Hvordan ser et sunt mor-datter-forhold ut?

[AnonymBruker]

Jeg og min mor har et vanskelig forhold. Jeg er 30 og hun prøver liksom å være venninne med meg. Det er helt uaktuelt, da hun sier så mye ting som jeg ikke vil høre om: hun har alltid sladret/baksnakka folk jeg kjenner (f.eks. foreldre til venner), hun har delt sine kjærlighetsproblemer med meg, hun har vært mye sint men nå plutselig tåler hun "alt" fra meg og skal være så supersnill og søt, hun har snakka masse stygt om pappa, men plutselig er han verdens beste fyr (de er skilt). Jeg er ekstremt distansert til henne, og lukker ørene når hun snakker. Jeg syns det er veldig ubehagelig når hun spør meg om personlige ting, og har mine strategier for å få henne innpå andre temaer. Hun prater veldig mye og er en dårlig lytter, men det er veldig greit for meg for da slipper jeg å snakke om meg selv. Dere skjønner, jeg er veldig ukomfortabel i hennes nærvær, og hater å henge med henne alene. Jeg har vært ukomfortabel rundt henne siden jeg var 10-12 år, og nå er jeg 30. 

Jeg er gravid nå og venter en datter, og jeg har litt panikk for det siden jeg ikke vet hvordan et bra mor-datter-forhold ser ut. Jeg blir ukomfortabel når jeg ser mødre og døtre som har nære og gode forhold på film og TV, der de liksom kan snakke om "alt". Jeg vet ikke hvorfor dette er så ukomfortabelt for meg å se på. Men jeg skjønner at jeg må gjøre noe for å kunne få et godt forhold til min egen datter. Er det noen som kan fortelle litt om hvordan de har det med sin egen mor, og hvordan deres mor har vært i oppveksten, og evt i voksen alder? Jeg trenger å høre at det faktisk går an å ha et godt og sunt forhold.. 

Anonymkode: 9208d...3e6

[Rosi]

Først og fremst, TV og film er TV og film, ikke sammenlign deg selv med det, vi taper alle den sammenligningen.

Det går fint an å ha bra mor/datter forhold, men det er jo også avhengig av matchende personlighet, og felles interesser og opplevelser. 
Jeg og min mor er ganske like på noen områder, og ulike på andre. Bland inn hennes temperament som innimellom førte til fysiske angrep på meg som barn/tenåring (ikke typen oppdragervold, men nå er jeg forbanna og må slå/dytte noen vold) så er forholdet vårt komplisert. 
Vi kan ha fine stunder sammen på konsert, kino, ferie etc, kan prate sammen om det meste, og vi stiller opp for hverandre med praktiske ting i hverdagen.
Når min sønn er involvert derimot blir det mer komplisert, da er jeg på vakt grunnet egen barndom, og etter at han nådde den alderen hvor egen personlighet kan føre til at hun klikker, så er jeg eller andre alltid til stede når de er sammen. Hun er en flott bestemor som finner på de hyggeligste ting, men selv om hun har mindre temperament med alderen så ser jeg fortsatt risikoen, og hun har blitt informert om at om hun ikke oppfører seg rundt han forsvinner vi begge ut av livet hennes. 
Når det kommer til min evne å ha et godt forhold med mitt barn, til tross for komplikasjoner med min mor, så går det helt fint. Min sønn i preteen alder kan prate med meg om alt (noe mer pinlig enn annet), vi har grenser men også tillit. Jeg setter meg inn i interessene hans, forstår og er med på humoren hans. Jeg har vært veldig obs på å unngå min mors feil i måten jeg behandler han på, men samtidig gi han de gode barndomsminnene jeg hadde. 
Jeg tenker forholdet ditt med din datter skal gå bra, du er obs på hvordan det er å være barnet som ikke matcher helt med mor, så du kommer nok til å være litt ekstra var på signaler fra din datter og hvordan du selv oppfører deg mot henne. Sett deg inn i interesser, vær støttende, og vær åpen for tilbakemeldinger slik at hun tør å komme med dem på større ting og. Forhold med barn går på dialog, de er barna våre, men vi må huske at de også er mennesker med egen personlighet vi må ta hensyn til innimellom, på samme måte som vi ville gjort for en venninne eller kollega. Vi kan ikke kreve at barna våre skal bli helt like oss.  

