Et forhold er over.

[Gjest Gjest]

Det er slutt. Etter mange måneder med evig runddans, der han forlot meg også kom krypende med store ord, har jeg bestemt meg. Dette er ikke godt nok rett og slett. det har vært for mange episoder som har såret, for mange løfter som har blitt brutt. for mange ganger har jeg funnet på unnskyldninger for ham ( er ikke noe fysisk. heller det at vi ofte, ofte veldig ofte har blitt invitert til venner på middag,familie ol og i siste sekund skal han på fest med venner istedet. det er ok det - en gang i blant. men ikke hver gang, hvertfall ikke når vi er inivtert i bryllup) jeg blir aldri inkludert - har møtt foreldrene hans engang på nesten to år. og han er ofte der i middag. sist var søsteren og typen på besøk, de hadde familiemiddag og spilte TP osv. Jeg var ikke invitert. Det er slike ting, som har såret meg. At det er så lett å bryte en avtale med meg så fort noen skal ut og drikke pils. At jeg har invitert ham til middag hos meg, og hører ikke noe fra ham før dagen etter - da har han vært ute. Uten å si i fra. Og at kompisene omtrent ikke vet hvem jeg er. Han var så annerledes i begynnelsen - da var det så viktig for ham at jeg var med. Overalt, hele tiden. Så fikk han ny jobb, jobber nå 12-14 timer dagen. " dette skal vi klare, jeg elsker deg og vil at dette skal vare" - var hans ord den gangen.

Ting begynte å skrante. Han jobbet mye,ble sliten. Ønsket å være med kompisene. Jeg kom alltid i siste rekke, vi gjorde aldri noe sammen. Aldri et kompliment, aldri et takk når jeg gjorde noe for ham. Jeg lot ham gjøre som han ville, lot ham bare vite at døren sto åpen for ham alltid. Likevel ble jeg sliten. Sliten av å se at hele forholdet vårt forandret seg så voldsomt. Så en dag før sommeren gjorde han det slutt. Han så ikke noe poeng i å fortsette. Jeg ble trist, men innerst inne enig. Jeg elsket og elsker ham den dag idag, men forholdets natur er ikke forenlig med hva jeg ønsker. Jeg ønsker en partner, en som jeg kan stå sammen med i felleskap. Vi tok farvel med hverandre, og ble enige om å gå hver til vårt.

Etter et par uker forandret han seg. Ønsket meg tilbake, elsket meg og ville at ting skulle forandre seg. Ting skulle bli som før. det holdt noen uker. Så falt han tilbake til gamle mønster. Nå orker jeg ikke mer. Jeg er lei av å sitte på vent, jeg er lei av være i siste rekke når jeg ønsker å ha ham i første rekke. Jeg er lei av løfter, unnskyldninger, store ord. samtidig elsker jeg ham så dypt, og det er det som er så vondt. At håpet har vært så sterkt, og for den minste lille positive ting har jeg gitt næring til håpet. Jeg har oversett de vonde ting, og dyrket mitt lille håp.

Nå har jeg tatt et standpunkt. Det er så vondt at det river i meg. Jeg forlater ham nå, til tross for at jeg elsker ham. Men det er ikke nok. Jeg trenger mer, og det kan han ikke gi meg. Eller vil. Det tristeste er å innse at håpet om at vi skulle finne tilbake til hverandre slik vi engang hadde det, det håpet er dødt. Jeg savner ham, men det har jeg allerede gjort lenge, så mye har han forandret seg for meg.

[Gjest Bøllefrøet]

Du har skrevet en tråd her før ikke sant? Om at du ikke fikk møte foreldrene hans? Minner hvertfall veldig om din historie..

Vet ikke helt hva jeg skal si, men syns at du er tøff som gjør dette.. Jeg har vært gjennom omtrent akkurat det samme, og jeg vet hvor tøft det kan være.. Kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver om å alltid bli nedprioritert, tomme løfter osv osv.. Jeg fikk aldri møte vennene hans eller familien hans engang..

Jeg måtte også gå til slutt, og tok han ikke tilbake til tross for at han lovte meg "gull og grønne skoger"..

Endret 19. september 2005 av *MissA*

[Gjest Gjest]

ja, det stemmer, har skrevet inn før. merkelig hvor blind man kan bli når man står midt oppe i det. føler meg nesten skamfull over hvor blind jeg har vært, hvor naivt håpefull, stadig den som måtte vente mens han styrte showet.

[Gjest Gjesta]

[Gjest Bøllefrøet]

ja, det stemmer, har skrevet inn før. merkelig hvor blind man kan bli når man står midt oppe i det. føler meg nesten skamfull over hvor blind jeg har vært, hvor naivt håpefull, stadig den som måtte vente mens han styrte showet.

←

Det du skriver der.. Jeg kjenner meg så godt igjen i det.. Følte det på nøyaktig samme måte..

[Gjest spinnvil| aldri innlogget]

For å se litt ironi i det så ble det jo som han lovet!

[Belit]

Du er på rett vei!

Du kan ikke bruke hele livet ditt på en fyr som aldri prioriterer deg og som ikke inkluderer deg. Det er alltid forferdelig å bryte, men prøv å tenke på at i andre enden av tunnelen er det et liv hvor DU er sjefen over deg selv.

Og sikkert en kjekk og snill mann som har lyst til å slå følge på likeverdige vilkår...

[Sita]