Grensen er nådd for lenge siden

[AnonymBruker]

Jeg har fagbrev og fast jobb, og jeg liker den praktiske jobben, men jeg kan ikke fordra kollegene mine!
Hver bidrige dag er det baksnakking, om de samme personene som ikke presterer like bra. Uansett hva en gjør, er det noe å bry seg om for andre... Alt skal gjennomskues og snakkes om bak en vegg.
Sjefen min virker som hn er med på det og.

Jeg blir så psykisk sliten av dette, og føler meg presset til å yte bedre på jobb for å ikke havne hos ''looserne''.
Samtidig bygger det opp et slags ''mobb eller bli mobbet-  instinkt'' inni meg. (!!)

Neste år har jeg bestemt meg for å studere en ny interesse, men ingen vet noe om det, nettopp fordi jeg ikke prater med noen på jobb lenger. Føler meg usynlig nesten. Selv etter tre-fire år har det vært lite aktive samtaler. Vi har så lite til felles. Jeg vil faktisk kalle flere av dem stikk motsatt av meg, både når det gjelder interesser, meninger, politikk, humor osv. Mye av dette vet jeg bare av å lytte til samtaler ved siden av meg.

Det virker som det eneste de er opptatt av  er å komme med grove vitser, vise ''morsomme'' videoer av folk som skader seg, eller fortelle om naboen som hang opp julepynten sin så tidlig som i november.. Jeg klarer ikke å bry meg

Jeg har en tung fortid på denne arbeidsplassen ved at jeg møtte veggen et år. Det virket som ingen forstod seg på det, selv etter flere samtaler med avdelingen og sjefen. Siden da har jeg begynt å skjønne at det er på tide å gjøre noe med situasjonen min. 

Jeg veit, dette ble et klagebrev, men jeg er så sinnssykt lei. Tror ikke jeg holder ut enda et år.

Disse tingene påvirker meg så mye at jeg vurderer å si opp nå, kun for min egen del.

- Er dette en god grunn til å si opp jobben? 

- Hva skal jeg svare sjefen når hn spør om grunn til oppsigelsen? Skal jeg da legge ut om alt dette..? 
Hvordan skal jeg gå fram på en proff måte?  (uten å gi inntrykk av ''uff dette gidder jeg ikke mer'')

- Burde jeg fortelle sjefen at jeg skal studere, eller vente til da jeg sier opp?

Hvilke erfaringer har dere av slike ting som det her? 

 

 

Anonymkode: 1d9c8...a2d

[ajarRun]

Når jeg sier opp begrunner jeg det alltid med "personlige årsaker" og frastår fra å utdype. De blir ofte nysgjerrig og lettere irritert, men det er jo ikke mitt problem. Min framtid er min, ikke min arbeidsgivers. Hva jeg skal etter oppsigelsestiden er ikke noe de har noe med.

Selve oppsigelsen holder jeg kort og konsis, ala: "Jeg sier med dette opp min stilling som X hos Y. Takk for samarbeidet og lykke til videre." Så signerer jeg med navn og dato. Gir stort sett sjefen en heads up før jeg leverer den da. 

Når jeg var yngre skulle sjefen ta meg (jeg sa opp fordi jeg ikke fikk fri i påsken), så hun spurte "Hvorfor sier du opp?". Jeg svarte: "Jeg vil fokusere på skolearbeid." Jeg kunne kjenne skuffelsen hennes, hun skulle rante om hvordan jeg fikk betalt for alle ekstra vakter jeg hadde tatt, og hvordan hun ikke skyldte meg å få fri. Etter et par måneder begynte jeg å jobbe like mye som før på 0% kontrakt, og det passet meg utmerket.

Forrige jobb jeg sa opp fortalte jeg ikke hva jeg skulle videre, jeg sa bare at det ikke var endelig avklart, og at jeg ikke kunne si noe mer før det var det. De irriterte seg grønn, men jeg kan jo ikke forstyrre en pågående prosess med å fortelle utenforstående om den. 

Hvis du ikke har noe forhold til sjefen er det ingen poeng å si noe før du er klar til å levere oppsigelse. Da er det bare å si ifra muntlig rett før, og så levere en formell oppsigelse. Å begrunne oppsigelsen med studier kan jo være en ide. 

[AnonymBruker]

Hvis sjefen din er med på å skape dårlig arbeidsmiljø, ville jeg for egen del, latt være å fortelle om årsaken til oppsigelsen. Jeg ville vært fristet til å gjøre det, for å sette sjefen litt på plass og vise at arbeidsmiljøet er såpass dårlig at folk ikke vil jobbe der. Men med tanke på referanse til senere jobbsøk, er det nok ikke et sjakktrekk å bli uvenn med en slik sjef? Siden du har jobbet der i fire år, ville jeg som arbeidstager stussa på det om du ikke hadde referanse fra arbeidsplassen.

Jeg ville tatt rådet til hen over her. Be sjefen din om et kort møte. Fortell at du kommer til å levere oppsigelse og takk for samarbeidet. Spør sjefen hvorfor, er det lov å dra en hvit løgn. Du kan feks. si at du har lyst på nye utfordringer/skal studere. 

Var i en lignende situasjon tidligere. Jobbet 6 mnd et sted og sjefen var ei kjerring. Før jeg slutta havna jeg i konflikt med henne ang. mine rettigheter. Der og da tenkte jeg at det ikke gjorde noe, jobbet der kun et halvår og var ikke avhengig av å oppgi henne som referanse (har andre alternativer til gode referanser). Men så opplevde jeg å søke ny jobb et år senere. Det firmaet jeg søkte jobb hos var frekk nok til å kontakte min dårlige sjef (selv om jeg IKKE hadde oppgitt henne som referanse). 