[Sinte-my]

Mamma er kanskje min viktigste støttespiller. Det finnes enkelte ting vi ikke prater om, som blir for nært. Sex og andre tema som blir for tette igjen. Men det aller meste kan jeg fortelle mamma. Mamma har mestret balansegangen mellom å være forelder, men også samtalepartner. Hun var tydelig på regler og forventninger, men også som venn. 
 

Det gjør at jeg i voksen alder gjerne drar på tur og reise med mamma. Vi spiser middager sammen, kan dra på ferie og konsert. Og vi snakker om de viktigste tingene i livet. Det var diskusjoner da jeg var tenåring, men det hører med. Og nå er hun en fantastisk bestemor for min sønn. 
 

Vær venn. Men husk også oppdragerrollen din. Så løser det meste seg! 

[AnonymBruker]

Jeg har et godt og nært forhold til min mor. Det betyr ikke at vi snakker om alt som på film - enkelte ting trenger vi faktisk ikke å vite om hverandre 😅 Men hun er, og har alltid vært, en god støttespiller.

Hun er betingelsesløst glad i meg, hun har alltid akseptert meg - også når hun ikke kan forstå meg. Hun har veiledet meg og gitt råd. Hun la aldri voksne bekymringer på meg som barn, og er fortsatt forsiktig med å dele sine bekymringer med meg - jeg er 40. Hun har respekt for min integritet, og støtter meg i å oppnå mine mål. Hun er alltid tilgjengelig når jeg trenger noe. 

Det samme forsøker jeg å få til med min egen datter. Jeg veileder, støtter, stiller oppnåelige krav og elsker henne betingelsesløst. Foreløpig fungerer det bra - hun er 10 år nå.

Det viktigste du kan gjøre for å få et godt forhold til datteren din, er nok å lytte - både til det sagte og det usagte. Vær den hun til enhver tid trenger at du skal være. Den som setter trygge rammer for hvordan hun skal vokse opp, men som også viser forståelse for at hun av og til tar valg du ikke vil anbefale. 

Anonymkode: 3819f...c07

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med foreldre som skygget unna alle temaer som var "viktige", og som fremdeles endrer samtaletema hvis det er snakk om meninger og tanker, økonomi og politikk, for å nevne noe. Dette gjør jo at jeg ikke føler jeg kjenner foreldrene mine særlig godt. Vi kan prate og tøyse, og mamma og jeg kan gjerne snakke en time i telefonen, men det er aldri om "ordentlige" ting, gjerne bare hva vi har gjort, hvilke folk vi har møtt ig i hvilken farge naboen har malt huset sitt. Jeg er nå 40 og har en datter på 13 og en sønn på 10, og mannen min og jeg snakker gjerne om for eksempel samfunnsproblemer og politikk. Aldri ting som kan gjøre dem bekymra og redde, selvsagt. 

Min mor har uttrykt at hun mener jeg snakker og deler for mye med dem. Syns dere at jeg overkompenserer for det jeg mangla i min oppvekst? Mine barn vet f eks godt hva demokrati og parlamentarisme er, og hvilke land som ikke har det sånn. Jeg opplever jo at de er mye smartere enn det jeg var, men kanskje burde de ikke vite om situasjonen i Nord-Korea eller at enkelte voksne har psykiske lidelser eller mishandler barna sine også her i Norge. 

Dette ble langt, men det er noe jeg faktisk har lurt litt på. 

Anonymkode: dbfcc...b85

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, ikke sikkert dine foreldre var så engasjert i politikk og den salgs. Kanskje de bare er enkle og av den eldre sort? Du må bare godta at slik er de, og du velger noe annet.

 

 

Anonymkode: 02388...2b5

[Momma]

Legg opp til at åpent forhold der alt kan snakkes om (men ikke krev at hun skal fortelle deg alt), vær tydelig og sett grenser, ha et åpent hus for vennene hennes, gjør ting sammen og le mye sammen. Det fungerer i hvert fall fint for oss så langt.

