AnonymBruker Skrevet 4. august 2021 #1 Skrevet 4. august 2021 Jeg føler livet er på vent. Er på AAP og har sendt inn ufør søknad. Går ned i vekt, venter på at kiloene renner av. Venter på neste utbetaling, for å få betalt ned litt mer og spart litt mer til fremtiden. Venter på at jeg blir ufør, slik at jeg kan søke lån hos husbanken og endelig få flyttet et sted jeg føler meg vell og kan få slappet av (har det ikke bra her jeg bor). Jeg venter på alt... venter på å endelig få leve. Venter på at det skal bli natt, venter på at det skal bli dag. Anonymkode: 36890...144 2
AnonymBruker Skrevet 4. august 2021 #2 Skrevet 4. august 2021 Jeg har det akkurat som deg. Nesten nøyaktig samme situasjon. Har hatt det sånn i mange år. Det er så vondt og slitsom, jeg er så sliten Anonymkode: 65df3...61c 2
AnonymBruker Skrevet 4. august 2021 #3 Skrevet 4. august 2021 AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Jeg har det akkurat som deg. Nesten nøyaktig samme situasjon. Har hatt det sånn i mange år. Det er så vondt og slitsom, jeg er så sliten Anonymkode: 65df3...61c Har hatt det slik lenge jeg også 😩 Er fryktelig slitsomt... føler jeg kaster bort år 😓 Og særlig mine attraktive år (ikke at jeg er så pen, men jeg blir nok ikke penere 🤦🏼♀️) ts Anonymkode: 36890...144 1
AnonymBruker Skrevet 4. august 2021 #4 Skrevet 4. august 2021 Ja samme her. Har slitt med psyken helt siden barneårene. Nå er jeg 33 og det ser ikke ut til å bli bedre med det første. Føler alt bare blir verre og verre egentlig. Nå er jeg liksom ikke ung lengere og det føles ut som at tiden for at ting kan bli bedre renner ut for meg. Det er en sorg. Anonymkode: 65df3...61c 1
AnonymBruker Skrevet 4. august 2021 #5 Skrevet 4. august 2021 AnonymBruker skrev (52 minutter siden): Ja samme her. Har slitt med psyken helt siden barneårene. Nå er jeg 33 og det ser ikke ut til å bli bedre med det første. Føler alt bare blir verre og verre egentlig. Nå er jeg liksom ikke ung lengere og det føles ut som at tiden for at ting kan bli bedre renner ut for meg. Det er en sorg. Anonymkode: 65df3...61c Samme her 😓 Jeg fyller 30 om et par måneder... ts Anonymkode: 36890...144 1
AnonymBruker Skrevet 4. august 2021 #6 Skrevet 4. august 2021 Ja. Er ufør. Går i behandling. For syk for livet. Føler jeg bare går å venter på å bli frisk nok til å skaffe meg et liv. Anonymkode: 1442b...218 2
AnonymBruker Skrevet 4. august 2021 #7 Skrevet 4. august 2021 Har følt det slik de siste ni årene. Ble syk i 2012, ufør i 2017, og mens andres liv er i full utvikling, er jeg i samme bås. Anonymkode: 6c711...ca2 1
AnonymBruker Skrevet 23. august 2021 #8 Skrevet 23. august 2021 Ja vært på vent livet i mange år nå. Har begynt å gitt opp. Livet får gå sin gang. Anonymkode: 6e73d...1e5
AnonymBruker Skrevet 23. august 2021 #9 Skrevet 23. august 2021 Ja. For meg har det handlet om at jeg ønsker meg barn, men at livssituasjonen ikke tillater det. Jeg håper virkelig ting ordner seg. Noen ganger er jeg redd det skal være sånn her i mange, mange år til. Og da blir jeg jo også til slutt for gammel til å få barn. Anonymkode: 2f036...f6a 1
AnonymBruker Skrevet 24. august 2021 #10 Skrevet 24. august 2021 Er ikke på AAP, men livet er på vent grunnet covid. Ikke tjener man penger, ikke får man støtte, regningene hoper seg opp, og det er for en frisk person som ikke kan tjene penger i et samfunn hvor folk ikke kan møtes ansikt til ansikt. Det er hva jeg lever av. Anonymkode: 143fe...92f
AnonymBruker Skrevet 25. august 2021 #11 Skrevet 25. august 2021 Ja. Jeg ble alvorlig syk for femten år siden. Får ikke tilstrekkelig hjelp og har søkt om plass på sykehjem. Tror og håper at hvis jeg fikk nok hjelp vil jeg kunne tåle noe mer sosialisering og det hadde vært fantastisk. Men kommunen sier nei til sykehjem. Føler jeg bare ligger og venter på at sykdommen skal gå såpass langt at jeg får plass på sykehjem, men da vil det være for sent for sosialisering. Anonymkode: 0299c...174
AnonymBruker Skrevet 25. august 2021 #12 Skrevet 25. august 2021 Hiver meg på her. Har bikket 30. Ikke lenger ung og lovende og gitt opp i psykiatrien. Jeg er lost case. Får angst av tanken på at jeg nå må klare meg på egenhånd. Angsten lammer ekstremt. Så tenker man jo selvfølgelig på at man er 30, man er ikke attraktiv som kjæresteemne for noen i den tilstanden her. Og sånn her skal jeg altså leve i flere tiår til. Anonymkode: 75667...324
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå