Hvordan klare et brudd når man ikke har noen?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært gift i over 20 år. Vi er i 50-60 åra. Nå ser det dessverre ut som det blir et brudd. Han virker helt upåvirket
mens jeg er helt knust.
Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke familie, venner eller nettverk. Har en hund som jeg ikke vet om jeg klarer beholde
og det er helt grusomt bare å tenke på det.  Hvordan skal jeg komme igjennom dette?  Grunnen til at det ikke
fungerer lenger er ikke vesentlig men hvordan man som menneske skal klare dette alene.

Vi har vært i parterapi og det funket ikke.
Nå skal vi gjøre et nytt forsøk men har ikke tro på det. Visse ting har gjort at jeg har mistet helt troen og tilliten til han og
alt han sier.
Ikke utroskap eller noe sånt. Han er aseksuell. Vi har ikke barn, selvvalgt fra begge.

Han har jobb, et par venner og litt nettverk.
Jeg er ufør og mest bundet til hjemmet uten mulighet for bedring i min situasjon. Pga min helse kommer jeg ingen steder.
Har flere diagnoser(ingen psykiske) som gjør at det blir helt uoverkommelig å takle dette. Uten noen å lene meg litt på.

Jeg snakker med(på tlf) en psyk.sykepleier fra kommunen en time i uka. Eneste kontakt jeg har med andre mennesker.

Vi har bestemt at vi ikke skal skille oss men flytte fra hverandre. Det blir jo litt mindre styr praktisk
men på det mentale plan så vet jeg ikke. Klarer ikke tenke og føler at jeg kommer til å freake helt ut. Det er så vondt at man nesten ikke vet hvor man skal gjøre av seg.

Jeg kan ikke leve MED han og kan ikke leve UTEN han.  Hva skal man gjøre???? Føler meg helt lammet.

Noen som har forslag eller vært i samme situasjon?

 

Anonymkode: 68b80...e61

[AnonymBruker]

Bo i hver deres etasje. Så kan dere spise måltidene sammen.

Anonymkode: c6bf1...182

[AnonymBruker]

Er du redd for å være alene fordi du er redd for ensomhet, eller fordi du trenger hjelp i forhold til fysisk sykdom? 

Anonymkode: 4ec65...80c

[AnonymBruker]

I din situasjon er det vel naturlig å søke en ny kjæreste etterhvert? Kanskje neste år feks. Det kan jo være noe å se frem til?

Anonymkode: 432b1...59b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Er du redd for å være alene fordi du er redd for ensomhet, eller fordi du trenger hjelp i forhold til fysisk sykdom? 

Anonymkode: 4ec65...80c

Ikke redd bare veldig trist og stusslig å ikke ha noen. Jeg trenger også hjelp noen ganger og kan plutselig komme på sykehus. 

Anonymkode: 68b80...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

I din situasjon er det vel naturlig å søke en ny kjæreste etterhvert? Kanskje neste år feks. Det kan jo være noe å se frem til?

Anonymkode: 432b1...59b

Jeg tror ikke det. Hvem vil ha en kjæreste som er så syk og ikke kan være med på noen ting?

Anonymkode: 68b80...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Bo i hver deres etasje. Så kan dere spise måltidene sammen.

Anonymkode: c6bf1...182

Nei har prøvd det og funker ikke. Det har blitt sånn at jeg tåler nesten ikke å være i samme rom som han. 

Anonymkode: 68b80...e61

[Duff]

Kunne det ha løst seg med en besøksvenn? Kanskje frivillighetssentralen har en som er villig til å hjelpe deg med litt praktisk og litt sosialt? Har du spurt kontaktpersonen din i psykisk helse om den kan hjelpe deg med å finne frem til løsninger?

[AnonymBruker]

Kan du søke kommunen om fler timer med psykiatrisk sykepleier? Er det etter ditt ønske at dere har samtaler på telefon istedetfor at hun kommer hjem til deg? Tror du at du kanskje ville følt deg bittelitt mindre alene hvis du faktisk traff henne fysisk en gang i uken? Jeg tenker det er litt forskjell på å snakke med noen på telefon kontra å treffes og kanskje få en klem. Kroppskontakt, å få en klapp på skulderen eller en klem, er faktisk kjempeviktig og når du ikke får det fra mannen din har du antagelig et stort underskudd på kroppskontakt. Er du i form til å tåle fysioterapi eller massasje, så kan du også få det i hjemmet.

