Sliten av usikkerhet..

[Gjest Gjest]

Hodet mitt er fylt til randen av tanker og rot.

Jeg elsker kjæresten min, han er bare den beste. Men vi sliter veldig, og jeg føler avogtil at han elsker bare halve meg. Det er som vi henger fast i ei myr, med evig fokus på det negative. Jeg kjenner meg følelsesmessig utbrent, og ønsker ut av forholdet samtidig som jeg ikke vil miste det for noen pris.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg er bare så sliten av den uroen og usikkerheten inni meg. Om jeg velger feil ved å gå. Feil ved å bli. Vil jeg bli lykkeligere etterhvert? Er jeg lykkelig nå? Hvordan vet man egentlig at dette er et forhold det er verd å jobbe for, og når man bør gi opp?

[Gjest Nefertiti]

Hva med å prøve å ikke tenke på det. Ta deg en pause i analyseringen, så vil du kanskje med litt tid få bedre perspektiv på alt og kunne ta en mer gjennomtenkt avgjørelse. Jeg vet av erfaring at sånn usikkerhet og analysering ikke fører noe sted. Prøv å tenk på noe annet en stund.

Du sier jo selv at han bare er den beste. Er dette noe du kan slå deg til ro med?

Hva med å prate med han om disse følelsene?

[Lina]

slenger meg på den med å snakke med han, det er jo set eneste som hjelper, og kommunikkasjon er UTROLI viktig!!

Hva med å finne på noe nytt i hverdagen sammen?? mye kjekt som går an å finne på sammen for å føle lykke.. Hvis ikke du har lyst til å finne på noe med han er det derimot noe alvorlig galt...

[Gjest en mann]

Nei, du bør ikke gå.

Han elsker deg også, selv om han gjør noen dumme ting i blant.

Det er verd å finne tilbake til hverandre!

[Gjest Gjest]

Nei, du bør ikke gå.

Han elsker deg også, selv om han gjør noen dumme ting i blant.

Det er verd å finne tilbake til hverandre!

←

Hva vet vel du om det?

[Gjest Gjest_meg_*]

Hva mener du egentlig med at han bare elsker halve deg?

Spør fordi du satt egentlig litt svar på mine følelser også, da jeg aldri føler meg helt bra nok...

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i det du skriver. har skrevet en tråd om mitt eget forhold - het et "forhold er over". Det var vanskelig der og da, men nå er valget tatt og en byrde er borte fra mine skuldre. Til tider er vi alle usikker, men når man er i et forhold som aldri, aldri kan gi den bekreftelse en ønsker og trenger - da bør man se seg om etter et bedre alternativ.

[Gjest cogita]

Jeg lurer også litt på hva du mener med at han bare elsker halve det? Vanskelig å gi råd ut fra deg synes jeg. Ellers kan jeg bare henge meg på de andre som prater om kommunikasjon. Den eneste måten å løse problemer på er å snakke om det. Lykke til.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

For en tid tilbake kunne det å prate sammen sies å være veien å gå. Men nå er det nesten bare det vi gjør. Prater om problemene. Prater og pirker og sliter oss ut. Vi krangler ikke nødvendigvis. Det er bare veldig ofte tung stemning hjemme. Er som en eim av noe tungt og vondt som henger over oss.

Og vi er flinke. Vi er ikke usaklige. Vi holder oss til tema. Vi får frem hva vi mener. Tanker. Følelser. Hva vi vil og hva vi ikke vil. Men det er som om begge er slitne. Ingen har energien som må til for å live opp ting, finne gnisten igjen. Begge er slitne inni seg av å føle seg lite verdsatt og..ønsket? Det er det som gjør det så komplisert, at vi sitter med mye de samme tankene og følelsene. Men der jeg tidligere var den som bragte spontanitet og liv inn i forholdet, har jeg blitt giddeløs. Og han ønsker desperat mer liv og gnist, finne på kjekke ting, men har ikke den kreative evnen eller spontaniteten som må til for å flytte ting fra "tegnebordet" og ut i praksis.