[Gjest theTitanic]

Nøkkelen er å snakke om trygge temaer, gjøre ting begge har interesse av, tilgi hverandre, skape bare gode situasjoner for en ny start. Blir ting ofte vanskelig etter et par timer, så pass på å alltid legge opp til korte besøk så du ikke går på grunn av at det oppsto ubehag , men at du går før ubehaget rekker å skje. Inni deg tenker du kanskje at hun ikke fortjener at du er bare snill og du vil gi stikk, men la være. Deg fører ikke til noe godt selv om hun egentlig fortjener det. 

Og.. så en komiserie noe interessant ble sagt: det som fører to personer til en fortrolighet er å snakke dritt om en tredje. Og det er faktisk noe sant i det. (Ikke helt men noe) Ofte er det av frykt eller fordi hun ikke vet hva hun skal snakke om. 

[AnonymBruker]

Jeg har et veldig fint forhold til min mamma. Hun er den viktigste personen i livet mitt (unntatt sønnen min). Vi snakker om alt unntatt sex, det går ikke. Men forhold snakker vi om, og hun var den jeg ringte og støttet meg til da jeg gikk gjennom en tøff periode med eksmannen og til slutt bestemte meg for å gå. Vi reiser på ferie sammen, vi er på hytta sammen, går turer i skogen sammen, kan sitte og drikke vin og se en film på en fredagskveld, osv. Hun er venninna mi, men også mammaen min. Hun kan dele sine bekymringer med meg også, og vi mistet pappa for ti år siden så hun har ingen andre å snakke med hun heller, så vi har hverandre. Jeg synes hun balanserer alt veldig fint.

Jeg har en sønn selv, og jeg har også en bror. Jeg ser også hvor fint forhold mamma og broren min har det, de har kanskje ikke det samme venneforholdet, men de kan dra på fjellturer og skiturer sammen, og vi finner på mye sammen alle tre. Jeg håper virkelig jeg får til å bli en sånn mamma til sønnen min, som hun er. 

Anonymkode: fc04a...f6c

[Lorieen]

Respekter datteren din som et selvstendig individ, sett rettferdige men tydelige grenser i oppveksten, lytt til det hun forteller. Veiled henne når hun trenger det. Vær tilgjengelig, bruk tid sammen med henne. Snakk åpent med henne om vanskelige tema, men ikke gå i «venninnefella». Når hun blir eldre - ikke prøv å presse dine egne meninger og standarder på henne med mindre hun aktivt ber deg om råd. 
 

Velbekomme!

[AnonymBruker]

Jeg tror du har et godt utgangspunkt for å kunne bygge en god relasjon til din datter. Du reflekterer godt over hva som ikke har fungert mellom deg og din mor. Da vet du hvilke feiltrinn du ikke skal gjøre. Vær en sånn mamma som du aldri fikk. Ta med deg de gode tingene fra din relasjon med din mor og dropp det som du mener ikke har fungert. Stol på at du er den beste mammaen for ditt barn og på dine egne vurderinger. Ha et bevist forhold til hvem du er og hvordan du opptrer ovenfor barnet ditt. Det kommer man langt med.

Anonymkode: 32f03...744

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar! Jeg er litt nervøs for å få en datter fordi jeg på en måte blir litt "trigga" av å se positive mor-datter-forhold.. men jeg får prøve å tenke at jeg ikke er min egen mor (vi er jo veldig ulike, tross alt!)

Tror det dere sier om å akseptere barnet sitt er et viktig stikkord - det er vel i stor grad det jeg har savna fra mamma i barndommen og ungdomsårene. Det var så veldig tydelig at hun prøvde å endre meg og min personlighet (jeg har alltid vært den litt keitete outsideren med noen få, rare, men gode venner. Mens hun ville trene meg på å bli sosialt "normal". Nå som jeg er voksen syns hun jeg er kjempekul som driver med kunst og er så annerledes enn alle andre - det er på tross av henne, ikke på grunn av henne). Temperamentet hennes har også vært et problem, og manglende evne til å ta selvkritikk/ha selvironi. Der er jeg heldigvis ganske motsatt! Så oppsummert vil jeg prøve å: akseptere mitt barns personlighet (samtidig som jeg setter grenser for oppførsel som ikke er greit.. håper jeg får til en god balanse her), interessere meg for hennes ting, ikke være redd for å snakke om følelser, men uten å kreve å få noe svar. Og være åpen for tilbakemeldinger og kritikk, klare å si unnskyld, og ikke minst ha mye humor. Wish me luck😝