Hvis kommunen ikke kan gi deg fler timer med psykiatrisk sykepleier, kan du kontakte din lokale menighet og spørre om mulighetene for samtale med en prest. Det er gratis, og de kan komme på hjemmebesøk. Hvis du ikke er religiøs kan du bare gi beskjed om det, og da vil presten respektere det. Han/hun vil ikke forsøke å omvende deg eller noe sånt, men prester er utdannet til å kunne gi samtaleterapi og være en støtte for folk i vanskelige situasjoner. De har seks års utdannelse, og mye av det de lærer handler om hvordan stille opp for mennesker som trenger et medmenneske, lære å lytte og lære å gi støtte. 
 

Du skriver at du ikke har noe nettverk, familie eller venner. Finnes det noen fjerne slektninger, gamle skolevenner eller andre du tidligere har hatt kontakt med, som du kan gjenoppta kontakten med? Det er vanlig at man gjenopptar kontakten med gamle venner når man gjennomgår en livsendring som f.eks. en skilsmisse. Vil tro de aller fleste vil synes det er fint at du gjenopptar kontakten. Og selv om det kanskje ikke utvikler seg til et tett og nært vennskap med det første kan det være fint å ha litt kontakt med andre mennesker.

Finnes det en pasientorganisasjon eller lokal likemannsgruppe for den sykdommen du har? Er det et sted du kunne tenke deg å finne litt støtte? Eller utvikle bekjentskap? Mange sykdomsforeninger har tilbud på nett eller per telefon, slik at flest mulig skal kunne delta også selv om man er husbundet. 
 

Når det gjelder det praktiske med at du skal bo alene, ta det opp med den psykiatriske sykepleieren din og spør om hun kan hjelpe deg med å kalle inn til et møte med kommunen, og så kan dere møtes og diskutere ulike former for praktisk bistand og sammen finne frem til hvilken løsning som passer best for deg. Muligheter som finnes hos kommunen er bl.a. hjemmehjelp (vaskehjelp), hjemmesykepleie, levering av ferdig middag fra kommunens storkjøkken, trygghetsalarm.
Har du god kontakt med ergoterapeut? Han/hun kan eventuelt også bidra på et slikt møte. Ergoterapeuten kan også hjelpe deg med å finne effektive og hensiktsmessige måter å planlegge hverdagen på, utifra ditt funksjonsnivå og dine behov. 

Anonymkode: b6712...dfd

[AnonymBruker]

Duff skrev (26 minutter siden):

Kunne det ha løst seg med en besøksvenn? Kanskje frivillighetssentralen har en som er villig til å hjelpe deg med litt praktisk og litt sosialt? Har du spurt kontaktpersonen din i psykisk helse om den kan hjelpe deg med å finne frem til løsninger?

Har snakket med henne om støttekontakt. Det er bare det at jeg kan ikke gjøre flere ting på en gang da jeg har et energinivå på minussiden. Så ting beveger seg i sneglefart

Anonymkode: 68b80...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kan du søke kommunen om fler timer med psykiatrisk sykepleier? Er det etter ditt ønske at dere har samtaler på telefon istedetfor at hun kommer hjem til deg? Tror du at du kanskje ville følt deg bittelitt mindre alene hvis du faktisk traff henne fysisk en gang i uken? Jeg tenker det er litt forskjell på å snakke med noen på telefon kontra å treffes og kanskje få en klem. Kroppskontakt, å få en klapp på skulderen eller en klem, er faktisk kjempeviktig og når du ikke får det fra mannen din har du antagelig et stort underskudd på kroppskontakt. Er du i form til å tåle fysioterapi eller massasje, så kan du også få det i hjemmet.

Hvis kommunen ikke kan gi deg fler timer med psykiatrisk sykepleier, kan du kontakte din lokale menighet og spørre om mulighetene for samtale med en prest. Det er gratis, og de kan komme på hjemmebesøk. Hvis du ikke er religiøs kan du bare gi beskjed om det, og da vil presten respektere det. Han/hun vil ikke forsøke å omvende deg eller noe sånt, men prester er utdannet til å kunne gi samtaleterapi og være en støtte for folk i vanskelige situasjoner. De har seks års utdannelse, og mye av det de lærer handler om hvordan stille opp for mennesker som trenger et medmenneske, lære å lytte og lære å gi støtte. 
 

Du skriver at du ikke har noe nettverk, familie eller venner. Finnes det noen fjerne slektninger, gamle skolevenner eller andre du tidligere har hatt kontakt med, som du kan gjenoppta kontakten med? Det er vanlig at man gjenopptar kontakten med gamle venner når man gjennomgår en livsendring som f.eks. en skilsmisse. Vil tro de aller fleste vil synes det er fint at du gjenopptar kontakten. Og selv om det kanskje ikke utvikler seg til et tett og nært vennskap med det første kan det være fint å ha litt kontakt med andre mennesker.

Finnes det en pasientorganisasjon eller lokal likemannsgruppe for den sykdommen du har? Er det et sted du kunne tenke deg å finne litt støtte? Eller utvikle bekjentskap? Mange sykdomsforeninger har tilbud på nett eller per telefon, slik at flest mulig skal kunne delta også selv om man er husbundet. 
 

Når det gjelder det praktiske med at du skal bo alene, ta det opp med den psykiatriske sykepleieren din og spør om hun kan hjelpe deg med å kalle inn til et møte med kommunen, og så kan dere møtes og diskutere ulike former for praktisk bistand og sammen finne frem til hvilken løsning som passer best for deg. Muligheter som finnes hos kommunen er bl.a. hjemmehjelp (vaskehjelp), hjemmesykepleie, levering av ferdig middag fra kommunens storkjøkken, trygghetsalarm.
Har du god kontakt med ergoterapeut? Han/hun kan eventuelt også bidra på et slikt møte. Ergoterapeuten kan også hjelpe deg med å finne effektive og hensiktsmessige måter å planlegge hverdagen på, utifra ditt funksjonsnivå og dine behov. 

Anonymkode: b6712...dfd

Tusen takk for et fint svar. 

Vi har snakket om å treffes men jeg er så sliten og dårlig form hele tiden så det blir bare på tlf. 
Jeg tåler heller ikke fysio så godt. Da blir jeg mye dårligere så det er ikke aktuelt. 
Prest, jeg som er ateist. Kan jo ha det som nødløsning. 
Meldte meg inn i en forening men orket aldri å gå på noe som helst så det var det. De hadde ringetjeneste men jeg ringte aldri. 

Har ikke noe godt forhold til fastlegen heller. Han er mest sykemeldt og har vikarer og alle vet jo hvordan det er. Da får man ingen hjelp. 
 

Har jeg virkelig kommet til det punkt hvor jeg er blitt pleiepasient?, det er vanskelig å tenke på og ikke lett å akseptere. 
Hun på kommunen har også snakket om hjemmesykepleie så vi får se hvor ille det blir. Jeg har nå hun litt i ryggen da. 
 

 

Anonymkode: 68b80...e61

[Cirkelin]

Om situasjonen mellom deg og mannen er så betent at det ikke lenger er utholdelig å være i samme rom, så vil du definitivt få det bedre uten han. 

Har full forståelse for at det føles skummelt å være helt alene uten nettverk, men det finnes en del muligheter. Brukerstyrt assistent, støttekontakt, besøksvenn fra Røde Kors er muligheter du bør undersøke. Om du klarer å komme deg litt ut av huset, så finnes det en flere lokale tilbud for å møte andre mennesker på dagtid, feks strikkekafe (ikke krav til å ha med strikketøy) og diverse tilbud på biblioteket blant annet. Dette er ting man kan delta i etter dagsform og helt uforpliktende. 

Det er mye selskap i en hund, men også mye forpliktelse i form av daglige turer og stell. Tror du det kan finnes noen i nærmiljøet du kan alliere deg med for hjelp med hunden? 

Tror du må lage en liste over hva du trenger hjelp til. Og en over hva du ønsker deg i forhold til nettverk og kontakt med andre mennesker. Få den psyk sykepleieren du snakker med til å hjelpe deg med hvem du skal kontakte videre i kommunen og hvordan du skal få utvidet nettverket ditt. 

Når man ikke har det så bra i utgangspunktet, så er det et ork å ta fatt på store problemfjell. Ikke tenk at du skal løse hele situasjonen din på en gang, men del det opp i mindre biter. Først må du få det praktiske på plass. Hva trenger du hjelp til og hvem er ansvarlig for å skaffe deg hjelp. Hvor høyt må du rope for å få rett hjelp, osv. Så må du begynne å jobbe med nettverk. Her tenker jeg at samtalepartnere og noen å ta en kaffe med er viktigere enn å finne en ny partner i første omgang. 

