min samboer tjener alle pengene, jeg føler ikke jeg får kommet i gang med karrieren min

[AnonymBruker]

min samboer og jeg er jevnaldrene, men han gikk rett på univ fra vgs og er i dag i full gang med sin karriere og tjener veldig godt. jeg studerte da vi traff hverandre og ble sammen, og fordi jeg har vært veldig usikker på studiene mine kom jeg først sent i gang. han ville gjerne ha barn etterhvert og jeg gikk med på det, selvom jeg ikke var ferdigutdannet. i dag er det ham som tjener alle pengene, mens jeg går hjemme med barna, vi har felles økonomi og hans lønn går inn på felles konto, og han stiller opp på hjemmefronten i tillegg til en travel jobb. 

 

dette var ikke slik jeg hadde sett det for meg, jeg elsker min samboer og våre barn, men jeg vil også i gang med min karriere, jeg føler ikke jeg får den nødvendige støtten til å bli ferdigutdannet og komme meg ut i arbeid. jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg kjøper en ny tannbørste eller et ny par sko, fordi det jo er ham som tjener alle pengene, han sier aldri noe til det, og jeg vet at han ikke ser på det slik, men det er et ubehag som plager meg mere og mere.

 

min lillesøster fx er allerede i arbeid, mine brødre også, det er en veldig kjedelig situasjon. min samboer klarer fint å kombinere en veldig travel jobb og hjemmeplikter samtidig, og det beundrer jeg ham for, men jeg har ikke like mye krefter som ham. vi kjøpte nylig en leilighet sammen, for ham var det ikke noe problem å bygge opp sofaer/spisebord/stoler osv hele helgen og dra på jobb mandag, for min del fikk jeg voldsom hodepine dagen etterpå og måtte bli i senga.

Anonymkode: 8902c...d71

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke jobbe da? Ta deg en utdanning, det kan man fint gjøre selv om man har barn. Du taper utrolig mye på å gå hjemme, både pensjon og muligheten til å bygge opp din egen formue. Send barna i barnehage og fiks livet ditt. 

Anonymkode: 30a74...923

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

jeg vil også i gang med min karriere, jeg føler ikke jeg får den nødvendige støtten til å bli ferdigutdannet og komme meg ut i arbeid.

Så det er hans skyld? Det er pga han at dette ikke har skjedd ennå?

Anonymkode: 4f5f4...71e

[AnonymBruker]

Ser ikke helt problemet, jeg. Du er vel hjemme nå fordi du har fått barn? Da er det jo bare å ta opp studiene når begge barna har begynt i barnehage. 

Anonymkode: 1b2f7...0d3

[AnonymBruker]

Enig med resten, hvorfor i all verden går du hjemme med barn? Hvorfor studerer du ikke ferdig og kommer deg ut i jobb? Her må du ta tak selv og gjør noe med situasjonen din.

Og hva slags relevans har siste avsnitt? At du fikk hodepine av å sette sammen møbler? 

Anonymkode: 2f369...20f

[AnonymBruker]

Det at samboeren din jobber og tjener «alle pengene» har vel ingen relevans ift. at du ikke er i jobb? Så lenge det yngste barnet er stor nok til å gå i barnehage (11 mndr +) så er der jo bare å søke barnehageplass til barna og starte på studier? 
 

Jeg forstår ikke helt hvorfor du skylder på mannen her.  

Anonymkode: dc765...9f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

min samboer og jeg er jevnaldrene, men han gikk rett på univ fra vgs og er i dag i full gang med sin karriere og tjener veldig godt. jeg studerte da vi traff hverandre og ble sammen, og fordi jeg har vært veldig usikker på studiene mine kom jeg først sent i gang. han ville gjerne ha barn etterhvert og jeg gikk med på det, selvom jeg ikke var ferdigutdannet. i dag er det ham som tjener alle pengene, mens jeg går hjemme med barna, vi har felles økonomi og hans lønn går inn på felles konto, og han stiller opp på hjemmefronten i tillegg til en travel jobb. 

 

dette var ikke slik jeg hadde sett det for meg, jeg elsker min samboer og våre barn, men jeg vil også i gang med min karriere, jeg føler ikke jeg får den nødvendige støtten til å bli ferdigutdannet og komme meg ut i arbeid. jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg kjøper en ny tannbørste eller et ny par sko, fordi det jo er ham som tjener alle pengene, han sier aldri noe til det, og jeg vet at han ikke ser på det slik, men det er et ubehag som plager meg mere og mere.

emin lillesøster fx er allerede i arbeid, mine brødre også, det er en veldig kjedelig situasjon. min samboer klarer fint å kombinere en veldig travel jobb og hjemmeplikter samtidig, og det beundrer jeg ham for, men jeg har ikke like mye krefter som ham. vi kjøpte nylig en leilighet sammen, for ham var det ikke noe problem å bygge opp sofaer/spisebord/stoler osv hele helgen og dra på jobb mandag, for min del fikk jeg voldsom hodepine dagen etterpå og måtte bli i senga.

