Savn etter nærhet og intimitet

[AnonymBruker]

Kvinne i 30-årene, har vært sammen med mannen i over 10 år. Jeg gråter mens jeg skriver dette.

Livet er dessverre ikke slik man alltid kunne forestille seg på forhånd. Min samboer har en spesiell sykdom i kombinasjon med syndrom som gjør at han ikke lenger kan ha seksuelt samkvem. Det vil si: han verken kan eller vil.  Etter at sykdommen forverret seg, som igjen forverret situasjonen rundt hans syndrom, har han ikke lenger lyst på sex, samtidig som situasjonen hans gjør sex slik han ønsker det fysisk vanskelig. Han vil ikke ha sex fordi det ikke lenger er mulig på den måten han liker best og ønsker det. Verken med meg eller seg selv. Dette er primært fordi penis ikke lenger er funksjonell. Det er konstatert fra spesialist at dette ikke handler om lyst som sådan (det vil si at selv om han hadde hatt lyst, vil f.eks ikke Viagra fungere), men av nevrologisk og fysiologisk art (ift penis)

Da vi ble sammen var jeg klar over hans sykdom/syndrom, men han var da ikke veldig hardt rammet og kunne leve livet tilnærmet normalt. Han hadde noen problemer den gang også, men da var forelskelsen og lysten så stor for oss begge at det ikke var et problem. Det nevrologiske/fysiologiske var ikke en faktor på samme måte som i dag. Og lenge kunne vi ha et ganske godt og fungerende intimt sexliv. 

For rundt 2 år siden forverret den fysiske tilstanden seg, og med det også omstendighetene rundt hans syndrom. Dette er ikke noe som kan reverseres, og med tiden kun bli verre. Samboer har resignert og innfunnet seg med dette. Han sier han har forberedt seg på et liv uten sex. Samtidig forventer han at vi skal holde sammen og være sammen resten av livet. Mine behov kommer i andre rekke.

Jeg forventer ikke at det skal være som det var for 10 år siden. Jeg forventer ikke penetrering, jeg både tenker og vet man kan ha god sex uten dette. Samboer har flere funksjonelle kroppsdeler, men han er ikke interessert å bruke disse. For han er det penis eller ingenting. Uansett hvor mye jeg har prøvd å legge til rette. Jeg har ikke forventet penetrering, og jeg har prøvd å gjøre alt fra å foreslå nye ting vi kan gjøre intimt som ikke involverer penis, til å ta oss med på romantiske ferier, spa og alt som er. Jeg har prøvd med avslappende filmkvelder og kos i sofaen. Han blir blankt avvisende så raskt jeg prøver meg på noe som kan tolkes i retning sex. Dette har også gjort at han ikke vil kysse, han vil ikke kose, han vil ikke ligge inntil og bare kjenne på kroppen min, han vil ikke styrke meg, eller visa versa. Han sier han blir kåt av dette, og at han ikke kan få utløp for kåtskapen.

Jeg prøver å ikke mase. Jeg prøver å holde avstand. Men jeg føler det bare gjør det verre. Han har til og med sluttet å holde hender, for han klarer ikke å kjenne den fine huden min når han ikke kan røre meg på samme måten som før. Det er så ille at han har valgt å sove på eget soverom for å slippe å være nær meg. Jeg minner han visst på alt han ikke kan få og nyte.

Det er selvfølgelig forferdelig for hans vedkommende, men samtidig har jeg også prøvd å si at vi kan gjerne gå til en sexolog, en terapeut eller psykolog, en som kanskje kan hjelpe og finne løsninger til hans vonde situasjon. At han føler det slik forstår jeg er helt for jævlig. Eller, jeg kan jo ikke forstå, men jeg har medfølelse for dette. Det er vondt og leit. 

Samtidig vokser frustrasjonen i meg til å bli uutholdelig. Jeg har et sterkt behov for nærhet (og sex), men det er nå over 2 år siden sist vi i det hele tatt prøvde å være fysiske med hverandre. Det er vanskelig å forholde seg til. Jeg innrømmer at dette er et stort, stort savn for meg. Jeg savner noen som kysser meg. Som stryker meg over håret, som ligger inntil og jeg føler varmes han inntil. Jeg forventer ikke heit sex, det har vi egentlig aldri hatt, men vi har hatt mye god sex som har vært intim og fin. Og det er ikke heller sex jeg er ute etter i første rekke heller, jeg kunne vært tilfreds med helt vanlig kos om det var så om å gjøre. Det begynner å gå på selvtilliten løs.

Problemet er at jeg verken føler eller har anledning til å uttrykke mine følelser rundt dette. Det er liksom ikke innafor, jeg er tross alt funksjonell, jeg har ingen fysiske eller psykiske plager på samme måter som han. Jeg er jo heldig som har en fungerende kropp. Å klage over hva jeg mangler eller savner føles det ikke rom for. Det føles bare helt feil å skulle klage på at jeg ikke har har hatt sex på 2 år, når han sitter der og faktisk ikke fysisk kan gjøre noe med sin penis.

Hans lidelse vil alltid være mye større enn min, og eventuell lidelse jeg måtte ha er det ikke rom for. Dette er også innprentet fra flere hold, som leger, psykologen (som han gikk til for noen år siden) og familie: man må gi mannen ro og mulighet til å tilvenne seg denne nye hverdagen, dette nye som har skjedd med kroppen hans. Men det er ikke så nytt lenger, og tilvenningen har vel kanskje aldri skjedd. Kanskje vil den aldri skje heller. 

Det gjør at jeg nesten føler meg desperat. Faktisk så desperat at jeg har vært utro. 3 ganger med samme mann, en bekjent. Ikke grunnet kjærlighet, det handlet om intimitet og sex. Sulten etter intimitet føltes og føles uutholdelig. Jeg var ekstremt svak, jeg vet det. Jeg klarte ikke å styre meg, og vi hadde sex. Heftig og fantastisk sex. Og intime stunder hvor han holdt rundt meg, kysset meg, vi holdt hender, han strøk meg på ryggen så gåsehuden reiste seg på armene og han strøk meg gjennom håret.

Og her sitter jeg og gråter. Jeg føler en blanding av å ikke ha dårlig samvittighet for det jeg har gjort, men samtidig en stor sorg. Sorg fordi dette er egentlig noe jeg skulle ønske jeg opplevde med samboeren min, og ikke en bekjent. 

Utroskap er helt forferdelig. En forferdelig ting å være og gjøre, og det mest forferdelige er at jeg ikke engang har dårlig samvittighet. Det er kanskje det verste. Jeg burde ha dårlig samvittighet. Og ja, jeg elsker mannen min, og det er slikt man moralsk eller etisk skal gjøre. Dette strider mot all etikk og moral som er innprentet i meg. Det er galt, på alle måter. 

Jeg føler meg tom nå, eller, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal si. Og samboeren vil ikke snakke om oss. Hver gang jeg prøver sier han at vi har det fint som det er. Men vi har det jo ikke fint. Ikke i det hele tatt.  

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 20036...40e

[Gjest Chroma]

Jeg forstår at dette er forferdelig vondt for han, men han er egoistisk som overhode ikke er intr i å lytte til deg og dine behov. Jeg forstår at dette er vondt for deg! Høres ut som dere trenger hjelp, men det er vanskelig når han ikke vil. 
Du bør egentlig finne ut om det er verdt det for deg å bli i forholdet. 

[AnonymBruker]

Han har det sikkert vanskelig, men han er også slem mot deg. Å avvise både kyss og andre typer nærhet i årevis er noe anna enn at kroppen ikke virker optimalt. Man kan forvente tålmodigheten fra en partner, men også kommunikasjonen og samarbeid. 

Sånn reint teknisk, kan han ikke få orgasme med seg selv heller? Du sier at han kan bli kåt. Det er jo problemet med mange typer sykdom eller medisiner, at man får redusert libido. Men det virker ikke som det er problemet her  

Anonymkode: 9476b...6c9

[herremann]

https://www.mayoclinic.org/tests-procedures/penile-implants/about/pac-20384916

 

Kunne dette vært et alternativ? 

[AnonymBruker]

Føler med deg. Et godt skrevet innlegg, du er flink til å sette ord på følelsene.

Du skriver at han gikk til psykolog - når sluttet han med dette? Han burde ha oppfølging videre, det er nå han skal inn i hverdagen med sykdommen. Det finnes kanskje også støttegrupper for andre med samme sykdom.

Jeg tenker at en partner også skal tørre å røske en ut av offermentaliteten. Hvis ikke kunne han faktisk like godt vært alene.  Dersom han oppriktig mener at du hverken skal høres eller har noen tilsvarsrett, ettersom det ikke er du som er syk, hvorfor er du der? Som støttekontakt? Du er pårørende, og du skal faktisk høres. Dine behov kan faktisk løse noen av hans behov, selv om han for øyeblikket knebler dem.

Anonymkode: ce479...27c

[AnonymBruker]

Blir trist på dine vegne, og du skriver så fint om problemene deres.

Jeg forstår deg dessverre så alt for godt. Mannen min mistet potensen pga sykdom, og vi har ikke hatt sex på snart 3år. Vi er begge tidlig i 40-årene. Han er helt funksjonsfrisk på alle andre områder enn akkurat potensen. Dette har her og medført at han ikke vil kose, klemme eller ligge inntil. Og jeg kjenner meg så igjen i det å lengte etter nærhet og intimitet, men å ikke bli hørt. Vi sover og på hvert bort soverom. Det er så vondt å tenke på at man aldri igjen skal kjenne den form for nærhet… Jeg har ikke vært utro, men forstår at man kan være det når ting er som de er. 

Jeg har egentlig ingen gode råd, vil bare sende en klem og si at du ikke er alene.

Anonymkode: 76269...19f

[Gjest Skogsalv]

For et sterkt innlegg!  Vet du hva ? 

Jeg har et multihandikappet barn . Ikke pokker om søskenet til det skal føle seg hemmet og bundet pga det ❤

Slikt ligger i  menneskesjela! For de man elsker.  Man legger restriksjoner på seg selv unødvendig . Særlig  for deg ,,,da han ikke møter dine behov. De er like så viktige som hans 🙂  

Du fortjener en innsats eller frihet. ! 

[Gjest CamillaCollett]

For en forferdelig vanskelig situasjon, TS, jeg føler virkelig med deg. 

Det er jo mye komplisert i denne situasjonen, men likevel tror jeg at jeg vil se veldig enkelt på dette, faktisk. Et kjærlighetsforhold går ut på at to personer elsker hverandre og vil gjøre livet best mulig for hverandre. Din oppgave er å gjøre livet hans best mulig, hans oppgave å gjøre livet ditt best mulig.

Du har stor forståelse for hans vanskelige situasjon, du viser vilje og evne til å lytte, vise omsorg, tilpasse deg hans behov. Han viser ikke det samme tilbake. For dere som par er dét større problem enn at han ikke kan ha samleie. Det ser han ikke ut til å innse eller til å ønske å gjøre noe med. 

Sannheten er jo da at dette forholdet ikke kan bestå. Du er nå bundet til en mann som ikke vil komme deg i møte. Han vet at du har det vondt, men han vil ikke gjøre noe med det. Han velger deg da i praksis vekk. At han har en sykdom betyr ikke at han er fritatt fra å ta hensyn til dine behov resten av livet.

Det finnes tre alternativer her: Enten må du på et eller annet vis klare å få ham til å forstå hvordan dette oppleves, eller du må gå, eller du må ha muligheten til å være med andre menn åpent (om du synes dette er en god løsning i lengden). 

[AnonymBruker]

Ts her.

AnonymBruker skrev (På 2021-8-2 den 20.58):

Han har det sikkert vanskelig, men han er også slem mot deg. Å avvise både kyss og andre typer nærhet i årevis er noe anna enn at kroppen ikke virker optimalt. Man kan forvente tålmodigheten fra en partner, men også kommunikasjonen og samarbeid. 

Sånn reint teknisk, kan han ikke få orgasme med seg selv heller? Du sier at han kan bli kåt. Det er jo problemet med mange typer sykdom eller medisiner, at man får redusert libido. Men det virker ikke som det er problemet her  

Anonymkode: 9476b...6c9

Nei, utfra det lille han forteller meg (han vil jo helst ikke snakke om dette) så klarer han ikke dette. Han blir kåt, men kan ikke få utløsning eller komme. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette eksakt er for ham, siden han er stum som en østers.

herremann skrev (På 2021-8-2 den 21.07):

https://www.mayoclinic.org/tests-procedures/penile-implants/about/pac-20384916

 

Kunne dette vært et alternativ? 

Det er mulig det kunne vært det, men jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal ta opp forslaget. Han skammer seg så enormt at et slikt forslag er jeg veldig redd for vil bli tolket som at han ikke er god nok og ikke mann nok. Dette er noe han har snakket en del om, av det lille han vil snakke. Jeg noterer uansett ned og takker for forslaget.

Takk for støttende og fine innlegg. Jeg har ikke helt klart å svare dere fordi hele situasjonen bare føles så sår og vanskelig. Jeg føler meg veldig rådvill.

Det som gjør dette så vanskelig er jo at vi på alle andre områder har det så godt: vi krangler sjeldent eller aldri, vi har en ordnet økonomi, vi har en felles forståelse for hva vi vil i livet (på alle andre områder enn sex og intimitet), han støtter meg i mine prosjekter og jeg i hans, vi matcher godt politisk og rundt de store spørsmålene i livet (vanligvis), vi gjennomgår prøverørsbehandling (riktignok har vi valgt å ta pause på nesten 2 år grunnet pandemien, men vi går gjennom dette siden han ikke kan få barn på en vanlig måte må vi gjennom denne prosessen) og vi har støttet hverandre gjennom så vanvittig mange vanskelige perioder. 

Hadde det vært slik at jeg ikke elsket ham lenger og hadde mistet følelsene for ham hadde dette egentlig vært veldig enkelt: jeg kunne gått på dagen og ikke sett meg tilbake. Sånn er det jo ikke i det hele tatt. Samtidig merker jeg at natten med denne bekjente har våknet noe i meg som jeg ikke har kjent på lang tid. Og fordi jeg sikkert savner dette mellom mannen og meg selv, så har jeg begynt å lengte etter den andre, nettopp fordi han gav meg det jeg manglet akkurat den kvelden/natten. Det er noe jeg merker er farlig, man skal ikke lengte på denne måten etter andre når man er i forhold (vel, ikke så lenge vi ikke har et åpent forhold og jeg tross alt ser på dette som moralsk/etisk forkastelig).

Jeg må sette meg ned med mannen min og snakke med han, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har jo prøvd så mange ganger før, og jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal få ham til å skjønne at dette virkelig er så ille. Mannen går liksom med skylapper og har gravd seg ned i sin egen sorg og virkelighet. Som selvfølgelig er forståelig, for jeg forstår jo at det er vondt å miste en del av seg selv slik han har gjort. 

Jeg vil nok ikke gå så langt som å kalle ham slem, men han er egoistisk. Og det er jeg også, som har valg å være utro. Jeg skal derfor ikke stille meg moralsk over ham, det har jeg ingen rett til. Men, jeg sitter her, alene på hytta (mannen er på jobb og dro hjem tidligere fra hytta enn meg). Det som også er problematisk i denne situasjonen er at mannen skammer seg så ekstremt at selv om jeg kunne tenke meg å åpne forholdet for andre (selv om jeg helst skulle fått dette fra mannen), så føles det nesten utenkelig å si og foreslå. Det føles å sparke en som ligger nede. Om han får vite at jeg har vært sammen med en annen kommer hans skam bare til å verre.

Eller, det er det jeg frykter kan skje. Og jeg føler på en lammende følelse av å ikke vite hva jeg skal gjøre. Jeg burde sikkert gjort mer før og nå har jeg virkelig klart å gjøre situasjonen vanskelig for meg selv.

Anonymkode: 20036...40e

[AnonymBruker]

Kanskje han må gå til en sexolog eller androlog og lære hvordan han kan få prostataorgasme eller fullkroppsorgasme. 

Anonymkode: 9476b...6c9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er en veldig vond situasjon for dere begge. 

At han ikke vil snakke om det gjør det nok enda mer vanskelig. Skjønner han litt siden han sikkert føler at det er veldig vanskelig og at enhver form for berøring minner han på at han ikke kan levere varene (det hørtes litt teit ut), men jeg tenker også at en slik relasjon ikke kan vedvare over tid. 

Om det i det hele tatt skal kunne fungere så må han kunne snakke om det og ønske å løse dette sammen med deg. Jeg kjenner meg litt igjen. Hadde en eks som slet med ereksjonen og han ville aldri snakke om det. Det ble bare verre og verre. Han tolket alt mulig som at jeg hadde et problem med det. Må ærlig innrømme at det drepte hele forholdet vårt. Hvis han hadde vist vilje til å gå til lege eller være åpen om det med meg så tror jeg faktisk at forholdet kunne vart fortsatt. 

Menn og problemer med ereksjonen er et minefelt. Det virker som menn legger mye av manndommen sin i akkurat det og når det ikke fungerer så skaper det store problemer. 

Vet ikke om jeg har noen gode råd, men ville bare vise støtte siden jeg kjenner meg litt igjen og at det er en utrolig vond situasjon å være i. Jeg tenker at her må det litt mer åpenhet og vilje til å løse det, men så spørs det om han klarer det. 

Anonymkode: bf4ed...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kanskje han må gå til en sexolog eller androlog og lære hvordan han kan få prostataorgasme eller fullkroppsorgasme. 

Anonymkode: 9476b...6c9

Poenget er jo at han er fullstendig stengt av. Han kan ikke få ereksjon og mener da at de skal gå resten av livet uten å klemme, uten en berøring. Jeg lurer på har de øyekontakt? Gode samtaler? Smil og omsorgsfulle ord? En lyttende og nyskjerrig måte å forholde seg til hverandre? 

Elsker man noen, vil man da lytte og finne ut hvordan de har det. Men mannen her er jo helt avstengt og driver kona si til depresjon.

Anonymkode: 71799...809

[AnonymBruker]

For en tung og vanskelig situasjon du er i...

Min første tanke er at det er urimelig av mannen din å tvinge deg til et liv uten sex og nærhet når han selv vet hvor vondt å vanskelig det er for han å ikke kunne ha sex. Hvordan tror han det er for deg da, som KAN ha et sexliv, men må avstå fra det fordi han er syk?

Samtidig, så vet jeg at det er litt mer komplisert enn som så. Det virker som dere har et godt forhold på alle andre områder, og at du er glad i han og vil fortsette å leve med han.

Jeg tror at du må kreve at dere finner ut av dette, og at dere kanskje må søke hjelp utenfra for å få det til.

Jeg syns at du skal fortelle han det fine du har skrevet her om følelsene dine for han og at du ønsker å leve med han - men også at du trenger nærhet og intimitet i en eller annen form.

At du har vært sammen med en annen er forståelig, men samtidig så tror jeg at det bare kompliserer situasjonen din ytterligere. Du skriver jo at du ønsker at det var mannen din du hadde sex med. Hvis du ønsker at dere skal finne ut av det sammen, så blir det vanskelig for deg hvis du samtidig har et seksuelt forhold til en annen. Jeg tror samvittigheten din kan komme til å ødelegge for deg

Jeg ønsker dere lykke til og håper at dere kan finne tilbake til et nært og godt samliv som fungerer for dere begge.

Anonymkode: 33e59...303

[Tradegy]

Hjerteskjærende innlegg. Så vidunderlig godt du formulerer deg  

Ingen heier selvsagt på utroskap, men selv uten å forstå, har jeg likevel forståelse.

Mannen din har jo mer eller mindre gitt deg opp, ved å gi opp seg selv. Dèt er grunnen til at du ikke får dårlig samvittighet. Du har på en måte blitt frarøvet kjærlighetsforholdet og er vel nærmest en fungerende støttekontakt. 

Du har lov til å kreve at han prioriterer deg. Dèt sitter i hodet og hodet fungerer. 

Viktigst nå er at han kommer på banen for alvor og at du setter noen krav. Du blir nødt til å forklare han alvoret. 

Han må rett og slett lære at kjærlighet og avhengighet ser likt ut, men er to ulike ting

Det er underlig om han ikke har tenkt igjennom ulike scenarioer.