Hvilken del av landet bor du i? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for et fint svar. 

Vi har snakket om å treffes men jeg er så sliten og dårlig form hele tiden så det blir bare på tlf. 
Jeg tåler heller ikke fysio så godt. Da blir jeg mye dårligere så det er ikke aktuelt. 
Prest, jeg som er ateist. Kan jo ha det som nødløsning. 
Meldte meg inn i en forening men orket aldri å gå på noe som helst så det var det. De hadde ringetjeneste men jeg ringte aldri. 

Har ikke noe godt forhold til fastlegen heller. Han er mest sykemeldt og har vikarer og alle vet jo hvordan det er. Da får man ingen hjelp. 
 

Har jeg virkelig kommet til det punkt hvor jeg er blitt pleiepasient?, det er vanskelig å tenke på og ikke lett å akseptere. 
Hun på kommunen har også snakket om hjemmesykepleie så vi får se hvor ille det blir. Jeg har nå hun litt i ryggen da. 
 

 

Anonymkode: 68b80...e61

Skjønner at det er vanskelig når du er så syk. Men du kan jo gi det et forsøk med å la den psykiatriske sykepleieren din komme på hjemmebesøk, og så kan dere snakke mens du ligger på sofaen eller ligger i sengen? Bare for å ha testet det, og se om du synes det gir deg noe mer å møtes fysisk og ikke alltid bare å snakke i telefon. Og så kan dere eventuelt finne en løsning med noen hjemmebesøk og noen telefonsamtaler, litt utifra formen din og hvilke behov og ønsker du har.
Husk at helsepersonell som psykiatrisk sykepleier, prest, saksbehandler fra kommunen osv. ikke forventer å komme til kaffe og vafler når de kommer på hjemmebesøk. De kommer ikke på vanlig gjestebesøk, de kommer for å snakke med deg, så de forventer ikke bevertning. Blir de tørste klarer de å ta seg et glass vann selv. Så ikke la deg hindre av at du tenker hjemmebesøk krever mye av deg fordi du tror du må stille opp med dekket bord. 
 

Kan jeg spørre hvorfor du aldri ringte til den pasientorganisasjonen? Vet du hva det var som hindret deg? Hvis du ønsker det kan du være anonym når du ringer slike tjenester. Det kan du også hvis du ringer til en prest. Det finnes forresten en nett-tjeneste der man kan chatte med en prest https://nettkirken.no/#chat De har taushetsplikt og det er gratis, akkurat slik som hvis du ringer en menighet.
Hvis du en dag skulle ønske å snakke med en prest, men ikke ønsker å kontakte den lokale menigheten din kan du ringe til en annen menighet. Nå skal jeg snart slutte å mase om prester, jeg forstår godt at det kan sitte langt inne for en ateist, men som sagt de er utdannet til å gi støttesamtaler og de vil ikke forkynne og prøve å omvende deg. Den norske kirke får statsstøtte for å gi støttesamtaler til vanlig folk i ulike kriser. Dagens prester er noe helt annet enn det de var tidligere, utdanningen og kulturen i kirken har endret seg mye. Sånn, nå skal jeg ikke mase mer om dette.😊

 

Leit at fastlegen din er så fraværende og at du ikke får god nok hjelp. Hvis det ofte er nye vikarer slik at du stadig må gjenfortelle ting du allerede har fortalt hundre ganger, kan det kanskje hjelpe om du lager et skriv, et sammendrag med de viktigste punktene i din helsehistorie? Kan du evt. be den psykiatriske sykepleieren din om å hjelpe deg med å skrive noe slikt? Hun har jo helseutdannelse så hun vet hva som er viktig å få med, og kan hjelpe deg med å systematisere. Et sånt dokument kan også være nyttig hvis du skal søke om hjemmehjelp eller annen kommunal hjelp.

