Problemer i ekteskapet, men ingen å prate med…

[AnonymBruker]

På grunn av mange år med små barn har jeg gradvis fått mindre kontakt med venninner, så det føles ikke naturlig å snakke med dem om sånt lenger. Vil gjerne lufte det for noen, siden det er ganske tungt å bære på sånne tanker helt alene. Er det dårlig gjort av meg å ta det opp med min mor for eksempel? Mye av problemene skyldes ting som går spesifikt på ham, som sinne og høyt alkoholforbruk, så jeg kjenner litt på det å fortelle det videre til mine foreldre, at det kanskje blir feil i forhold til ham, at jeg liksom sladrer?

Anonymkode: d2009...2f3

[Meadow]

Jeg tenker at hvis datteren min hadde problemer, så hadde jeg blitt veldig lei meg hvis hun ikke følte at hun kunne komme til meg med det. 

Du kjenner moren din, du vet om du kan stole på henne og om hun er en som kan støtte deg og hjelpe deg. 

[AnonymBruker]

Meadow skrev (18 minutter siden):

Jeg tenker at hvis datteren min hadde problemer, så hadde jeg blitt veldig lei meg hvis hun ikke følte at hun kunne komme til meg med det. 

Du kjenner moren din, du vet om du kan stole på henne og om hun er en som kan støtte deg og hjelpe deg. 

Ja, jeg stoler fullt og helt på henne, men vet jo at hvis jeg forteller henne alt vil hun slite med å forholde seg nøytral til ham etterpå, og det føles som jeg bretter ut privatlivet hans overfor henne mot hans vilje på en måte. Men jeg vet ikke… TS

Anonymkode: d2009...2f3

[AnonymBruker]

Du brenner på en måte en bro. Tenker at hun kanskje vil anbefale deg å forlate han. Kanskje det er like greit. Hva da hvis dette bare er en dårlig periode. Hvordan blir da forholdet mellom dem når det er bra mellom dere igjen men moren din fortsatt er "sur" på han.

Anonymkode: 593d0...364

[Meadow]

Du snakker om at du vil skåne han og hans privatliv, men hva med deg, din sikkerhet og ditt liv? 

Du trenger tydeligvis hjelp, støtte og råd, dere har problemer. Ved å åpne opp, så kan det hende du blir nødt til å ta tak i det også. Kanskje det er bra? Kanskje du ikke bør være sammen med han? 

Hva med mannen, er han villig til å søke hjelp? Dere kan jo gå til familievernkontoret eller i parterapi? Du kan også gå dit alene, eller snakke med fastlegen din, få henvisning til psykolog for eksempel. 

Uansett har du begynt på noe nå, en prosess, i det minste i tankene dine.

Husk at du fortjener å bli behandlet bra, du har rett på et godt og trygt liv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du brenner på en måte en bro. Tenker at hun kanskje vil anbefale deg å forlate han. Kanskje det er like greit. Hva da hvis dette bare er en dårlig periode. Hvordan blir da forholdet mellom dem når det er bra mellom dere igjen men moren din fortsatt er "sur" på han.

Anonymkode: 593d0...364

Det er nettopp det jeg også tenker på. Det har vært liknende problemer tidligere, og da ble forholdet dem imellom vanskelig i lang tid etterpå. Men samtidig tærer det på å bære på dette alene, så det er ingen lett situasjon heller. TS

Anonymkode: d2009...2f3

[AnonymBruker]

Meadow skrev (5 minutter siden):

Du snakker om at du vil skåne han og hans privatliv, men hva med deg, din sikkerhet og ditt liv? 

Du trenger tydeligvis hjelp, støtte og råd, dere har problemer. Ved å åpne opp, så kan det hende du blir nødt til å ta tak i det også. Kanskje det er bra? Kanskje du ikke bør være sammen med han? 

Hva med mannen, er han villig til å søke hjelp? Dere kan jo gå til familievernkontoret eller i parterapi? Du kan også gå dit alene, eller snakke med fastlegen din, få henvisning til psykolog for eksempel. 

Uansett har du begynt på noe nå, en prosess, i det minste i tankene dine.

Husk at du fortjener å bli behandlet bra, du har rett på et godt og trygt liv. 

Takk for et fint svar. Får tårer i øynene av å lese det. Savner å ha en trygg base, og kunne prate om ting uten å være redd for sinnet hans. Har foreslått parterapi og sånt, men det er han ikke interessert i, unødvendig bruk av tid og energi mener han. TS

Anonymkode: d2009...2f3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

På grunn av mange år med små barn har jeg gradvis fått mindre kontakt med venninner, så det føles ikke naturlig å snakke med dem om sånt lenger. Vil gjerne lufte det for noen, siden det er ganske tungt å bære på sånne tanker helt alene. Er det dårlig gjort av meg å ta det opp med min mor for eksempel? Mye av problemene skyldes ting som går spesifikt på ham, som sinne og høyt alkoholforbruk, så jeg kjenner litt på det å fortelle det videre til mine foreldre, at det kanskje blir feil i forhold til ham, at jeg liksom sladrer?