At han undervurderer sex (som fra naturens side faktisk er kjemi og styrker tilknytning og belønningssentre i hjernen, som gjør at man vil ha mer..) er noe han kan lære seg å trene opp. 

Du har mye å tenke på. Få litt oversikt over tankene dine, og sørg for at du ikke gir deg før han tar deg på alvor...

Bjørnesterk er du ❤

 

 

[AnonymBruker]

Parterapi hos sexolog?

Anonymkode: ae94f...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Poenget er jo at han er fullstendig stengt av. Han kan ikke få ereksjon og mener da at de skal gå resten av livet uten å klemme, uten en berøring. Jeg lurer på har de øyekontakt? Gode samtaler? Smil og omsorgsfulle ord? En lyttende og nyskjerrig måte å forholde seg til hverandre? 

Elsker man noen, vil man da lytte og finne ut hvordan de har det. Men mannen her er jo helt avstengt og driver kona si til depresjon.

Anonymkode: 71799...809

Jeg skjønner at han er stengt av, men han har andre muligheter enn han tror. Også seksuelt. 

Anonymkode: 9476b...6c9

[Gjest CamillaCollett]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ts her.

Takk for støttende og fine innlegg. Jeg har ikke helt klart å svare dere fordi hele situasjonen bare føles så sår og vanskelig. Jeg føler meg veldig rådvill.

Det som gjør dette så vanskelig er jo at vi på alle andre områder har det så godt: vi krangler sjeldent eller aldri, vi har en ordnet økonomi, vi har en felles forståelse for hva vi vil i livet (på alle andre områder enn sex og intimitet), han støtter meg i mine prosjekter og jeg i hans, vi matcher godt politisk og rundt de store spørsmålene i livet (vanligvis), vi gjennomgår prøverørsbehandling (riktignok har vi valgt å ta pause på nesten 2 år grunnet pandemien, men vi går gjennom dette siden han ikke kan få barn på en vanlig måte må vi gjennom denne prosessen) og vi har støttet hverandre gjennom så vanvittig mange vanskelige perioder. 

Hadde det vært slik at jeg ikke elsket ham lenger og hadde mistet følelsene for ham hadde dette egentlig vært veldig enkelt: jeg kunne gått på dagen og ikke sett meg tilbake. Sånn er det jo ikke i det hele tatt. Samtidig merker jeg at natten med denne bekjente har våknet noe i meg som jeg ikke har kjent på lang tid. Og fordi jeg sikkert savner dette mellom mannen og meg selv, så har jeg begynt å lengte etter den andre, nettopp fordi han gav meg det jeg manglet akkurat den kvelden/natten. Det er noe jeg merker er farlig, man skal ikke lengte på denne måten etter andre når man er i forhold (vel, ikke så lenge vi ikke har et åpent forhold og jeg tross alt ser på dette som moralsk/etisk forkastelig).

Jeg må sette meg ned med mannen min og snakke med han, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har jo prøvd så mange ganger før, og jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal få ham til å skjønne at dette virkelig er så ille. Mannen går liksom med skylapper og har gravd seg ned i sin egen sorg og virkelighet. Som selvfølgelig er forståelig, for jeg forstår jo at det er vondt å miste en del av seg selv slik han har gjort. 

Jeg vil nok ikke gå så langt som å kalle ham slem, men han er egoistisk. Og det er jeg også, som har valg å være utro. Jeg skal derfor ikke stille meg moralsk over ham, det har jeg ingen rett til. Men, jeg sitter her, alene på hytta (mannen er på jobb og dro hjem tidligere fra hytta enn meg). Det som også er problematisk i denne situasjonen er at mannen skammer seg så ekstremt at selv om jeg kunne tenke meg å åpne forholdet for andre (selv om jeg helst skulle fått dette fra mannen), så føles det nesten utenkelig å si og foreslå. Det føles å sparke en som ligger nede. Om han får vite at jeg har vært sammen med en annen kommer hans skam bare til å verre.

Eller, det er det jeg frykter kan skje. Og jeg føler på en lammende følelse av å ikke vite hva jeg skal gjøre. Jeg burde sikkert gjort mer før og nå har jeg virkelig klart å gjøre situasjonen vanskelig for meg selv.

Anonymkode: 20036...40e

Jeg skjønner veldig godt at det er mye mer mellom dere enn sex og nærhet.

Men du skriver det selv: Dette er en farlig situasjon for dere. Du har vært utro mot ham fordi du savner nærhet. Og det er jo ikke bare den fysiske nærheten du savner. Når sexlivet blir borte er det ikke bare orgasmene som forsvinner, det er så veldig mye annet. Psykisk nærhet. Samhold. Bekreftelse. Trøst. Det er ikke en ubetydelig ting at dere ikke har sex lenger, det rammer noe helt fundamentalt mellom dere. Og enn så lenge er du fremdeles glad i ham. Men på sikt vil slitasjen bare bli større. Lengselen vil bli større. Det er mulig du, eller begge, vil bli bitre. 

