Hvor pedagogisk er pappaen til barnet/barna?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har et barn på 3 år. Opp igjennom årene har jeg lest mye om barneoppdragelse, og virkelig forsøkt å håndtere ulike situasjoner best mulig. Min samboer gjør meg det som faller han inn, og er ikke pedagogisk i det hele tatt. «Oppførerer» ikke ungen seg, skriker, syter og gjør ugagn, hever han gjerne stemmen og slår i bordet (dette skjer ikke ofte, vel og merke, jeg har gitt beskjed om at dette ikke er en bra måte å takle dette på). Han kan også si mye som ikke ses på som pedagogisk, som at barnet er et mareritt (om han er rampete), kommentere at han spiser ingenting, og da ikke får is heller (som han ofte spør om, men stort sett kun får i helgene, eller hvis det er fint vær) osv. 

Sier ikke at jeg er perfekt, altså. Jeg gjør masse feil jeg også, men jeg er mye mer bevisst på hva man egentlig «skal» gjøre og ikke. Jeg gjør det nok veldig komplisert (tenker over alt mulig rart, og får dårlig samvittighet over den minste ting), mens han er mye mer avslappet til det/gjør det som faller han inn. 

Jeg har en teori om at vi kvinner kanskje tenker mer over oppdragelse enn det menn gjør, og lurer derfor på hvor «pedagogisk» samboeren deres er? Snakker dere mye om hvordan man skal håndtere de ulike konfliktene? 

Anonymkode: d1bce...823

[AnonymBruker]

Vi mødre er nok mer opptatt av å være pedagogisk enn fedre.. sånn generelt. Min mann er begge deler. Men det jeg synes er bra er at han er seg selv med barna, og de tar han for den han er. Han er snill, rettferdig, stiller krav og setter grenser 

Anonymkode: c72f8...213

[AnonymBruker]

Jeg kan mer om hvordan man skal være pedagogisk enn hva han kan, for jeg snakker om det med andre mødre og leser bøker om det. Når han er mindre pedagogisk, eller sier eller gjør ting som jeg ikke synes er lurt, sier jeg ifra og om hvilke potensielle konsekvenser det kan gi. 

Hvis han f.eks. sier «spis opp maten din; eller så får du ikke se på tv etterpå» så ler jeg og sier at selvfølgelig skal du få se på tv, og du må bare spise til du føler deg mett, og så snakker vi litt om hvorfor det er viktig å regulere sin egen sultfølelse, naturlige konsekvenser og valg av kamper. Sikkert ikke alle menn som tåler å bli rettet på, på den måten, men mannen min vet at alt jeg sier ifm barneoppdragelse er basert på forskning, så han stoler på at jeg har rett. 

Anonymkode: 3daa5...b1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg kan mer om hvordan man skal være pedagogisk enn hva han kan, for jeg snakker om det med andre mødre og leser bøker om det. Når han er mindre pedagogisk, eller sier eller gjør ting som jeg ikke synes er lurt, sier jeg ifra og om hvilke potensielle konsekvenser det kan gi. 

Hvis han f.eks. sier «spis opp maten din; eller så får du ikke se på tv etterpå» så ler jeg og sier at selvfølgelig skal du få se på tv, og du må bare spise til du føler deg mett, og så snakker vi litt om hvorfor det er viktig å regulere sin egen sultfølelse, naturlige konsekvenser og valg av kamper. Sikkert ikke alle menn som tåler å bli rettet på, på den måten, men mannen min vet at alt jeg sier ifm barneoppdragelse er basert på forskning, så han stoler på at jeg har rett. 

Anonymkode: 3daa5...b1e

Flere menn burde engasjert seg mer 

Anonymkode: c72f8...213

[AnonymBruker]

Viktig å huske at det er ingen fasit. Det er mange teorier, men det er ikke en fasit på hva som er "riktig". Her er jeg nok litt mindre konsekvent enn ham, og han mener jeg gir etter litt for ofte. 

Anonymkode: c62c2...d79

[AnonymBruker]

Min er som din. MYE mindre pedagogisk enn meg. I tillegg blir han ofte sur om jeg retter på han.

Anonymkode: aa29c...7ea

[AnonymBruker]

her er jeg alene med han, og nei faren er ikke det, han gjør som han vil. jeg er heller ikke så veldig pedagogisk av meg,men jeg har klare grenser og han får ikke oppføre seg som han vil her

Anonymkode: a4cb0...306

[AnonymBruker]

Kan være likt hos oss også, vi har ganske ulik måte å takle utfordringer på, og hva vi tenker er rett og galt ift. Egen oppvekst. 

