Jeg har ingen rundt meg, hverken familie eller venner

[AnonymBruker]

Jeg fyller snart 30 år, en milepæl for mange kvinner. I en alder av 30 har jeg ingen rundt meg,  hverken familie eller venner. Jeg har en tragisk forhistorie,  og er vel "heldig" som har greid meg så bra til tross for alt jeg har opplevd.  

Mine foreldre var nyforelsket og svært takknemlige da jeg ble født. Begge hadde flyttet til Norge på 1980-tallet og hadde jobb, nykjøpt bolig og jeg var det lille barnet som skulle gjøre alt enda mer perfekt.  Men lykken var kortvarig, min far begynte etterhvert å drikke mye og ruse seg pga personlige problemer. Når jeg fylte 5 år fikk mamma nok og skilte seg. Vi flyttet inn hos mine besteforeldre. Mamma fant seg raskt en ny mann fra hjemlandet, og giftet seg med han. Da han flyttet til Norge, måtte jeg flytte fra mamma og inn hos besteforeldre og onkel. Fordi min stefar ikke likte at mamma hadde barn fra før. Dette er ganske vanlig i landet foreldrene mine kommer fra. Moren min fikk etterhvert 2 nye barn og jeg ble glemt. Jeg bodde hos onkel og tante, som nå var mine "fosterforeldre". De anså meg som en byrde og stein i skoen sin. Men passet meg av plikt fordi de hadde lovet mine besteforeldre dette. Mine besteforeldre flyttet tilbake til hjemlandet.  

Jeg vokste opp i dette, hatet meg selv,  var utsultet på omsorg og kjærlighet, opplevde daglig forskjellsbehandling mellom søskenbarn og meg. Jeg var for pinglete til å si ifra til noen, og ikke hadde jeg tillit til noen heller. Jeg flyttet ut så raskt jeg begynte på videregående,  og har aldri sett meg tilbake. 

I dag har jeg lang utdanning og god jobb, som jeg trives i. Bolig, bil og alt som hører med.  Men jeg har ingen nettverk utenom kollegaer på jobb. Jeg stortrives på jobb og er godt likt blant kollegaer der, men det er det eneste sosiale nettverket jeg har.  Min mor har jeg ikke kontakt med, min far og besteforeldre er døde for lengst. Jeg har en nær venninne som jeg treffer innimellom.  Utenom dette har jeg ingen i livet mitt. Dette er en hemmelighet jeg bærer på, da alt ser ut til å være perfekt på utsiden. Tror ingen vet at jeg har det slik. I hverdagen opptar jobben mye av tiden min, så jeg kjenner ikke på ensomheten til vanlig. Men den kommer krypende når jeg feks har ferie fra jobb som nå. 

Jeg har forsøkt å skaffe meg venner og nettverk, men synes det er kjempevanskelig.  Antagelig pga tilknytningsvansker og sikkert fordi de fleste på min alder er godt etablerte og har det nettverket de trenger.

Jeg sitter nå og ser på snapper av mine kollegaer sokn feirer bursdager, er på ferie med familie og venner,  og kjenner på hvor ensom jeg er. 

Jeg  synes dette er vanskelig,  selvom jeg har prøvd å fortrenge dette så godt jeg kan. Har dere noen gode råd? 

 

 

Anonymkode: e8362...d68

[AnonymBruker]

Hvor bor du i landet? 

Anonymkode: 2ae83...7dd

[AnonymBruker]

Jeg ville startet med en psykolog, som kan hjelpe deg med å rydde opp i gamle følelser og tilknytningsvansker. Først når du har fått orden på dette kan du knytte nye bånd, så det er meningsløst å lete etter venner nå. 

Når du er klar, så kan du søke etter venner her, eller melde deg på kurs eller inn i en klubb. Vær blid og åpen, så folk ser at du er åpen for kontakt.  

Anonymkode: b64df...08c

[Bie-damen]

Det høres vondt ut å ikke ha noe nær familie, men ellers har du jo mye bra i livet ditt med god utdannelse, jobb og gode kollegaer. Er det flere venner du ønsker deg mest? Mann og barn? Reserveforelder?

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på hvor i landet du bor.

Vi er dessverre mange sjeler som sårt kunne ha trengt en større omgangskrets.

 

Anonymkode: 0f94d...66c

[Nymerïa]

Jeg tror ikke du skal legge for stor vekt på bildene folk legger ut på sosiale medier. Ensomme mennesker kommer i alle familiekonstellasjoner. Da du bodde hos tanta og onkelen din ble det sikkert også tatt fine familiebilder, uten at noen kunne ha sett på dem hvor utenfor du egentlig var.

