri på besøk og ringte aldri, men kjeftet meg huden full flere ganger fordi jeg ikke kom på besøk eller tok kontakt. Når jeg først dro på besøk levde hun i gammel mat, sneiper og matfluer. Hun spurte flere ganger om penger, og jeg lot henne få uten krav om tilbakebetaling. Hun ødela bilen min etter å ha lånt den, uten at jeg (dum som jeg var) gjorde noe med dette.

Etter at jeg flyttet ut begynte hun å slite mer og mer med kombinasjonen av alkohol og medikamenter. Jeg har sluttet å ta telefonen hvis hun ringer etter et visst tidspunkt på kvelden, fordi hun som oftest er full. Jeg har måttet ringe både politi og legevakt flere ganger fordi hun har truet med selvskading og selvmord. Hun har fylleringt både meg og mine halvsøsken (som er veldig unge), faren min og broren min, til og med venninnen min, og ingen svarer lenger. 

Hun gjør seg selv hjelpesløs. Hvis hun ringer så er det fordi hun trenger hjelp til bæring av møbler, regninger, NAV, å skru inn en skrue, å bære en palle, hva hun skal gjøre hvis naboen er skummel. Det har kommet til det punktet at jeg regelrett kjefter på henne fordi jeg blir sint av hvor hjelpesløs hun er, selv om jeg skjønner at det meste er fordi hun er ensom. Det siste var at jeg måtte betale 3000 kroner i dagsgebyr fordi hun ikke hadde betalt bilforsikring. Jeg er selv ufør og må begrense min egen pengebruk for å hjelpe henne.

Folk har tatt totalt avstand fra henne. Hun blir utelatt fra familiearrangementer fordi hun er så slitsom, og egoistisk. Hun har ingen igjen bortsett fra meg, ikke venninner en gang. Broren min og hennes familie har tatt avstand, og da faller ansvaret på meg fordi jeg har for dårlig samvittighet til å kutte henne ut. Jeg vet at hun er narsissist, at hun manipulerer, men jeg er livredd for hva hun kan finne på hvis jeg også tar avstand. Hun har hjelp fra kommunen men kjenner jeg henne rett så er fasaden mye finere og alt er bra.

Hvis jeg hadde skrevet ut dette innlegget hadde hun spurt hvem det gjaldt. Hver gang jeg prøver å snakke med henne om oppvekst og oppførsel så går det inn det ene øret og ut det andre. Når jeg har ringt henne for å si i fra at fylleringing eller selvmordstrusler ikke er greit, så får jeg høre "ok, kan du slutte å kjefte på meg?".

Jeg er 30 år nå, er så sliten av å være forelder til et voksent menneske. Det er alltid noe med henne, alltid noe hun vil ha. Hun suger livet ut av meg. Samboeren min vil ikke ha noe med henne å gjøre, og jeg vil egentlig heller ikke det. Av og til skulle jeg ønske at noe skjedde med henne slik at hun havnet på sykehjem og kunne bli tatt vare på av noen andre.

Noen som har liknende erfaringer som vil fortelle hva de gjorde i en sånn situasjon? Er det noen som har kuttet ut forelderen sin?

Anonymkode: fe478...dc6

[Gjest theTitanic]

Kan ikke fatte og begripe hvorfor du gidder. Hvorfor?? 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (52 minutter siden):

Kan ikke fatte og begripe hvorfor du gidder. Hvorfor?? 

Nei, det kan ikke jeg heller, ingen andre som vet om dette heller. Jeg gidder ikke, men jeg må jo, for hvem andre skal gjøre det? Det har jo på et rart vis blitt mitt ansvar alene og da kommer jeg til å føle at det er min skyld hvis noe skulle skje, siden det bare er meg igjen.

Anonymkode: fe478...dc6

[AnonymBruker]

Du har ikke noe ansvar, du velger selv å ivareta dette. Kommunen har derimot ansvar. Hvis hun ikke kan ivareta seg selv, tar kommunehelsetjenesten over og hun får vedtak på helsehjelp.