Jeg er mildere, mer forklarende og opptatt av et sunt kosthold. 

Han gir fortere etter for han orker ikke mas når han er sliten (noe som igjen resulterer i mer mas i hverdagen, der respekterer ungen meg mer), og kanskje litt dårlig på å velge kampene sine.  

Han er mer på "straff" og konsekvenser, som f.eks skammekroken, men godtar at jeg sier det er helt uaktuelt. 

Samtidig er han også roligere når uhell og uforutsette ting skjer, jeg mister fort hodet når jeg blir redd for barnet. Og han er mye flinkere enn meg til å leke og herje med barnet, og leve "her og nå".

Anonymkode: 9a327...ac5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og samboeren min har et barn på 3 år. Opp igjennom årene har jeg lest mye om barneoppdragelse, og virkelig forsøkt å håndtere ulike situasjoner best mulig. Min samboer gjør meg det som faller han inn, og er ikke pedagogisk i det hele tatt. «Oppførerer» ikke ungen seg, skriker, syter og gjør ugagn, hever han gjerne stemmen og slår i bordet (dette skjer ikke ofte, vel og merke, jeg har gitt beskjed om at dette ikke er en bra måte å takle dette på). Han kan også si mye som ikke ses på som pedagogisk, som at barnet er et mareritt (om han er rampete), kommentere at han spiser ingenting, og da ikke får is heller (som han ofte spør om, men stort sett kun får i helgene, eller hvis det er fint vær) osv. 

Sier ikke at jeg er perfekt, altså. Jeg gjør masse feil jeg også, men jeg er mye mer bevisst på hva man egentlig «skal» gjøre og ikke. Jeg gjør det nok veldig komplisert (tenker over alt mulig rart, og får dårlig samvittighet over den minste ting), mens han er mye mer avslappet til det/gjør det som faller han inn. 

Jeg har en teori om at vi kvinner kanskje tenker mer over oppdragelse enn det menn gjør, og lurer derfor på hvor «pedagogisk» samboeren deres er? Snakker dere mye om hvordan man skal håndtere de ulike konfliktene? 

Anonymkode: d1bce...823

Gah, ja. Heldigvis er mannen min superlydhør for tilbakemeldinger så vi går samme «vei». Mannen min kan av og til være reaktiv fremfor responsiv, dvs. fremfor å si «nå må du vente til jeg har snakket ferdig», si «vent!!». Det siste lærer barna svært lite av. 

Men det som «irriterer» meg mest er at han er ekstremt lite inkonsekvent på nye rutiner, om vi skal slutte med bleie må jeg bære hele lasset fordi han ikke «husker» eller klarer å følge de nye rutinene. F.eks. har ene barnet atopisk hud og må ALLTID smøres med canoderm etter bad/dusj. Dette blir glemt 95% av gangene i 4 år. Blir litt lei da 🤪

Anonymkode: a01f8...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Viktig å huske at det er ingen fasit. Det er mange teorier, men det er ikke en fasit på hva som er "riktig". Her er jeg nok litt mindre konsekvent enn ham, og han mener jeg gir etter litt for ofte. 

Anonymkode: c62c2...d79

Nå er jo forskningen på hva som IKKE fungerer ganske soleklar da......

Anonymkode: a01f8...6d8

[Skiftenøkkel]

Det vanskeligste er å hele tiden tilpasse seg barnet som er i endring. Det som fungerte for 2 måneder siden, fungerer ikke i dag. 

[AnonymBruker]

Jeg og min mann snakket faktisk om dette for et par dager siden. Han hadde hatt med barna våre til stor svigerfamilie i noen dager, og fikk masse skryt av hvor eksemplarisk barna oppfører seg. Så kom han hjem til meg og ga æren til meg for det, som det faktisk hør og bør. Både han og jeg vet at det er jeg som har stått for oppdragelsen. Det var jeg som leste alle bøkene, googlet alle situasjonene, tenkte meg frem til alle løsningene. Og samtidig måtte jeg veilede og forklare ham hver minste ting. Selv i dag, hvor vi har vært foreldre i 12 år, er det jeg som detekterer, leser og ordner opp i diverse smågreier som til tider oppstår. F eks merker jeg at et barn er lei seg leeeeenge før mannen min gjør det. Jeg er fininnstilt på barna, mens min mann kun får med seg "overskriftene".