Du sier at hvis han hadde visst at du var utro, så ville han skammet seg enda mer. Jeg skriver det ikke for å være ufølsom, men det innebærer jo nå at du, fordi du ikke ennå har orket å ta konsekvensen av manglende nærhet og kommunikasjon, har bidratt til å såre ham mer. Risikoen er så stor. Kanskje han ikke finner ut av det denne gangen, men et liv levd på denne måten er en sikker vei mot enda større problemer. Du er kanskje på sett og vis skånsom nå, men du gjør ham ingen tjeneste.

Jeg håper du kan være åpen for denne tanken: Å ta dette opp i sitt fulle alvor vil på kort sikt være veldig vondt for dere begge. Men det er det eneste som kan få forholdet deres til å vare på lang sikt. Om du skal fortelle om utroskapen eller ikke får du finne ut av selv, men jeg mener at du i det minste bør si: "Jeg kan ikke leve på denne måten. Jeg lengter etter nærhet, og det begynner å bli så tungt for meg at noe må gjøres hvis ikke forholdet vårt gå under."

Og husk: Du har fortjent mer i livet enn dette. Husk: Ja, han er syk, men han er ikke den eneste det skal tas hensyn til. Du skal ha et godt liv. 

[Loff77]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2021 den 20.49):

Kvinne i 30-årene, har vært sammen med mannen i over 10 år. Jeg gråter mens jeg skriver dette.

Livet er dessverre ikke slik man alltid kunne forestille seg på forhånd. Min samboer har en spesiell sykdom i kombinasjon med syndrom som gjør at han ikke lenger kan ha seksuelt samkvem. Det vil si: han verken kan eller vil.  Etter at sykdommen forverret seg, som igjen forverret situasjonen rundt hans syndrom, har han ikke lenger lyst på sex, samtidig som situasjonen hans gjør sex slik han ønsker det fysisk vanskelig. Han vil ikke ha sex fordi det ikke lenger er mulig på den måten han liker best og ønsker det. Verken med meg eller seg selv. Dette er primært fordi penis ikke lenger er funksjonell. Det er konstatert fra spesialist at dette ikke handler om lyst som sådan (det vil si at selv om han hadde hatt lyst, vil f.eks ikke Viagra fungere), men av nevrologisk og fysiologisk art (ift penis)

Da vi ble sammen var jeg klar over hans sykdom/syndrom, men han var da ikke veldig hardt rammet og kunne leve livet tilnærmet normalt. Han hadde noen problemer den gang også, men da var forelskelsen og lysten så stor for oss begge at det ikke var et problem. Det nevrologiske/fysiologiske var ikke en faktor på samme måte som i dag. Og lenge kunne vi ha et ganske godt og fungerende intimt sexliv. 

For rundt 2 år siden forverret den fysiske tilstanden seg, og med det også omstendighetene rundt hans syndrom. Dette er ikke noe som kan reverseres, og med tiden kun bli verre. Samboer har resignert og innfunnet seg med dette. Han sier han har forberedt seg på et liv uten sex. Samtidig forventer han at vi skal holde sammen og være sammen resten av livet. Mine behov kommer i andre rekke.

Jeg forventer ikke at det skal være som det var for 10 år siden. Jeg forventer ikke penetrering, jeg både tenker og vet man kan ha god sex uten dette. Samboer har flere funksjonelle kroppsdeler, men han er ikke interessert å bruke disse. For han er det penis eller ingenting. Uansett hvor mye jeg har prøvd å legge til rette. Jeg har ikke forventet penetrering, og jeg har prøvd å gjøre alt fra å foreslå nye ting vi kan gjøre intimt som ikke involverer penis, til å ta oss med på romantiske ferier, spa og alt som er. Jeg har prøvd med avslappende filmkvelder og kos i sofaen. Han blir blankt avvisende så raskt jeg prøver meg på noe som kan tolkes i retning sex. Dette har også gjort at han ikke vil kysse, han vil ikke kose, han vil ikke ligge inntil og bare kjenne på kroppen min, han vil ikke styrke meg, eller visa versa. Han sier han blir kåt av dette, og at han ikke kan få utløp for kåtskapen.

Jeg prøver å ikke mase. Jeg prøver å holde avstand. Men jeg føler det bare gjør det verre. Han har til og med sluttet å holde hender, for han klarer ikke å kjenne den fine huden min når han ikke kan røre meg på samme måten som før. Det er så ille at han har valgt å sove på eget soverom for å slippe å være nær meg. Jeg minner han visst på alt han ikke kan få og nyte.

Det er selvfølgelig forferdelig for hans vedkommende, men samtidig har jeg også prøvd å si at vi kan gjerne gå til en sexolog, en terapeut eller psykolog, en som kanskje kan hjelpe og finne løsninger til hans vonde situasjon. At han føler det slik forstår jeg er helt for jævlig. Eller, jeg kan jo ikke forstå, men jeg har medfølelse for dette. Det er vondt og leit. 

Samtidig vokser frustrasjonen i meg til å bli uutholdelig. Jeg har et sterkt behov for nærhet (og sex), men det er nå over 2 år siden sist vi i det hele tatt prøvde å være fysiske med hverandre. Det er vanskelig å forholde seg til. Jeg innrømmer at dette er et stort, stort savn for meg. Jeg savner noen som kysser meg. Som stryker meg over håret, som ligger inntil og jeg føler varmes han inntil. Jeg forventer ikke heit sex, det har vi egentlig aldri hatt, men vi har hatt mye god sex som har vært intim og fin. Og det er ikke heller sex jeg er ute etter i første rekke heller, jeg kunne vært tilfreds med helt vanlig kos om det var så om å gjøre. Det begynner å gå på selvtilliten løs.