Anonymkode: 8902c...d71

Hvilke støtte ønsker du fra din samboer? Jeg spør for å forstå mer av situasjonen.

Anonymkode: 0ea5a...249

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres litt deprimert ut. Går barna dine i barnehage? Hvis ikke, start der. Søk om plass. Hvis de gjør det ville jeg funnet et eller annet å starte med, enten det er jobb eller utdannelse. En liten vikarstilling er bedre enn ingenting. Det handler om å komme seg ut og få litt mer selvtillit 😊 evt frivillighet kan også være fint. 

Anonymkode: aa871...d6e

[Hengebuksvinet]

Du har en mann som stiller opp både økonomisk og hjemme. Det gir deg gode muligheter for å studere, også nå som barna er små. 

Hopp i det. Det virker som samboeren din drar mye av lasset, nå står det bare på deg. (Tror ikke du skal kreve mer av ham).

[Gjest Blondie65]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å bruke penger av felleskassen. Det er rett at han tjener pengene, men du gjør også en viktig jobb: du passer barna mens han er på jobb. Dette har verdi i seg selv.

Så må du slutte å lulle deg inn i at alle andre har det bedre enn deg. Du har tatt et valg om å få barn før du var ferdig utdannet. Når disse barna begynner i barnehage kan du gå i gang med studier eller karriere (alt ettersom hvor langt du er kommet i studiene). Hva hindrer deg?

[AnonymBruker]

Begynn å studere, ta deg en deltidsjobb. Du kan ikke gjøre deg selv totalavhengig av en annen. Ting skjer, livet skjer og plutselig er det slutt og han vil bruke tiden sin og pengene sine på noen andre. Sier ikke at det nødvendigvis kommer til å skje, men du må klare å stå på egne ben.

Anonymkode: b807b...7b5

[Gjest 10.54]

Det er ikke vanlig å få hodepine av å bruke helgen på å skru sammen møbler, slik at man ikke er i stand til å dra på jobb på mandag. Enten overdriver du, eller så burde du ta deg en tur til legen.

Jeg ville uansett startet med å undersøke hva som skulle til for å fullføre utdannelsen. Det er mye lettere å gå i dialog med samboeren din dersom du har en slags plan. Kan du ta det på deltid? Hvilken tidshorisont ser du for deg? Hva har det å si for din samboers hverdag i praksis? Hvor gamle er ungene? Trenger dere barnehageplass? Lag en liste over praktiske ting du må finne ut av, å så er det egentlig bare å starte på toppen av listen og jobbe seg nedover.

[Ananas.]

Hva er det, helt konkret, som hindrer deg i å skaffe deg utdannelse/jobb? Er det tid, økonomi, at samboeren din er motstander etc.? Jo mer konkret du svarer på dette, jo enklere er det å gi deg gode råd  

[Gjest Albbas]

Jeg skjønner heller ikke hva som hindrer deg fra å fullføre studiene? Det er jo mye enklere når mannen har god økonomi, enn hvis begge har dårlig økonomi? Hvilke støtte trenger du? 

Kanskje har du fått litt dårlig selvtillit? Hopp i studiene med én gang! Du sier du ikke har like god kapasitet, men ofte øker kapasiteten når oppgavene øker i omfang! Kom deg uti det, dette får du til og du har jo støtten du trenger! 

[AnonymBruker]

Synes du setter deg veldig i offerrollen her. Vet ikke hvor gammel du er, men det er aldri for sent. Jeg ble heller ikke ferdig med mine studier. Fikk 3 barn og jobbet deltid mens barna var veldig små. Begynte å studere for 2 år siden og skal i gang med siste året nå. jobber 60% ved siden av både barn, mann og studier. Mannen min tjener trippelt det jeg gjør, men alt går i felleskassa og jeg har null dårlig samvittighet for det. Vi er Familie AS. Men siden jeg har en deltidsjobb så føler jeg heller ikke på den skyldfølelsen når jeg kjøper meg noe, selv om mannen min aldri hadde sagt noe uansett.

Slutt å sutre og se på deg selv som offer, ta tak i livet ditt og kom deg videre!

Anonymkode: 2511d...1cf