Skjønner at det er litt av en terskel å skulle få kommunal hjelp som hjemmehjelp e.l., men ikke tenk at du er pleiepasient, det er så negativt ladet. Prøv heller å tenke at du får praktisk bistand til å effektivisere hverdagen din, slik at du får brukt kreftene dine på viktigere ting enn gulvvask.🙂

Bor du et sted som Oda, Meny eller Coop leverer matvarer på døren? Hvis ikke, kan du undersøke med din lokale butikk om de kan kjøre varer hjem til deg. Prisen avhenger av hvor langt det er å kjøre, men som regel tar de rundt 200-350 kr per gang. Noen steder leverer de for enda mindre, f.eks. hvis en av de ansatte bor i nærheten av deg og likevel kjører den veien.
Hvis du storhandler en gang i måneden, og får ferdige middager levert fra kommunen (leveres som regel to ganger i måneden eller hver uke), kan du klare deg greit uten å måtte stresse med å komme deg til butikken. Og hvis du får den psykiatriske sykepleieren på hjemmebesøk kan du sikkert be henne om å raskt stikke innom butikken for å kjøpe med frukt og brød til deg.😉

 

Anonymkode: b6712...dfd

[AnonymBruker]

Cirkelin skrev (17 minutter siden):

Om situasjonen mellom deg og mannen er så betent at det ikke lenger er utholdelig å være i samme rom, så vil du definitivt få det bedre uten han. 

Har full forståelse for at det føles skummelt å være helt alene uten nettverk, men det finnes en del muligheter. Brukerstyrt assistent, støttekontakt, besøksvenn fra Røde Kors er muligheter du bør undersøke. Om du klarer å komme deg litt ut av huset, så finnes det en flere lokale tilbud for å møte andre mennesker på dagtid, feks strikkekafe (ikke krav til å ha med strikketøy) og diverse tilbud på biblioteket blant annet. Dette er ting man kan delta i etter dagsform og helt uforpliktende. 

Det er mye selskap i en hund, men også mye forpliktelse i form av daglige turer og stell. Tror du det kan finnes noen i nærmiljøet du kan alliere deg med for hjelp med hunden? 

Tror du må lage en liste over hva du trenger hjelp til. Og en over hva du ønsker deg i forhold til nettverk og kontakt med andre mennesker. Få den psyk sykepleieren du snakker med til å hjelpe deg med hvem du skal kontakte videre i kommunen og hvordan du skal få utvidet nettverket ditt. 

Når man ikke har det så bra i utgangspunktet, så er det et ork å ta fatt på store problemfjell. Ikke tenk at du skal løse hele situasjonen din på en gang, men del det opp i mindre biter. Først må du få det praktiske på plass. Hva trenger du hjelp til og hvem er ansvarlig for å skaffe deg hjelp. Hvor høyt må du rope for å få rett hjelp, osv. Så må du begynne å jobbe med nettverk. Her tenker jeg at samtalepartnere og noen å ta en kaffe med er viktigere enn å finne en ny partner i første omgang. 

Hvilken del av landet bor du i? 

Takk for et fint svar. 
 

Det er veldig vanskelig for meg å komme ut pga energi på minussiden og dårlig form nesten konstant. 
Jeg skal snakke med oppdretter å høre om hun kan være en kriseperson ift hunden. Det er bare det at de må komme å hente og levere og folk har jo sine liv liksom. Så håper det ordner seg. 
Det ER vanskelig å gjøre noe som helst når man er så nede som meg. Det tar meg 1uke bare å bestille time hos tannlege. Jeg må virkelig ta meg sammen og samle meg selv før jeg prøver på noe og da blir veldig lite gjort.  Også etterpå så ligger jeg i fosterstilling i 1-2 uker for da kommer konsekvensene av å gjøre noe. 
Som du skjønner er det veldig vanskelig å ha kontakt med noen. 
Jeg bor i gml Østfold. 

Anonymkode: 68b80...e61

[AnonymBruker]

Cirkelin skrev (17 minutter siden):

Om situasjonen mellom deg og mannen er så betent at det ikke lenger er utholdelig å være i samme rom, så vil du definitivt få det bedre uten han. 

Har full forståelse for at det føles skummelt å være helt alene uten nettverk, men det finnes en del muligheter. Brukerstyrt assistent, støttekontakt, besøksvenn fra Røde Kors er muligheter du bør undersøke. Om du klarer å komme deg litt ut av huset, så finnes det en flere lokale tilbud for å møte andre mennesker på dagtid, feks strikkekafe (ikke krav til å ha med strikketøy) og diverse tilbud på biblioteket blant annet. Dette er ting man kan delta i etter dagsform og helt uforpliktende. 

Det er mye selskap i en hund, men også mye forpliktelse i form av daglige turer og stell. Tror du det kan finnes noen i nærmiljøet du kan alliere deg med for hjelp med hunden? 