Og grunnen til jeg sier han elsker halve meg er fordi, slik man ofte gjør når man er nyforelsket, jeg formet meg litt slik at han skulle like meg bedre. Men etterhvert har sider i meg selv jeg gjemte litt bort kommer mer og mer tilbake. Og det er som han ikke liker disse sidene mine, som mange andre sier rett ut de liker veldig godt. Ikke nødvendigvis "beilere", men venner og familie som sier at jeg kler å ha den gløden for livet som jeg normalt sett har.

Men kjæresten min henger ikke helt med på den siden. Han føles av og til som en slags lenke rundt foten?

Han elsker og forguder rolige meg. Den snille, rolige hjemlige, som liker å bake ting, lage hage, sitte ned med en god middag og prate om politikk. Den meg elsker han.

Men den "villere" meg liker han ikke. Han finner de sidene i meg slitsomme, respektløse og vet ikke hvordan han skal takle dem. Det er som han frykter dem, fordi han merker han ikke har evnen til å henge med, på en måte. At han nesten ser at dette er sider i meg han ikke kan takle, og at det sakte men sikkert dreper forholdet, som vi begge er utrolig glad i.

[Gjest Isidora mascara]

Høres ut som dere begge vil jobbe med forholdet (siden dere snakker masse om det, og forsøker å være saklige, mener jeg). det at du føler at han elsker halve deg tolker jeg egentlig som at dere har snakka det litt i stykker. At han kanskje ikke har klart å forklare akkurat hvordan han føler det? For det kan jo ikke være tilfellet at han bare elsker halve deg! Jeg veit i allefall med megselv at jeg noenganger kan bli usikker når jeg er ute med min kjære. Han han en jobb som gjør at han kjenner "hele verden" og er sprudlene, tøyser og tuller med alle. Jeg smiler og er blid og sånn jeg også, men det har skjedd flere enn gang at jeg har tenkt "hva skal jeg gjøre/ si nå?". Tror det har mer med meg å gjøre (at jeg kanskje er litt usikker i nye situasjoner, enn det har med han å gjøre).

Ellers tenkte jeg at hvis jeg var deg ville jeg gjordt en avtale med din kjære om å ikke snakke om problemene i to uker, og ikke si noe negativt om den andre personen i to uker. I to uker skal dere bare gi hverandre komplimenter og positive tilbakemeldinger - men da må dere huske på å si de høyt også. - ikke bare tenke det! (å så deilig at du laga middag, så fin du var i den genseren, nå var du fin på håret, takk for at du rydda på badet, det er så fint å komme hjem til deg, og kanskje etterhvert "jeg har gkeda meg i hele dag til å komme hjem til deg"...)

Ellers... er det en veldig bra bok som heter "Samlivsboken" (tror jeg - orginaltittel Fighting for your marrage)

[Gjest (Ursula)]

Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold- og overanalysering av den minste detalj med tenkning og grubling hvor alt plukkes i fra hverandre- kan ødelegge alt.

[Gjest Gjest]

Du har tid til å gi forholdet en kjanse. Som sagt tidligere. 2 uker med masse positivt tilløp. Prøv det du kan å glemme det som gjør deg trist. Gjør ting som gjevner vektskålen mot ted hyggelige:)

Men, livet er allikevel ikke så langt at du skal gå og føle deg ulykkelig i lange tider.

Jeg er i litt samme situasjon som deg og vurderer mye frem og tilbake.

Jeg tenkte det var lurt å vende seg til tanken på å være alene, både psykisk, praktisk og økonomisk...

Men jeg vet ikke om det var så lurt, for nå føler jeg meg så trygg på at jeg klarer det at jeg er nesten litt fristet til å prøve...

[Gjest cogita]

En tung og vond eim og en lenke rundt foten skriver du...

På meg virker det som om dere har prøvd og prøvd og på en måte stanger litt mot veggen her, noe som ender opp med at dere begge bare blir triste og leie.

Hva med å gjøre som siste gjest sier og begynne og venne deg til tanken på å være alene, både psykisk, praktisk og økonomisk? Hvordan føles det?