Men bare for å presisere det: menn og kvinner har likt ansvar. Merker at det er lett å legge dårlig oppdragelse på moren, og så slipper faren unna. Vi burde være likestilte der, men det er vi ikke. 

 

Anonymkode: 5d3ba...7db

[AnonymBruker]

Vi er relativt pedagogiske og relativt upedagogiske begge to tror jeg. Ser ingen stor forskjell på det mellom kjønn verken hos oss, hos venner eller hos familie. Opplever at de aller fleste foreldre gjør så godt de kan, og at alle kan ha dårlige og gode dager på arbeidsplassen i familien. 

Anonymkode: c03d5...a3e

[MorTil2]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kan mer om hvordan man skal være pedagogisk enn hva han kan, for jeg snakker om det med andre mødre og leser bøker om det. Når han er mindre pedagogisk, eller sier eller gjør ting som jeg ikke synes er lurt, sier jeg ifra og om hvilke potensielle konsekvenser det kan gi. 

Hvis han f.eks. sier «spis opp maten din; eller så får du ikke se på tv etterpå» så ler jeg og sier at selvfølgelig skal du få se på tv, og du må bare spise til du føler deg mett, og så snakker vi litt om hvorfor det er viktig å regulere sin egen sultfølelse, naturlige konsekvenser og valg av kamper. Sikkert ikke alle menn som tåler å bli rettet på, på den måten, men mannen min vet at alt jeg sier ifm barneoppdragelse er basert på forskning, så han stoler på at jeg har rett. 

Anonymkode: 3daa5...b1e

Så du mener at det er bra at du oppdrar barnet ditt til å se at splitting fungerer? Sier pappa noe, kan jeg gå til mamma. Så kanskje jeg får lov likevel? 

Om jeg var mannen din, ville jeg blitt ganske sint for at du undergraver min stilling som forelder. Diskusjonen om hva som er "rett" måte å møte barnet på  iforhold til mat og TV bør foregå i et rom med bare dere to, ikke med barna som tilskuer til denne maktkampen.

Tipper mannen din ikke alltid er like fornøyd, men at du i din arroganse ikke ser det.

Forøvrig mener jeg at barn med fordel kan lære seg til å spise opp det de har forsynt seg med. Det handler ikke bare om god oppdragelse og høflighet, men om bærekraft og det å regulere impulser i forhold til hva man faktisk klarer. I dette tilfelle, ikke ta mer på fatet enn det magen tåler. Det går faktisk an å forsyne seg to ganger.

[MorTil2]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nå er jo forskningen på hva som IKKE fungerer ganske soleklar da......

Anonymkode: a01f8...6d8

Nei, forskning sier noe om hva som kan fungere bedre enn noe annet. To mennesker kan få barn med svært ulike personligheter. Skal man ha samme tilnærming til et mer forsiktig innadvent barn, som til et barn som springer av gårde og er verdensmester så snart det kan gå?

Jeg har hatt en av hver, og ville gjort de stor urett om jeg hadde behandlet de helt likt. 

[AnonymBruker]

MorTil2 skrev (1 time siden):

Nei, forskning sier noe om hva som kan fungere bedre enn noe annet. To mennesker kan få barn med svært ulike personligheter. Skal man ha samme tilnærming til et mer forsiktig innadvent barn, som til et barn som springer av gårde og er verdensmester så snart det kan gå?

Jeg har hatt en av hver, og ville gjort de stor urett om jeg hadde behandlet de helt likt. 

Hva da «nei»? Du misforstår innlegget mitt, svaret ditt har ingenting med det jeg svarte AB å gjøre...

 

MorTil2 skrev (1 time siden):

Så du mener at det er bra at du oppdrar barnet ditt til å se at splitting fungerer? Sier pappa noe, kan jeg gå til mamma. Så kanskje jeg får lov likevel? 

Om jeg var mannen din, ville jeg blitt ganske sint for at du undergraver min stilling som forelder. Diskusjonen om hva som er "rett" måte å møte barnet på  iforhold til mat og TV bør foregå i et rom med bare dere to, ikke med barna som tilskuer til denne maktkampen.

Tipper mannen din ikke alltid er like fornøyd, men at du i din arroganse ikke ser det.

Forøvrig mener jeg at barn med fordel kan lære seg til å spise opp det de har forsynt seg med. Det handler ikke bare om god oppdragelse og høflighet, men om bærekraft og det å regulere impulser i forhold til hva man faktisk klarer. I dette tilfelle, ikke ta mer på fatet enn det magen tåler. Det går faktisk an å forsyne seg to ganger.

