Forbudt?

[Gjest bios]

Hvordan skal man forklare? Jeg har kjent henne i lang tid.. Vet at hun er gift..

Vi ble kjent lenge før hun giftet seg, men det har aldri vært noe mellom oss.. Dt har det fortsatt ikke, men for et halvt år siden måtte jeg fortelle mine innerste følelser..

Det var en situasjon jeg ikke kunne komme meg ut av.. I en fortrolig diskusjon .. bare oss to i mellom selvfølgelig.. kom temaet frem..

Og hvorfor skal jeg lyve..

Jeg sa som det var:

Jeg elsker deg... Hun så lenge på meg... Så sa hun:

Det er for sent......

De siste månedene har vi snakket mye.. jeg vet jo alt om hennes forhold, ekteskap og hvordan hun har det.. Hun vet alt om meg og hvordan jeg har hatt det...

Jeg har vært single de siste to årene .. en liten kosevenninne eller to, men ingen ting det siste året.. Ingen one nights ingenting...

Dette er kvinnen med stor K for meg.. og ja jeg var for sent ute..

Skulle selvfølgelig fortalt om mine følelser for lenge siden, men hadde ikke hjerte til det...

Det siste hun sa sist vi snakket sammen var.. Jeg elsker deg også, men det er for sent... det er ikke riktig.. hvorfor ventet du så lenge?

Hva skal jeg si.. jeg var redd? jeg visste ikke? Jeg skulle bare ønske..

Så da sitter jeg her.. har kun lyst på en.. men hun er jo gift.. Jeg kunne ha sagt noe før det skjedde, men gjorde det ikke...

Var det feil av meg å si det? Skulle jeg ha funnet på noe annet?

Noen i samme situasjon eller med liknenede opplevelser som har noe å dele?

[Gjest Anonymous]

Utrolig ergelig situasjon... :-(

Det er vel ikke så mye annet å gjøre enn å respektere valget hun har gjort og lære av sine feil. Det er ikke alltid at man får den man vil ha... Har vært i en liknende situasjon og prøver å tenke at NESTE gang, så skal jeg jammen ikke vente med å fortelle hva jeg føler. Kan ikke gjøre noe annet, dessverre....

[Kristian (71)]

Syns vel ikke det var feil av deg å fortelle det, men når hun sier at nå er det for sent, ja da bør du respektere dette. Hun er nå gift og fortjener å få legge all sin tid og føleser i det å få et lykkelig ektskap.

Du hadde din sjanse, brukte den ikke, og kan angre i ettertid. Det er selvsagt leit for deg å høre at du kunne ha hatt en sjanse.

Jeg ville vel også ha tatt en del av det hun sier med en klype salt. Nå som hun er gift kan hun si en del ting fremfor å såre deg, og unnskylde seg med at nettopp "det er for sent".

[Gjest Anonymous]

Litt sent å snyte seg da nesen er borte?

Kan dere ikke ta dere en kosekveld i ny og ned?

[Padmee]

Skjønner godt hvordan du har det, har det sånn selv, bortsett fra at i mitt tilfelle er det jeg som er gift. Jeg er forelsket i bestekameraten min, har vært det siden vi gikk på videregående, men da var han opptatt, så jeg kunne ikke gjøre noe. Et par år etter at vi sluttet på skolen slo dama opp med han, men da var det jeg som var i et forhold, så jeg kunne ikke gjøre noe da heller. Nå er han sammen med en venninne av meg, som han traff gjennom meg, og jeg er gift. Slik jeg ser det kan jeg ikke gjøre noe med hva jeg føler, men jeg kan styre hva jeg gjør. Han kommer alltid til å bety veldig mye for meg, men jeg må bare venne meg til tanken på at det aldri kan bli noe mer enn vennskap mellom oss. Vær glad for at dere fremdeles er venner, det er mer enn ingenting.

[Gjest sexysadie]

Glem henne!!!!

Bedre å elske og å ha tapt enn ikke å ha elsket i d hele tatt!

[Gjest Anonymous]

I mitt tilfelle er ikke ordene sagt ennå. Men jeg vet og han vet....

Vi har vært venner "alltid",- og hele tiden har det vært "noe" mellom oss som ikke er blitt satt ord på. Allerede som 14-åringer var vi forelsket i hverandre. Begge var litt sjenerte og ingen turde ta initiativ. Vi var med hverandre hele tiden og det var "oss to". Etterhvert ble jeg litt lei av dette forholdet som ikke var et forhold. Det endte med at jeg ble kjæreste med han som i dag er mannen min.

Vennen min var ikke noe begeistret for mannen min i begynnelsen. Han var sjalu og det forstår jeg godt. Etterhvert ble disse to gode kamerater. Jeg fortsatte å være mye med vennen min og kjæresten/mannen min syntes det var helt greit. Innimellom kom det nok noen kommentarer om at han kunne finne seg sin egen kjæreste, for jeg var opptatt.

Jeg prøvde å snakke med vennen min om det som var mellom oss når det begynte å bli allvor i forholdet mitt. Det gikk ikke så bra. Han ville ikke uttale seg for nå var han venn med begge to.

Jeg ble gravid, og vi hang fortsatt sammen. Han er fadder for barnet mitt. Da jeg fortalte at jeg skulle gifte meg, ble han lei seg. Men fremdeles kunne han ikke sette ord på følelsene sine....

Han har fått seg samboer og da jeg først fikk vite om henne gråt jeg. Jeg vet at jeg ikke har rett til det, men det gjør vondt langt inni sjelen å tenke på de to sammen. Når vi fire er sammen er han litt tidig. Han setter seg som regel med meg. Jeg har aldri sett de kysse eller klemme hverandre. Han rører ikke henne når jeg er tilstede.

Nå har jeg to barn og er veldig bestemt på at ekteskapet mitt og barna er det som betyr mest for meg.

Hvis han noen gang skulle sette ord på følelsene sine ville nok jeg óg svart at jeg elsker ham, men det er for sent....

Dette betyr ikke at jeg ikke elsker mannen min,- for det gjør jeg. Men vennen min var min første kjærlighet, og jeg elsker ham ennå. Kanskje en av grunnene er at vi aldri har levd ut følelsene våre.

Jeg håper at han blir lykkelig sammen med samboeren sin. Hun er en grei jente, Men i mine øne er ingen god nok for ham. Bare jeg.....!

Dette hjalp sikkert ikke deg noe særlig, men kanskje hun føler og tenker det samme som meg. Dersom de riktige tingene var blitt sagt før så hadde alt vært anderledes.

Jeg vet iallefall at dersom han hadde fortalt meg at han elsket meg før jeg fikk barn og giftet meg , er det veldig sannsynlig at det hadde vært oss to i dag.

Lykke til med å finne en ny du kan elske, og som er fri til å elske deg tilbake.