Personlig spm, og du må ikke svare - er uførheten din en direkte konsekvens av belastende oppovekst?

 

Anonymkode: d6dc7...5fa

[AnonymBruker]

Klem til deg! Ikke egne erfaringer, men selvfølgelig kan du kutte kontakt. Da vil hun sannsynligvis etterhvert ta imot mer hjelp fra kommune. Du kan ikke redde henne, redd deg selv. Ps det er hjelpetilbud til pårørende. Hun fortsetter å ha samme tak på deg som du var barn, denne relasjonen tror jeg er veldig skadelig for deg.

Anonymkode: a4d2b...a91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du har ikke noe ansvar, du velger selv å ivareta dette. Kommunen har derimot ansvar. Hvis hun ikke kan ivareta seg selv, tar kommunehelsetjenesten over og hun får vedtak på helsehjelp.

Personlig spm, og du må ikke svare - er uførheten din en direkte konsekvens av belastende oppovekst?

 

Anonymkode: d6dc7...5fa

Ja, men de vil ikke gjøre noe. Hun har fått tilbud om psykiatritjenesten, men hun er alt for flink til å bære maske.

Heldigvis er det «bare» det fysiske som gjør at jeg er ufør. Jeg slet mye i oppveksten og gikk lenge til psykolog, og kom heldigvis relativt greit ut av det - foruten om at jeg er livredd for at folk skal bli sinte på meg, til og med over bagateller, og at jeg er redd for å gjøre feil. Skyldfølelsen er nok også på grunn av belastende oppvekst 🙃

Anonymkode: fe478...dc6

[AnonymBruker]

Kan du snakke med din mors fastlege og gi fastlegen bekymringsmelding om din mor? Fortell det som du har fortalt her i tråden. Spør legen om han kan følge opp din mor og gi henne hjelp.

Hvis du ikke vet navnet på fastlegen, så kan en slik bekymringsmelding gis til kommunen eller til legevakten, og de formidler bekymringsmeldingen videre til din mors fastlege.

Anonymkode: df7ac...e15

[Era Vulgaris]

Du har ett ansvar, og det er å ta vare på deg selv. Din oppvekst har lidd under å ha en mor som er totalt uegnet som omsorgsperson, du skylder henne faktisk ingenting. Det er sikkert ikke gjort på en, to, tre å snu handlingsmønstre, følelser og tanker som du har levd med, men for din egen helses skyld, må du gjøre grep. Ta et steg av gangen, og prøv å sette grenser for deg selv. Ikke bruk mer penger på henne, øv deg på å si nei. Fas henne ut av livet ditt, rett og slett. 

Det er garantert lettere sagt enn gjort, da du er traumatisert, og sikkert relasjonsskadet av dette forholdet. Ikke gå i dialog eller diskusjon når manipuleringen starter. Lag deg noen standardfraser, som for eksempel: "Det er leit at du føler det sånn, men denne gangen må du ordne opp selv". "Jeg har ikke mulighet til å hjelpe deg med penger nå". Det kommer til å bli tøft, men etter hvert vil det hjelpe.

[AnonymBruker]

Støtte til deg ❤️ Slik er vanskelig og tungt! Og det er ikke " bare" å si fra seg ansvar, det sitter langt inne. Og det fatter man først når man er i den situasjonen selv. Man vil så gjerne greie å hjelpe og det tar lang tid før man gir opp. Man føler det kanskje som et nederlag å si at " nå greier jeg ikke mer" . 

Ofte driver man og presser seg altfor langt og blir altfor sliten.. dessverre. 