Problemet er at jeg verken føler eller har anledning til å uttrykke mine følelser rundt dette. Det er liksom ikke innafor, jeg er tross alt funksjonell, jeg har ingen fysiske eller psykiske plager på samme måter som han. Jeg er jo heldig som har en fungerende kropp. Å klage over hva jeg mangler eller savner føles det ikke rom for. Det føles bare helt feil å skulle klage på at jeg ikke har har hatt sex på 2 år, når han sitter der og faktisk ikke fysisk kan gjøre noe med sin penis.

Hans lidelse vil alltid være mye større enn min, og eventuell lidelse jeg måtte ha er det ikke rom for. Dette er også innprentet fra flere hold, som leger, psykologen (som han gikk til for noen år siden) og familie: man må gi mannen ro og mulighet til å tilvenne seg denne nye hverdagen, dette nye som har skjedd med kroppen hans. Men det er ikke så nytt lenger, og tilvenningen har vel kanskje aldri skjedd. Kanskje vil den aldri skje heller. 

Det gjør at jeg nesten føler meg desperat. Faktisk så desperat at jeg har vært utro. 3 ganger med samme mann, en bekjent. Ikke grunnet kjærlighet, det handlet om intimitet og sex. Sulten etter intimitet føltes og føles uutholdelig. Jeg var ekstremt svak, jeg vet det. Jeg klarte ikke å styre meg, og vi hadde sex. Heftig og fantastisk sex. Og intime stunder hvor han holdt rundt meg, kysset meg, vi holdt hender, han strøk meg på ryggen så gåsehuden reiste seg på armene og han strøk meg gjennom håret.

Og her sitter jeg og gråter. Jeg føler en blanding av å ikke ha dårlig samvittighet for det jeg har gjort, men samtidig en stor sorg. Sorg fordi dette er egentlig noe jeg skulle ønske jeg opplevde med samboeren min, og ikke en bekjent. 

Utroskap er helt forferdelig. En forferdelig ting å være og gjøre, og det mest forferdelige er at jeg ikke engang har dårlig samvittighet. Det er kanskje det verste. Jeg burde ha dårlig samvittighet. Og ja, jeg elsker mannen min, og det er slikt man moralsk eller etisk skal gjøre. Dette strider mot all etikk og moral som er innprentet i meg. Det er galt, på alle måter. 

Jeg føler meg tom nå, eller, jeg føler alt og ingenting på en gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal si. Og samboeren vil ikke snakke om oss. Hver gang jeg prøver sier han at vi har det fint som det er. Men vi har det jo ikke fint. Ikke i det hele tatt.  

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 20036...40e

Gå eller ha en elsker, innafor her 😀

[Gjest Skogsalv]

AnonymBruker skrev (På 4.8.2021 den 16.41):

Ts her.

Nei, utfra det lille han forteller meg (han vil jo helst ikke snakke om dette) så klarer han ikke dette. Han blir kåt, men kan ikke få utløsning eller komme. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette eksakt er for ham, siden han er stum som en østers.

Det er mulig det kunne vært det, men jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal ta opp forslaget. Han skammer seg så enormt at et slikt forslag er jeg veldig redd for vil bli tolket som at han ikke er god nok og ikke mann nok. Dette er noe han har snakket en del om, av det lille han vil snakke. Jeg noterer uansett ned og takker for forslaget.

Takk for støttende og fine innlegg. Jeg har ikke helt klart å svare dere fordi hele situasjonen bare føles så sår og vanskelig. Jeg føler meg veldig rådvill.

Det som gjør dette så vanskelig er jo at vi på alle andre områder har det så godt: vi krangler sjeldent eller aldri, vi har en ordnet økonomi, vi har en felles forståelse for hva vi vil i livet (på alle andre områder enn sex og intimitet), han støtter meg i mine prosjekter og jeg i hans, vi matcher godt politisk og rundt de store spørsmålene i livet (vanligvis), vi gjennomgår prøverørsbehandling (riktignok har vi valgt å ta pause på nesten 2 år grunnet pandemien, men vi går gjennom dette siden han ikke kan få barn på en vanlig måte må vi gjennom denne prosessen) og vi har støttet hverandre gjennom så vanvittig mange vanskelige perioder. 

Hadde det vært slik at jeg ikke elsket ham lenger og hadde mistet følelsene for ham hadde dette egentlig vært veldig enkelt: jeg kunne gått på dagen og ikke sett meg tilbake. Sånn er det jo ikke i det hele tatt. Samtidig merker jeg at natten med denne bekjente har våknet noe i meg som jeg ikke har kjent på lang tid. Og fordi jeg sikkert savner dette mellom mannen og meg selv, så har jeg begynt å lengte etter den andre, nettopp fordi han gav meg det jeg manglet akkurat den kvelden/natten. Det er noe jeg merker er farlig, man skal ikke lengte på denne måten etter andre når man er i forhold (vel, ikke så lenge vi ikke har et åpent forhold og jeg tross alt ser på dette som moralsk/etisk forkastelig).