Anonymkode: d2009...2f3

Jeg sitter i akkurat samme situasjon som deg… Selv om ekteskapet er tungt for tiden, og jeg virkelig trenger noen å prate med, vet jeg hvor jeg skal henvende meg. Jeg er heller ikke så nære venninnene mine lenger, ikke på den måten, og jeg vil ikke «oute» mannen min (temperament, kan bli ganske ufin/stygg overfor meg, legger alltid ansvaret for hans dårlige humør over på meg osv.) ovenfor mamma. Som deg er jeg redd det vil svekke forholdet mellom dem. Har vurdert  å bestille en time for samtale med fastlegen…

Anonymkode: d23ae...245

[AnonymBruker]

Jeg har brukt både mamma og fastlegen min faktisk. Mamma er det nærmeste jeg kommer en god venninne. Jeg har venninner, men de har så mye i egne liv at jeg ikke føler jeg kan ringe dem og klage til dem. Mens mamma sier det er det hun er der for, å være støtte i tunge situasjoner. Fastlegen min har også vært super når det har vært tungt, har brukt ham mye som en slags "psykolog" og han har mer en villig stilt opp.

Nå ble det separasjon på oss, men det var godt å lufte problemene hos noen. Anbefaler fastlegen om du ikke vil føle at du "baksnakker" mannen til moren din

Anonymkode: fec4e...e10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har brukt både mamma og fastlegen min faktisk. Mamma er det nærmeste jeg kommer en god venninne. Jeg har venninner, men de har så mye i egne liv at jeg ikke føler jeg kan ringe dem og klage til dem. Mens mamma sier det er det hun er der for, å være støtte i tunge situasjoner. Fastlegen min har også vært super når det har vært tungt, har brukt ham mye som en slags "psykolog" og han har mer en villig stilt opp.

Nå ble det separasjon på oss, men det var godt å lufte problemene hos noen. Anbefaler fastlegen om du ikke vil føle at du "baksnakker" mannen til moren din

Anonymkode: fec4e...e10

Takk for tips. Fastlegen er kanskje et greit sted å starte, kanskje hun har noen gode tips også til hvor jeg eventuelt kan henvende meg videre. Hva med familievernkontoret, tilbyr de også samtaler på tomannshånd? TS

 

Anonymkode: d2009...2f3

[AnonymBruker]

Hvis du tror hun tåler å høre på det, tenker jeg at du kan snakke om det. Min mor taklet ikke at jeg slet med skilsmisse og ble deprimert. Derfor snakket jeg heller med ei venninne og fastlegen. Overfor min mor later jeg bare som alt går bra med meg. 

Anonymkode: 45f56...99d

[Gjest Blondie65]

Jeg tenker at en mann i et forhold som ikke vil gå i parterapi bør få et ultimatum: enten går vi i parterapi eller så må jeg få hjelp og støtte av noen andre og den nærmeste er min mor. Hans valg.

Men egentlig, TS, mener jeg at en mann som ikke vil gå i terapi er en mann som ikke tar forholdet deres og spesielt problemene i det seriøst. Jeg forstår veldig godt at man kan være redd for terapi, men her er det jo "sløsing med ressurser" som er argumentet. Man kan jo spørre seg om det er fordi mannen mener at det ikke er han som er problemet og at ting ikke trenger å fikses. Hvis det er dette er det forholdet deres virkelig ikke liv laget.

Har du vurdert å snakke med profesjonelle - f.eks. Terapivakten eller Blåkors.

Endret 2. august 2021 av Blondie65

[AnonymBruker]

se om kommunen har noe tilbud.

kan du ta kontakt med familiesenteret i kommunen? de har kanskje noen råd om hvem du kan kontakte. noen kommuner har også enhet for psykisk helse man kan kontakte. kanskje første steg for deg er egne samtaler med noen, og råd og veiledning på hvordan du kan stå i det. strategier og teknikker på hvordan du kan snakke med han. 

Anonymkode: 21262...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Takk for tips. Fastlegen er kanskje et greit sted å starte, kanskje hun har noen gode tips også til hvor jeg eventuelt kan henvende meg videre. Hva med familievernkontoret, tilbyr de også samtaler på tomannshånd? TS

 

Anonymkode: d2009...2f3

Jeg har vært til parterapi på familievernkontoret alene. Men da hadde jeg og mannen min vært der til samtale 2-3 ganger først. Men ring de å hør, de tar deg nok i mot. Jeg synes det var godt å ha en profesjonell å tømme tankene til. 

Anonymkode: a7fe2...280

[AnonymBruker]

Blondie65 skrev (1 time siden):

Jeg tenker at en mann i et forhold som ikke vil gå i parterapi bør få et ultimatum: enten går vi parterapi eller så må jeg få hjelp og støtte av noen andre og den nærmeste er din mor. Hans valg.

Men egentlig, TS, mener jeg at en mann som ikke vil gå i terapi er en mann som ikke tar forholdet deres og spesielt problemene i det seriøst. Jeg forstår veldig godt at man kan være redd for terapi, men her er det jo "sløsing med ressurser" som er argumentet. Man kan jo spørre seg om det er fordi mannen mener at det ikke er han som er problemet og at ting ikke trenger å fikses. Hvis det er dette er det forholdet deres virkelig ikke liv laget.