Her er jeg uenig. Det handler om å kvele tv og mat som belønning ASAP. Forstår hva AB-en mener. Mat og belønning hører ikke sammen, og det er viktig at mor tar grep FORAN barnet. 
Nå snakker du i tillegg om å tvangsfòre barn, så jeg orker ikke ta deg på alvor...

 

Skiftenøkkel skrev (1 time siden):

Det vanskeligste er å hele tiden tilpasse seg barnet som er i endring. Det som fungerte for 2 måneder siden, fungerer ikke i dag. 

Haha, ja. «Eh det der sluttet vi/barnet med for 2 måneder siden.....»

Anonymkode: a01f8...6d8

[MorTil2]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva da «nei»? Du misforstår innlegget mitt, svaret ditt har ingenting med det jeg svarte AB å gjøre...

 

AB du siterer fremholder at det ikke finnes en fasit for rett og gal oppdragelse og tilnærming til barn. Du hevder at det finnes en fasit for hva som ikke fungerer. Det mener jeg er feil. Barn er ulike, og hva som fungerer og ikke fungerer vil variere fra barn til barn. Om du sikter til ekstreme metoder som fysisk avstraffelse, er jeg selvsagt enig i at det ikke fungerer, men mitt utgangspunkt er at det finnes mange muligheter før man er der, og at valget avhenger av barnet, ikke av en bok man har lest.

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Her er jeg uenig. Det handler om å kvele tv og mat som belønning ASAP. Forstår hva AB-en mener. Mat og belønning hører ikke sammen, og det er viktig at mor tar grep FORAN barnet. 
Nå snakker du i tillegg om å tvangsfòre barn, så jeg orker ikke ta deg på alvor...

Hvorfor skal mor ta grep foran barnet? Er det for mor sin del? Ønsker mor å fremstå som den snille, som den som lar barnet slippe det som er ubehagelig? Og hva mener du tvangsforing? Poenget mitt er at barnet heller skal lære seg å forsyne seg med MINDRE mat, og dermed lære seg å justere valget sitt utifra hva barnet reellt har behov for.

Skal man lære barnet å bare ta til seg av goder uten tanke på hva det betyr for andre at man forsyner seg med mer enn man faktisk trenger? Barn skal oppdras til å forstå at det er en del av en større sammenheng. Det mor i AB sitt eksempel gjør, er å la barnet leve i den tro at dets handling ikke betyr noe, at det får viljen og ønsket sitt uavhengig av hva barnet gjør. 

[AnonymBruker]

Ja, det er nok litt sånn her også. Mannen min er ikke opptatt av å være pedagogisk, og alt han gjør og sier er heller ikke så pedagogisk. Men jeg bruker tid på tenke på og lese om hvordan vi kan løse ulike utfordringer på en god måte. Men sånn generelt har vi egentlig samme verdier og like tanker om barneoppdragelse. Det hender jeg retter på mannen (på en mest mulig pedagogisk måte så han ikke skal føle seg angrepet 😅) Men jeg biter det like ofte i meg med tanken om at det går helt bra at han gjør ting på sin mindre pedagogiske måte, og så kan jeg komme med tips hvis det oppstår krøll og problemer. Og jeg lærer av ham også.

Anonymkode: 18651...295

[AnonymBruker]

Mannen kunne lite om barn og barneoppdragelse da jenta vår ble født. Jeg oppfordret han til å lese seg opp på papparollen, men han har vært ganske slapp på det området. 
Det er jeg som viser, veileder og oppdrar. Han er snill og tålmodig med henne, men vi vet begge at det er jeg som «kan barn». Jeg er utdannet barnevernspedagog, og leser meg fortsatt opp på det nyeste innen forskning av alt som er relevant innenfor det å oppdra barn- utviklingspsykologi blant annet.

Anonymkode: a66ee...f03

[AnonymBruker]

Jeg er veldig pedagogisk av meg og skal «forstå barna ihjel». Mannen gjør det han føler for. Han er verdens beste pappa. Men noen ganger slår han i bordet og sier fra hardt, langt fra pedagogisk. Men jeg tenker faktisk at ungene har godt av det! Syns vi er en balanse som foreldre. 
Er jeg veldig uenig i noe han har sagt eller gjort, så tar jeg det opp med han senere. Jeg undergraver ikke hans myndighet ovenfor ungene. Han gjør det samme med meg. Noen få ganger har jeg sagt fra der og da om at han er urimelig, fordi det også er viktig at ungene ikke finner seg i hva som helst - selv fra foreldre. 

Anonymkode: 4e01a...0b2