Ts

Anonymkode: 9208d...3e6

[AnonymBruker]

Det går nok bra, jeg er enig med en over her om at du har et godt utgangspunkt når du er så bevisst dette! Lykke til ❤️ 

Anonymkode: fc04a...f6c

[AnonymBruker]

Hei TS

Jeg kjenner meg utrolig igjen i det du skriver om forholdet du har til moren din. Jeg er 36 og har hatt det slik hele tiden jeg også. Jeg har slitt mye med det distanserte forholdet vi har og når vi treffes tapper det meg enormt for energi. Hun er også en veldig dårlig lytter, baksnakker andre (meg også til andre) og er, i mine øyne, ikke spesielt reflektert. Hun har ikke jobb, lappen eller noe i livet sitt. Hun er skilt for andre gang og har kun voksne barn. 

Jeg har en datter på 8 år og kjente på det samme som deg da jeg ventet henne. Jeg hadde en sønn fra før som jeg hadde et veldig godt forhold til (han var riktignok liten), men jeg grudde meg litt til det å få en datter. Jeg har vært bevisst på å gjøre litt det motsatte med mine barn av det min mor gjorde mot meg, så jeg er veldig kjærlig, oppmerksom, interessert og omsorgsfull. Det er klart jeg møter meg selv i døren noen ganger og hører stemmen til moren min når jeg snakker til barna, så jeg ser jo at jeg helt klart har med meg noe negativt også. Samtidig er jeg klar over at jeg har klart å få det forholdet til barna mine som jeg ønsket med min egen mor. De er ikke blitt tenåringer engang noen av de, men foreløpig har vi et veldig godt forhold. Jeg tror "grunnlaget", eller om jeg i det hele tatt kan kalle det det, jeg har lagt de første årene av livet deres (som er frem til nå) gjør meg og oss bedre rustet til tenårene og når de blir voksne. Jeg tror oppriktig at jeg tilrettelegger for et godt forhold, så må jeg bare fortsette å gjøre det resten av livet. 

For din del tror jeg at du allerede er på god vei ved å være klar over forholdet du har til moren din og at det ikke er noe du ønsker for deg og din kommende datter. Du kommer nok bevisst til å gjøre endringer og oppdra annerledes ettersom du er klar over dette. Masse lykke til, jeg tror du kommer til å bli en strålende mamma  

Anonymkode: 5f463...b88

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har vokst opp med foreldre som skygget unna alle temaer som var "viktige", og som fremdeles endrer samtaletema hvis det er snakk om meninger og tanker, økonomi og politikk, for å nevne noe. Dette gjør jo at jeg ikke føler jeg kjenner foreldrene mine særlig godt. Vi kan prate og tøyse, og mamma og jeg kan gjerne snakke en time i telefonen, men det er aldri om "ordentlige" ting, gjerne bare hva vi har gjort, hvilke folk vi har møtt ig i hvilken farge naboen har malt huset sitt. Jeg er nå 40 og har en datter på 13 og en sønn på 10, og mannen min og jeg snakker gjerne om for eksempel samfunnsproblemer og politikk. Aldri ting som kan gjøre dem bekymra og redde, selvsagt. 

Min mor har uttrykt at hun mener jeg snakker og deler for mye med dem. Syns dere at jeg overkompenserer for det jeg mangla i min oppvekst? Mine barn vet f eks godt hva demokrati og parlamentarisme er, og hvilke land som ikke har det sånn. Jeg opplever jo at de er mye smartere enn det jeg var, men kanskje burde de ikke vite om situasjonen i Nord-Korea eller at enkelte voksne har psykiske lidelser eller mishandler barna sine også her i Norge. 

Dette ble langt, men det er noe jeg faktisk har lurt litt på. 

Anonymkode: dbfcc...b85

Jeg vokste opp som deg. Jeg hata det. Jeg savna store temaer og ekte diskusjoner. Har alltid vært interessert i det. Jeg kommer til å kjøre samme stil som deg når ungen blir litt større.

Anonymkode: d7e4f...a63