Jeg må sette meg ned med mannen min og snakke med han, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har jo prøvd så mange ganger før, og jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal få ham til å skjønne at dette virkelig er så ille. Mannen går liksom med skylapper og har gravd seg ned i sin egen sorg og virkelighet. Som selvfølgelig er forståelig, for jeg forstår jo at det er vondt å miste en del av seg selv slik han har gjort. 

Jeg vil nok ikke gå så langt som å kalle ham slem, men han er egoistisk. Og det er jeg også, som har valg å være utro. Jeg skal derfor ikke stille meg moralsk over ham, det har jeg ingen rett til. Men, jeg sitter her, alene på hytta (mannen er på jobb og dro hjem tidligere fra hytta enn meg). Det som også er problematisk i denne situasjonen er at mannen skammer seg så ekstremt at selv om jeg kunne tenke meg å åpne forholdet for andre (selv om jeg helst skulle fått dette fra mannen), så føles det nesten utenkelig å si og foreslå. Det føles å sparke en som ligger nede. Om han får vite at jeg har vært sammen med en annen kommer hans skam bare til å verre.

Eller, det er det jeg frykter kan skje. Og jeg føler på en lammende følelse av å ikke vite hva jeg skal gjøre. Jeg burde sikkert gjort mer før og nå har jeg virkelig klart å gjøre situasjonen vanskelig for meg selv.

Anonymkode: 20036...40e

Jeg tenker EGENTLIG  at du burde bryte ut . Din " utroskap " har en grunn få kan forstå.  Egentlig ingen forunt...på en måte , siden du fortsatt kjemper.  Men vet du hva ? Skal et handikapp tvinge noen fra  penetriv sex?? Kanskje ! Skal et handikapp tvinge noen fra nærhet og alternative løsninger ??? NEI ! Sikker på at mange med fysiske hindringer gjør MYE for å fungere i ekteskapet 🙂 Din utroskap er ikke verre enn hans EGO . ( Du har forsøkt i mange år på veien hit) 

Du kan ikke leve slik!  

Finn en vei ut ❤ Hilsen Løvemamma og kvinne! Du gjør ingen en tjeneste ved å bli av plikt,skam og samvittighet.  

Snu bordet ifht de siste 3 ordene... ( tenk på det ) ,,, om en  ser bort ifra det fysiske ,- hvor er hans mentale innsats?! Dette har han hatt full kunnskap om ifht seg selv i mange år, på veien " nedover" . Feil at du da blir utelatt.  

Ville du gjort DET ifht han om du hadde en skade? Så lenge ting fortsatt er mulige på andre måter,så krever det en selvsagt sårbarhet og tillit etter år som ektefeller . 

Så problemet er ikke funksjonen ,- men mannen ❤, for å sette det på spissen ! 

Gi det litt tid etter en SKIKKELIG  heart to heart! Og da må han innfri på ordentlig med alternativ dere finner ut sammen,- noe som egentlig burde gledet ham  og gjøre ham oppfinnsom 😎 

Det forutsetter at han vil beholde deg,og ikke kun dyrker eget tap av you know what,,hvor mange år til,,skal han holde på med det? 🙄🤷‍♀️ 

Det FINNES hjelp å få i de " tyngre organisasjonene " ,,men han er nok ikke der..da det blir veldig utleverende og menneskene (dere) involvert blir " brukere " 🥶 , og hvor god er den hjelpen egentlig?  ..kun på forstadiet med intetsigende brosjyrer ... saklig info ( typ penispumpe hjelpemiddel) ,,, og de dogmaer som følger med ..ikke særlig inspirerende og verdig . Misforstå meg rett . Vi er forut vår tid, på å tenke praktiske og menneskelige holdbare løsninger der. 😅 Dessverre.  

Se for deg dere i sene 60- åra,,, om han får bestemme!!  Nei ,- han trenger et spark i ræva ❣😉

Ellers kan du søke andre horisonter , og gå i kjærlighet 🌷Han VIL ikke,så da MÅ han ikke. ..( har med respekt for han og hans valg  å gjøre også) prøver å dra en parallell til andre ekteskap hvor en motpart setter seg på bakbeina... for å normalisere 😎 - uten at du  skal forgå av dårlig samvittighet og snu deg i graven 300 år frem ! 

Pr nå trenger dere input fra andre i samme situasjon. Menn og kvinner. Det må han bli med på ❤ Fellestime hos fastlegen ,- uten masker og skam. ! ( ikke si noe om " sidespranget,,,men det vet du) 

Alle trenger å utforske og bli utforsket.  Gi nytelse og motta nytelse. Utfordre og bli utfordret . Hud mot kropp, - og hvilepust mot sin elskers ansikt.  Som to ❤

 

 

 

 

Endret 6. august 2021 av Skogsalv

[AnonymBruker]

Støtter forslaget om prostataorgasme. Du må si til ham at dette forringer livskvaliteten din, og at du ikke ser for deg å leve slik resten av livet. Han må tvinges til å snakke om det, evt skrive om det (på sms feks) hvis det er lettere. 

Anonymkode: 45022...da9