Du høres ut som ei kjempedame, jeg er sikker på at det er mange som kunne ha tenkt seg å bli kjent med deg. Jeg synes du skal vurdere å ta folk her på ordet og skrive hvor i landet du bor. Ellers så må du gjerne sende meg PM for støttende ord.

[Gjest WhisperingWind]

SoMe er fake. Ikke sammenligne livet ditt med det iallefall. 

Jeg har samme bakgrunn. Bare psykisk syk mor der jeg var kasteball mellom henne, akuttplasseringer, barnehjem og fosterfamilier siden jeg var 2.

Definitivt tilknytningsproblemer. 

Jeg tok tak i det etter å ha møtt veggen da jeg var midt i 20 årene. Oppsøkte psykolog for å finne meg selv. Jeg ante ikke hvem jeg var. Jeg hadde blitt det alle forventet. 

Sterk, klippe, uavhengig, selvstendig, perfekt. 

Inni meg skrek jeg og hadde full identitetskrise. Jeg har aldri vært et barn. Jeg måtte ivareta meg selv fra barnehage stadiet. Så jeg fikk heller aldri utviklet meg normalt. 

Psykologen hjalp meg å rive ned muren og finne meg selv. 

Jeg innså at jeg ikke måtte være perfekt, ha store venneflokker eller ha de kuleste planene i helgene. 

Jeg fant endelig roen med meg selv. Oppdaget også at jeg er introvert. Tross at jeg har null problemer med å snakke med nye mennesker, være i store sosiale sammenhenger. Det var en del av "skuespillet" over den jeg trodde jeg var. 

Jeg var omvendt enn deg. Jeg kuttet ut så og si alle i mitt gamle liv og startet et enklere liv. 

Jeg hadde derimot en mann da jeg innså alt. Så når jeg hadde fått orden på meg selv fikk jeg en unge. 

Poenget var at du må rydde opp i deg selv før du kan tilby deg til verden. Finn deg selv. Få lagt fortiden bak deg. 

En psykolog kan gi deg verktøyet du trenger. 

Endret 3. august 2021 av WhisperingWind

[Hanne5]

Du høres ut som en fin person! Det er mange som deg, som sliter sosialt. Jeg tror ikke at du må gå til psykolog først, før du tar sjansen på å gjøre nettverket ditt større. Viktigst av alt, vær stolt av det du har og det du har oppnådd. Gode kollegaer og jobb man trivest i er det mange som misunner deg.

Så må du tørre å ta litt sjanger for å få mer nettverk, begynn å tenk på ting du liker å gjøre- hva er muligheten. Prøv deg et år som frivillig, engasjer deg i en sak du støtter, søk på nettet vi og vær kreativ, åpne deg opp for de du kjenner og be om tips, lykke til

Endret 3. august 2021 av Hanne5

[AnonymBruker]

Du må nesten bare starte et sted. Du sier at du «stortrives» på jobb. Er det noen der du kunne ha invitert med på noe ufarlig? En fjelltur er typisk ufarlig. Det er typisk også helt ufarlig å si «jeg har liten omgangskrets og skulle gjerne ha utvider den. Har dere noen tips?» til «ekte» folk som ikke er på Internett.

Ellers så bør du finne deg en håndfull hobbyer som fører deg ut blant folk.

Om du liker å trene kan et treningssenter eller annen gruppetrening (og her inngår alt fra diskgolf via old girls håndball og golf eller svømming til din lokale padleklubb) være et utmerket sosialt tilskudd. 

Turgåing kan være sosialt - dnt har massevis av felles turer, det samme finner du ofte på Facebook eller i din lokalavis. Meld deg på. Si hei. Kom i snakk. Dette må være første mål - å komme i snakk med folk. Kommer du i snakk med mange nok folk over noe tid så er dere etter hvert bekjente. Fra bekjente kan man bli venner, men selv om man ikke blir det er bekjente gode å ha. 
 

Andre fine ting å melde seg på er frivillig - alt fra dugnad i nabolaget til røde kors eller lignende. Møter man folk hver uke blir man kjent, og en og annen vil også bli med på kino eller kafé.

Andre tips er lesesirkler, ridekurs, filmklubb, kameraklubb, fellesturer på ferie, seilklubber, dansekurs, forelesninger, etterutdanning - sett deg fore å prøve alt som er felles og noenlunde nært der du er. Og du? Ikke vær redd for å innrømme at du ikke har eller har få venner. Det kan ikke gå galt. Det verste som kan skje er jo at du fortsatt ikke har venner, og det er ingen forverring.  
 

Og, du? Husk at du er i godt selskap. Veldig mange 30-åringer har ikke venner. Møt dem ikke med håp om at de skal akseptere deg. Men med tanken at kanskje du kan tilby dem selskap.

Anonymkode: 75347...0d6