Anonymkode: 21f71...cc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Klem til deg! Ikke egne erfaringer, men selvfølgelig kan du kutte kontakt. Da vil hun sannsynligvis etterhvert ta imot mer hjelp fra kommune. Du kan ikke redde henne, redd deg selv. Ps det er hjelpetilbud til pårørende. Hun fortsetter å ha samme tak på deg som du var barn, denne relasjonen tror jeg er veldig skadelig for deg.

Anonymkode: a4d2b...a91

Takk for tipset om hjelpetilbudet for pårørende ❤️ det har jeg ikke tenkt på. Den er definitivt skadelig! Jeg tror det er mye takket være samboeren min at jeg har fått et litt annet perspektiv på det og klarer lettere å si i fra til henne når hun holder på.

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Kan du snakke med din mors fastlege og gi fastlegen bekymringsmelding om din mor? Fortell det som du har fortalt her i tråden. Spør legen om han kan følge opp din mor og gi henne hjelp.

Hvis du ikke vet navnet på fastlegen, så kan en slik bekymringsmelding gis til kommunen eller til legevakten, og de formidler bekymringsmeldingen videre til din mors fastlege.

Anonymkode: df7ac...e15

Jeg har vurdert å levere bekymringsmelding til både fastlege og kommune, men jeg er redd for at det bare blir avfeid fordi hun er så god å snakke for seg, som i det jeg skrev om barnevernet. Jeg tror heller ikke hun vil ha hjelp, og at det da vil bli vanskelig og at en bekymringsmelding ikke vil ha noe å si.

Era Vulgaris skrev (1 time siden):

Du har ett ansvar, og det er å ta vare på deg selv. Din oppvekst har lidd under å ha en mor som er totalt uegnet som omsorgsperson, du skylder henne faktisk ingenting. Det er sikkert ikke gjort på en, to, tre å snu handlingsmønstre, følelser og tanker som du har levd med, men for din egen helses skyld, må du gjøre grep. Ta et steg av gangen, og prøv å sette grenser for deg selv. Ikke bruk mer penger på henne, øv deg på å si nei. Fas henne ut av livet ditt, rett og slett. 

Det er garantert lettere sagt enn gjort, da du er traumatisert, og sikkert relasjonsskadet av dette forholdet. Ikke gå i dialog eller diskusjon når manipuleringen starter. Lag deg noen standardfraser, som for eksempel: "Det er leit at du føler det sånn, men denne gangen må du ordne opp selv". "Jeg har ikke mulighet til å hjelpe deg med penger nå". Det kommer til å bli tøft, men etter hvert vil det hjelpe.

Tusen takk for godt svar ❤️ Jeg har faset henne ut mer og mer etter jeg fikk samboer. Nå snakker vi bare et par ganger i måneden, og når vi gjør det er det bare klaging eller penger det går i. Jeg tror hun har sluttet å ringe like mye fordi jeg "kjefter" hver gang vi snakker. Jeg er fryktelig dårlig på å si nei, da jeg som skrevet over har utviklet en eller annen frykt for at folk skal bli sinte på meg, samt at jeg ikke takler skyldfølelse. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Støtte til deg ❤️ Slik er vanskelig og tungt! Og det er ikke " bare" å si fra seg ansvar, det sitter langt inne. Og det fatter man først når man er i den situasjonen selv. Man vil så gjerne greie å hjelpe og det tar lang tid før man gir opp. Man føler det kanskje som et nederlag å si at " nå greier jeg ikke mer" . 

Ofte driver man og presser seg altfor langt og blir altfor sliten.. dessverre. 

Anonymkode: 21f71...cc8

Takk ❤️ Det du skriver er helt riktig, og jeg tror faktisk jeg har blitt strukket så langt at det i stedet for et nederlag vil kjennes ut som en lettelse 😅 Jeg gleder meg helt ærlig litt til det går så langt at nok er nok. Jeg vet bare ikke når jeg kommer dit..

Anonymkode: fe478...dc6

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut min forelder fra jeg var 13 og helt når jeg var 19. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det før.

Anonymkode: 17ec5...2ee