Har du vurdert å snakke med profesjonelle - f.eks. Terapivakten eller Blåkors.

Dette.

Når den ene ikke vil gjøre noe for forholdet, så er det i praksis over. Man skal være to som kjemper.

Anonymkode: 6f63a...004

[AnonymBruker]

Sinne og alkoholforbruk....

Altså, jeg tenker du bør vurdere litt hva du ønsker ut av samtalen.

Det kan være vanskelig å bli «søppelbøtta» for noen i destruktive relasjoner som ikke ønsker seg ut for eksempel.

Det beste er nok å snakke med FVK først?

Anonymkode: 51568...f2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sinne og alkoholforbruk....

Altså, jeg tenker du bør vurdere litt hva du ønsker ut av samtalen.

Det kan være vanskelig å bli «søppelbøtta» for noen i destruktive relasjoner som ikke ønsker seg ut for eksempel.

Det beste er nok å snakke med FVK først?

Anonymkode: 51568...f2a

Hadde jeg bare hatt meg selv å tenke på hadde jeg nok vært ute for lengst. Men med barn i bildet er det ikke like enkelt. Hvis det ender med skilsmisse betyr jo det at barna må være alene med far og hans sinne, uten meg som buffer mellom. Nå kan jeg gå inn og redde mange situasjoner før de eskalerer, men skiller vi oss blir jo de alene med det. Så jeg ønsker vel samtale mer for å overtale meg til å bli, eller finne løsninger for å få det til å fungere bedre ihvertfall. For sånn jeg har det nå orker jeg ikke å ha det lenger. Det er heller ikke slik at han er sint hele tiden, det kan gå lenge mellom hvert utbrudd. Så bildet er ikke helt svart hvitt, og jeg ønsker å se hva jeg eventuelt kan gjøre for å bedre situasjonen selv også, sånn at jeg har gjort mitt i hvertfall. TS

Anonymkode: d2009...2f3

[AnonymBruker]

Blondie65 skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at en mann i et forhold som ikke vil gå i parterapi bør få et ultimatum: enten går vi i parterapi eller så må jeg få hjelp og støtte av noen andre og den nærmeste er min mor. Hans valg.

Men egentlig, TS, mener jeg at en mann som ikke vil gå i terapi er en mann som ikke tar forholdet deres og spesielt problemene i det seriøst. Jeg forstår veldig godt at man kan være redd for terapi, men her er det jo "sløsing med ressurser" som er argumentet. Man kan jo spørre seg om det er fordi mannen mener at det ikke er han som er problemet og at ting ikke trenger å fikses. Hvis det er dette er det forholdet deres virkelig ikke liv laget.

Har du vurdert å snakke med profesjonelle - f.eks. Terapivakten eller Blåkors.

Takk for et konstruktivt og fint svar. Jeg må nok kanskje insistere enda litt kraftigere på parterapi, for å få han til å forstå alvoret. Det virker litt som at han tror alt er greit dagen etterpå, så lenge han er i godt humør igjen… TS

Anonymkode: d2009...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

På grunn av mange år med små barn har jeg gradvis fått mindre kontakt med venninner, så det føles ikke naturlig å snakke med dem om sånt lenger. Vil gjerne lufte det for noen, siden det er ganske tungt å bære på sånne tanker helt alene. Er det dårlig gjort av meg å ta det opp med min mor for eksempel? Mye av problemene skyldes ting som går spesifikt på ham, som sinne og høyt alkoholforbruk, så jeg kjenner litt på det å fortelle det videre til mine foreldre, at det kanskje blir feil i forhold til ham, at jeg liksom sladrer?

Anonymkode: d2009...2f3

Tja. Når mannen snakket med sin mor en gang han var nedfor, så blusset hun det så ekstremt opp og meldte til barnevernet med mye løgner og stygge ting som aldri hadde skjedd i det hele tatt! Mannen brøt kontakten med moren da hun prøvde å ødelgge oss istedenfor å bare lytte og komme med noen gode råd. 

Kom fram at svigermor ikke var fan av meg og bare ventet på en mulighet..

Heldigvis ser barnevernet at sånt ikke stemmer. Så hun mast sønnen sin.Og egentlig veldig godt å slippe å ha mer med den damen og gjøre.Bare synd i mannen hennes som hun behandler som dritt! Men hun later som det er han som er slem..Håper han slutter å være tøffel og går og får ett bedre liv!

Anonymkode: 9ab58...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ja, jeg stoler fullt og helt på henne, men vet jo at hvis jeg forteller henne alt vil hun slite med å forholde seg nøytral til ham etterpå, og det føles som jeg bretter ut privatlivet hans overfor henne mot hans vilje på en måte. Men jeg vet ikke… TS

Anonymkode: d2009...2f3

Kan det være det blir en for stor belastning for moren din å høre noe så vondt å måtte gå med det i tankene?

Anonymkode: 20811...a5a