Tror du må lage en liste over hva du trenger hjelp til. Og en over hva du ønsker deg i forhold til nettverk og kontakt med andre mennesker. Få den psyk sykepleieren du snakker med til å hjelpe deg med hvem du skal kontakte videre i kommunen og hvordan du skal få utvidet nettverket ditt. 

Når man ikke har det så bra i utgangspunktet, så er det et ork å ta fatt på store problemfjell. Ikke tenk at du skal løse hele situasjonen din på en gang, men del det opp i mindre biter. Først må du få det praktiske på plass. Hva trenger du hjelp til og hvem er ansvarlig for å skaffe deg hjelp. Hvor høyt må du rope for å få rett hjelp, osv. Så må du begynne å jobbe med nettverk. Her tenker jeg at samtalepartnere og noen å ta en kaffe med er viktigere enn å finne en ny partner i første omgang. 

Hvilken del av landet bor du i? 

Takk for et fint svar. 
 

Det er veldig vanskelig for meg å komme ut pga energi på minussiden og dårlig form nesten konstant. 
Jeg skal snakke med oppdretter å høre om hun kan være en kriseperson ift hunden. Det er bare det at de må komme å hente og levere og folk har jo sine liv liksom. Så håper det ordner seg. 
Det ER vanskelig å gjøre noe som helst når man er så nede som meg. Det tar meg 1uke bare å bestille time hos tannlege. Jeg må virkelig ta meg sammen og samle meg selv før jeg prøver på noe og da blir veldig lite gjort.  Også etterpå så ligger jeg i fosterstilling i 1-2 uker for da kommer konsekvensene av å gjøre noe. 
Som du skjønner er det veldig vanskelig å ha kontakt med noen. 
Jeg bor i gml Østfold. 

Anonymkode: 68b80...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Skjønner at det er vanskelig når du er så syk. Men du kan jo gi det et forsøk med å la den psykiatriske sykepleieren din komme på hjemmebesøk, og så kan dere snakke mens du ligger på sofaen eller ligger i sengen? Bare for å ha testet det, og se om du synes det gir deg noe mer å møtes fysisk og ikke alltid bare å snakke i telefon. Og så kan dere eventuelt finne en løsning med noen hjemmebesøk og noen telefonsamtaler, litt utifra formen din og hvilke behov og ønsker du har.
Husk at helsepersonell som psykiatrisk sykepleier, prest, saksbehandler fra kommunen osv. ikke forventer å komme til kaffe og vafler når de kommer på hjemmebesøk. De kommer ikke på vanlig gjestebesøk, de kommer for å snakke med deg, så de forventer ikke bevertning. Blir de tørste klarer de å ta seg et glass vann selv. Så ikke la deg hindre av at du tenker hjemmebesøk krever mye av deg fordi du tror du må stille opp med dekket bord. 
 

Kan jeg spørre hvorfor du aldri ringte til den pasientorganisasjonen? Vet du hva det var som hindret deg? Hvis du ønsker det kan du være anonym når du ringer slike tjenester. Det kan du også hvis du ringer til en prest. Det finnes forresten en nett-tjeneste der man kan chatte med en prest https://nettkirken.no/#chat De har taushetsplikt og det er gratis, akkurat slik som hvis du ringer en menighet.
Hvis du en dag skulle ønske å snakke med en prest, men ikke ønsker å kontakte den lokale menigheten din kan du ringe til en annen menighet. Nå skal jeg snart slutte å mase om prester, jeg forstår godt at det kan sitte langt inne for en ateist, men som sagt de er utdannet til å gi støttesamtaler og de vil ikke forkynne og prøve å omvende deg. Den norske kirke får statsstøtte for å gi støttesamtaler til vanlig folk i ulike kriser. Dagens prester er noe helt annet enn det de var tidligere, utdanningen og kulturen i kirken har endret seg mye. Sånn, nå skal jeg ikke mase mer om dette.😊

 

Leit at fastlegen din er så fraværende og at du ikke får god nok hjelp. Hvis det ofte er nye vikarer slik at du stadig må gjenfortelle ting du allerede har fortalt hundre ganger, kan det kanskje hjelpe om du lager et skriv, et sammendrag med de viktigste punktene i din helsehistorie? Kan du evt. be den psykiatriske sykepleieren din om å hjelpe deg med å skrive noe slikt? Hun har jo helseutdannelse så hun vet hva som er viktig å få med, og kan hjelpe deg med å systematisere. Et sånt dokument kan også være nyttig hvis du skal søke om hjemmehjelp eller annen kommunal hjelp.