Så jeg tenker du må stille deg selv spørsmålet om hva som er mest verdt for deg. Å få satt på plass sjefen? Eller å smiske/lyve om oppsigelsesgrunn og sikre deg en god referanse?

 

Lykke til 🙂


 

Anonymkode: 42533...1ed

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-4 den 1.22):

Jeg har fagbrev og fast jobb, og jeg liker den praktiske jobben, men jeg kan ikke fordra kollegene mine!
Hver bidrige dag er det baksnakking, om de samme personene som ikke presterer like bra. Uansett hva en gjør, er det noe å bry seg om for andre... Alt skal gjennomskues og snakkes om bak en vegg.
Sjefen min virker som hn er med på det og.

Jeg blir så psykisk sliten av dette, og føler meg presset til å yte bedre på jobb for å ikke havne hos ''looserne''.
Samtidig bygger det opp et slags ''mobb eller bli mobbet-  instinkt'' inni meg. (!!)

Neste år har jeg bestemt meg for å studere en ny interesse, men ingen vet noe om det, nettopp fordi jeg ikke prater med noen på jobb lenger. Føler meg usynlig nesten. Selv etter tre-fire år har det vært lite aktive samtaler. Vi har så lite til felles. Jeg vil faktisk kalle flere av dem stikk motsatt av meg, både når det gjelder interesser, meninger, politikk, humor osv. Mye av dette vet jeg bare av å lytte til samtaler ved siden av meg.

Det virker som det eneste de er opptatt av  er å komme med grove vitser, vise ''morsomme'' videoer av folk som skader seg, eller fortelle om naboen som hang opp julepynten sin så tidlig som i november.. Jeg klarer ikke å bry meg

Jeg har en tung fortid på denne arbeidsplassen ved at jeg møtte veggen et år. Det virket som ingen forstod seg på det, selv etter flere samtaler med avdelingen og sjefen. Siden da har jeg begynt å skjønne at det er på tide å gjøre noe med situasjonen min. 

Jeg veit, dette ble et klagebrev, men jeg er så sinnssykt lei. Tror ikke jeg holder ut enda et år.

Disse tingene påvirker meg så mye at jeg vurderer å si opp nå, kun for min egen del.

- Er dette en god grunn til å si opp jobben? 

- Hva skal jeg svare sjefen når hn spør om grunn til oppsigelsen? Skal jeg da legge ut om alt dette..? 
Hvordan skal jeg gå fram på en proff måte?  (uten å gi inntrykk av ''uff dette gidder jeg ikke mer'')

- Burde jeg fortelle sjefen at jeg skal studere, eller vente til da jeg sier opp?

Hvilke erfaringer har dere av slike ting som det her? 

 

 

Anonymkode: 1d9c8...a2d

Det er verdens beste grunn til å si opp jobben!! Hører jo når du beskriver interessene til arbeidskollegaene dine at de ikke er de skarpeste knivene i skuffen .....Kom deg unna nå!

[missmcbeal]

Det er absolutt grunn til å si opp ja. Man skal tross alt ta vare på helsen sin. 

Jeg har selv sagt opp før sommeren pga. dårlig arbeidsmiljø. Jeg valgte å ta den ærlige veien og ha en samtale med sjefen før jeg sendte den skriftlige bekreftelsen. Grunnen til at jeg gjorde det var at jeg og sjefen har hatt en åpen dialog hele tiden om hvordan jeg trives på medarbeidersamtale, og utfordringer med arbeidsmiljøet. Dette har ikke bare kommet fra meg, men fra en annen kollega. Jeg har tatt det opp fordi jeg har håpet på bedring, men dessverre har ting bare blitt verre og verre for min del at jeg valgte å prioritere helsen først. Jeg ble bare møtt av forståelse frå sjefen, og han var ikke så overrasket da han skjønte det kunne gå den veien pga. problemstillingene jeg har tatt opp tidligere. En annen grunn til at jeg valgte å ta samtale med sjefen var at jeg hadde den samtalen en liten stund før jeg faktisk sendte den endelige oppsigelsen. Jeg har kort oppsigelsestid (1 mnd) og ønsket å gi han han head sup slik at han har fått ekstra tid å finne en ny. Dette sa han også at han satte veldig pris på, da jeg var ganske sikker på oppsigelse, men hadde en ønsket sluttdato lenger frem i tid.

Slik du beskriver din arbeidsplass og din sjef så vet jeg ikke om jeg ville tatt en samtale som jeg hadde. I ditt tilfelle tror jeg ikke det slår ut positivt at du er for ærlig og sier som det er. Har du ikke så mye til overs for din arbeidsplass og sjef så skylder du han absolutt ingen forklaring. Du kan si opp så formelt så mulig, og skriftlig. Jeg fortalte sjefen kun grunnen kun fordi jeg ønsket det og fordi jeg visste det gikk å snakke med sjefen om det. Mitt problem var flere kollegaer, men ikke sjefen. Hadde ikke sjefen vært den han var, og hadde han vært en del av problemet, så hadde jeg gitt en lang bæng i å si det han over en samtale og forklare grunnen. Da hadde jeg nok i stedet sendt oppsigelse i ferien.

Endret 7. august 2021 av missmcbeal