Følelse for barn, problem.

[carinaholly]

Hei. Jeg håper dere forstår meg riktig, jeg er flau og tørr ikke å ta dette opp med noen. 

Jeg har to sønner, en på 3.5 og en på 3 måneder. 
Helt siden jeg har født andremann, så føler jeg ikke denne «sterk forelsket» følelsen for eldste.  Jeg elsker han, har selvfølgelig morskjærligheten også, men akkurat denne sterke følelsen har forsvunnet. Og den sterke følelsen har jeg nå for han lille. 
Hvorfor er dette sånn? Kan det være fordi han er blitt stor? kan jeg være deprimert? 

Forstå meg riktig, jeg behandler begge likt, og elsker dem. Nå snakker jeg om denne sterke morsfølelsen. 
Noen andre som har hatt sånn ?

det gjør vondt å skrive dette.

[AnonymBruker]

Helt vanlig. Jeg har tre store barn, og følelsene svinger gjennom livet, trassperioder og aldre selv om den store kjærligheten alltid er i bunn. Ikke ha dårlig samvittighet for noe som er vanlig, men som de færreste tenker så mye over. Det jevner seg ut, kan jeg fortelle deg😅

Anonymkode: d71ef...48a

[AnonymBruker]

carinaholly skrev (3 minutter siden):

Hei. Jeg håper dere forstår meg riktig, jeg er flau og tørr ikke å ta dette opp med noen. 

Jeg har to sønner, en på 3.5 og en på 3 måneder. 
Helt siden jeg har født andremann, så føler jeg ikke denne «sterk forelsket» følelsen for eldste.  Jeg elsker han, har selvfølgelig morskjærligheten også, men akkurat denne sterke følelsen har forsvunnet. Og den sterke følelsen har jeg nå for han lille. 
Hvorfor er dette sånn? Kan det være fordi han er blitt stor? kan jeg være deprimert? 

Forstå meg riktig, jeg behandler begge likt, og elsker dem. Nå snakker jeg om denne sterke morsfølelsen. 
Noen andre som har hatt sånn ?

det gjør vondt å skrive dette.

Uff... jeg tenker at du i underbevisstheten vet hvor skjør en liten baby er. At du ser hvor «stor» eldstemann er. At du da føler på en mer beskyttende rolle for minste. Jeg tror du har samme følelse for begge innerst inne, men at du kanskje føler på å være mer overbeskyttet over babyen? Om du skjønner. 
Babyen er fersk, kan ikke uttrykke følelser på samme måte, og er mye mindre. Dette er helt vanlig. Det kommer seg❤️

Anonymkode: 7d7de...254

[AnonymBruker]

Høres ut som moren min det der. Hun sluttet aldri å føle det sånn og det ble bare forsterket jo lengre tid det gikk. Til slutt ble det så tydelig forskjell at hun hatet meg og elsket min søster. En negativ spiral.

Vær så snill å jobb med disse følelsene! Det er skikkelig vondt å føle på denne forskjellen når man er barnet som blir hatet.

Anonymkode: 1e3bc...7a4

[carinaholly]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som moren min det der. Hun sluttet aldri å føle det sånn og det ble bare forsterket jo lengre tid det gikk. Til slutt ble det så tydelig forskjell at hun hatet meg og elsket min søster. En negativ spiral.

Vær så snill å jobb med disse følelsene! Det er skikkelig vondt å føle på denne forskjellen når man er barnet som blir hatet.

Anonymkode: 1e3bc...7a4

Uff da😢 det var trist å lese. Jeg håper virkelig at dette skjer ikke med meg. Jeg elsker jo begge, kunne aldri i livet forskjellsbehandlet dem. 

[carinaholly]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Uff... jeg tenker at du i underbevisstheten vet hvor skjør en liten baby er. At du ser hvor «stor» eldstemann er. At du da føler på en mer beskyttende rolle for minste. Jeg tror du har samme følelse for begge innerst inne, men at du kanskje føler på å være mer overbeskyttet over babyen? Om du skjønner. 
Babyen er fersk, kan ikke uttrykke følelser på samme måte, og er mye mindre. Dette er helt vanlig. Det kommer seg❤️

Anonymkode: 7d7de...254

Det var trøstende å lese, takk. Kanskje dette går over, siden som du sier, babyen er såpass liten enda, og man føler beskyttende følelse

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig i det hun over skriver, jeg tror heller det er hormonene man får med nyfødt som er de som hjelper en nybakt mor å få tilknytning til en ny baby. Det jevner seg ut 😊

Anonymkode: 70401...222

[AnonymBruker]

carinaholly skrev (4 minutter siden):

Det var trøstende å lese, takk. Kanskje dette går over, siden som du sier, babyen er såpass liten enda, og man føler beskyttende følelse

Bare det at du er klar over det selv er fint, for da kan du passe på at du ikke viser det. Ta deg tid til kvalitetstid med eldste. Feks når minste sover, så kan dere se en film. Eller noe lignende.

Sett dere ned sammen, tegn i slik aktivitetsbok. Det å se hvor mye barna har lært seg, og klarer er utrolig rørende og stort. Det gjør noe med mammahjertet🥰 Masse lykke til! 

Anonymkode: 7d7de...254

[AnonymBruker]

Huff, så grusomt. Dette er noe av grunnen til at jeg bare ville ha ett barn. Tanken på å emosjonelt bytte ut barnet mitt med et «nytt og bedre» er helt forferdelig.

Håper det bare er ammehormonene som gjør at du føler det sånn, men vet at enkelte har et favorittbarn hele livet. 

Anonymkode: 7de9c...611

[carinaholly]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Huff, så grusomt. Dette er noe av grunnen til at jeg bare ville ha ett barn. Tanken på å emosjonelt bytte ut barnet mitt med et «nytt og bedre» er helt forferdelig.

Håper det bare er ammehormonene som gjør at du føler det sånn, men vet at enkelte har et favorittbarn hele livet. 

Anonymkode: 7de9c...611

Jeg er selv skremt av dette, og tror ikke jeg vil ha flere barn lenger 

[carinaholly]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Bare det at du er klar over det selv er fint, for da kan du passe på at du ikke viser det. Ta deg tid til kvalitetstid med eldste. Feks når minste sover, så kan dere se en film. Eller noe lignende.

Sett dere ned sammen, tegn i slik aktivitetsbok. Det å se hvor mye barna har lært seg, og klarer er utrolig rørende og stort. Det gjør noe med mammahjertet🥰 Masse lykke til! 

Anonymkode: 7d7de...254

Takk🌺

[AnonymBruker]

Opplevd lignende selv. Og har det fortsatt litt sånn tre år etter. Hadde en merkelig kjærlighetssorg den natten jeg var på sykehus før jeg fødte yngste. Følte jeg forlot henne. Tar meg selv i å klemme mest på yngste nå selv om heg ikke vil gjøre forskjell. Yngste føles som babyen. 

Anonymkode: d26d1...403

[Tradegy]

Det er høyst normalt å elske barna sine, uten å like dem (like mye) hver eneste dag

Du er godt innafor (at du behandler dem likt er det viktigste ), vil jeg påstå. Nå er du fremdeles i en type unntakstilstand. Hormoner påvirker kraftig tankene våre, så du er sånn sett "i rute"  Viktige nå, er å ikke dyrke de skumle følelsene, for da vender de ofte tilbake med full kraft. 

Dette i seg selv, gjør deg ikke deprimert, men det kan være greit å ta en blodprøve-status med tanke på vitaminer osv. 

 Hiver over en klem

Endret 5. august 2021 av Tradegy