Skjønner at det er litt av en terskel å skulle få kommunal hjelp som hjemmehjelp e.l., men ikke tenk at du er pleiepasient, det er så negativt ladet. Prøv heller å tenke at du får praktisk bistand til å effektivisere hverdagen din, slik at du får brukt kreftene dine på viktigere ting enn gulvvask.🙂

Bor du et sted som Oda, Meny eller Coop leverer matvarer på døren? Hvis ikke, kan du undersøke med din lokale butikk om de kan kjøre varer hjem til deg. Prisen avhenger av hvor langt det er å kjøre, men som regel tar de rundt 200-350 kr per gang. Noen steder leverer de for enda mindre, f.eks. hvis en av de ansatte bor i nærheten av deg og likevel kjører den veien.
Hvis du storhandler en gang i måneden, og får ferdige middager levert fra kommunen (leveres som regel to ganger i måneden eller hver uke), kan du klare deg greit uten å måtte stresse med å komme deg til butikken. Og hvis du får den psykiatriske sykepleieren på hjemmebesøk kan du sikkert be henne om å raskt stikke innom butikken for å kjøpe med frukt og brød til deg.😉

 

Anonymkode: b6712...dfd

Ja jeg må prøve å få til å møte hun. Har bare vedtak til oktober men skal prøve å få lenger men har ingen psyk historie så da. De prioriterer de med det først her jeg bor. 

Jeg ringte ikke for toppen var for høy å komme over. Jeg beg å tenke på hva jeg skulle si og så ble til at jeg tenkte kanskje jeg ikke er syk nok for å ringe. Jeg er ingen tlf person så da hopper jeg ofte over å ringe i det hele tatt. 

Jeg har skrevet til legen før. Han ignorerte det. Vet ikke hvorfor men han snakker veldig mye til meg og ikke med meg. Nå har jeg ikke snakket med han siden des-20.  Da kom han på hjemmebesøk for å sende meg videre med ambulanse til sykehus. Etter det fikk jeg ingen oppfølging etter 7 dager der. Har mistet litt troen på leger. 

Jeg bestiller alt på nett og får det levert.  Mat, apotek osv. Jeg liker å bake og lage mat så det gjør jeg når jeg orker. Det er en positiv ting for meg.  Ingen til å spise det da men jeg får en avledning. 

Takk for utfyllende svar. Blir helt rørt💜. Skulle ønske jeg hadde en person som deg i livet mitt. 
 

 

Anonymkode: 68b80...e61

[Cirkelin]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for et fint svar. 
 

Det er veldig vanskelig for meg å komme ut pga energi på minussiden og dårlig form nesten konstant. 
Jeg skal snakke med oppdretter å høre om hun kan være en kriseperson ift hunden. Det er bare det at de må komme å hente og levere og folk har jo sine liv liksom. Så håper det ordner seg. 
Det ER vanskelig å gjøre noe som helst når man er så nede som meg. Det tar meg 1uke bare å bestille time hos tannlege. Jeg må virkelig ta meg sammen og samle meg selv før jeg prøver på noe og da blir veldig lite gjort.  Også etterpå så ligger jeg i fosterstilling i 1-2 uker for da kommer konsekvensene av å gjøre noe. 
Som du skjønner er det veldig vanskelig å ha kontakt med noen. 
Jeg bor i gml Østfold. 

Anonymkode: 68b80...e61

Jeg skjønner godt hvordan det er å ha mindre energi enn det som kreves til enhver tid. Det kjipe er at man da ofte ender opp med å bruke det lille som finnes av energi på ting som må gjøres og ikke har igjen krefter til å gjøre hyggelige ting som gir påfyll av energi. 

Min første tanke er at du burde bytte fastlege. Du trenger absolutt å ha en som er tilstede, har empati og er på ditt lag. Sånne er dessverre vanskelige å finne, men de finnes! Og leting er energikrevende. 

Ut fra funksjonsnivået ditt høres det også ut som du trenger og har krav på betydelig mer hjelp i det daglige. Det er også en krevende oppgave å gå løs på. Og noe du trenger hjelp til å finne ut av. 

Hvis du vil, så har jeg lyst til å hjelpe deg å nøste litt i trådene så du får kartlagt rettighetene dine hos forskjellige instanser og hvilke muligheter som finnes til å få hjelp i hverdagen. Send meg i så fall en pm når du føler for det. 

Når det gjelder hunden, så er det nok lurt å ha en avtale med noen i tilfelle krise. Det vil også fjerne underbevisst stress hos deg og stress er en stor energityv.

Hvilken rase er hunden? Jeg har både hund og katt. Litt jobb, men mye glede! Bor også i gml Østfold. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg og mannen har vært gift i over 20 år. Vi er i 50-60 åra. Nå ser det dessverre ut som det blir et brudd. Han virker helt upåvirket
mens jeg er helt knust.
Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke familie, venner eller nettverk. Har en hund som jeg ikke vet om jeg klarer beholde
og det er helt grusomt bare å tenke på det.  Hvordan skal jeg komme igjennom dette?  Grunnen til at det ikke
fungerer lenger er ikke vesentlig men hvordan man som menneske skal klare dette alene.

Vi har vært i parterapi og det funket ikke.
Nå skal vi gjøre et nytt forsøk men har ikke tro på det. Visse ting har gjort at jeg har mistet helt troen og tilliten til han og
alt han sier.
Ikke utroskap eller noe sånt. Han er aseksuell. Vi har ikke barn, selvvalgt fra begge.

Han har jobb, et par venner og litt nettverk.
Jeg er ufør og mest bundet til hjemmet uten mulighet for bedring i min situasjon. Pga min helse kommer jeg ingen steder.
Har flere diagnoser(ingen psykiske) som gjør at det blir helt uoverkommelig å takle dette. Uten noen å lene meg litt på.

Jeg snakker med(på tlf) en psyk.sykepleier fra kommunen en time i uka. Eneste kontakt jeg har med andre mennesker.

Vi har bestemt at vi ikke skal skille oss men flytte fra hverandre. Det blir jo litt mindre styr praktisk
men på det mentale plan så vet jeg ikke. Klarer ikke tenke og føler at jeg kommer til å freake helt ut. Det er så vondt at man nesten ikke vet hvor man skal gjøre av seg.

Jeg kan ikke leve MED han og kan ikke leve UTEN han.  Hva skal man gjøre???? Føler meg helt lammet.

Noen som har forslag eller vært i samme situasjon?

 

Anonymkode: 68b80...e61

Eksen var helt upåvirket frem til jeg hadde bodd alene 1 uke, da kom det frem endel følelser hos han. Det tok tid før han innså endringen rett og slett. Jeg var sikker på at han aldri kom til å ofre meg en tanke etter brudd, så ferdig var han. Så er det han som sitter igjen med å ha det jævelig mens jeg kom meg over det verste innen jeg var ute. 

Du får din egen hverdag ganske fort så får du ta en dag av gangen. Gjør noe som gir deg glede hver dag, bare det vil være å hjelpe deg selv. 

Så fant jeg et par bekjente som ble nære venner i den tyngste perioden. Kollegaer på jobben har også vært en god støtte selv om det ikke var helt på samme plan. Jeg skaffet meg en god psykolog der jeg kan tømme meg for det verste. 

Anonymkode: d9d25...7c6

[Million]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei har prøvd det og funker ikke. Det har blitt sånn at jeg tåler nesten ikke å være i samme rom som han. 

Anonymkode: 68b80...e61

Hvis du liker han så lite, hva i alle dager er det du snakker om er så vondt da? Er det det å bli alene du er redd for, ikke det å miste mannen din personlig?

[AnonymBruker]

Just now, Million said:

Hvis du liker han så lite, hva i alle dager er det du snakker om er så vondt da? Er det det å bli alene du er redd for, ikke det å miste mannen din personlig?

Virker på meg som hun har levd i et kantret ekteskap i årevis. Hun har bitt det i seg og tålt det fordi hun er livredd for å bli alene. Vi vet heller ikke mannens side av saken. Han fremstilles her som relativt ugrei å ha med å gjøre, men vi vet ikke hva han har måttet stå i. Å leve med en kronisk syk make er ingen dans på roser. For alt vi vet har han gått gjennom ild og vann for sin kone, og et sted på veien der fikk han nok. Vanskelig å vite, men ja.

Uansett, når man er ordentlig syk og avhengig av hjel, orker minimalt, og fort kan havne på sykehus så ønsker man ikke å være alene. Det er vanskelig for oss som er relativt friske og selvstendige å forstå, men jeg kan også veldig lett skjønne at dette er skremmende når du har vært gift i mange år og aldri vært alene

Anonymkode: ebe48...41f