Må bare få det ut en plass..

[AnonymBruker]

Jeg må beklage på forhånd dette sutrete og såre innlegget. Jeg har bare et enormt behov for å få det ut en plass. Kansje noen har samme eller lignende opplevelser. 

I går og i natt hadde jeg en veldig hyggelig stund med min storesøster, vi delte en flaske vin og spiste god mat i selskap med hverandre. noe som ikke er vanlig da vi stort sett gjennom hele livet har hatt et anstrengt forhold til hverandre, vi satt våken hele natten og snakket om oppveksten vår. 

Jeg er i midten av 30 årene nå, min søster er 3 år eldre enn meg. Vi har samme mor men hver vår far, desverre har ingen av oss vokst opp med kontakt med fedrene våre, men hun husker min far godt, jeg var 3 år når han forsvant ut av livene våre. 

Jeg har alltid fått malt et glansbilde av oppveksten min, noe som har surret for meg så mange ganger, da jeg husker følelsen av ekstrem redsel som ganske dominant i min tidligste barndom. I natt fortalte søster mye om hvordan var hverdag var, hvor mye alene vi var, om en voldelig stefar, noe husker jeg selv, mye demrer litt. 

Jeg husker glassbråter overalt i leiligheten, jeg husker kniver i veggene og blodspor på gulv og sofa, at mamma ofte fikk bank av stefar. Jeg husker hvor rotete det var i hjemmet vårt og at vi aldri kunne ha besøk. Jeg husker veldig godt alt bosset under juletreet som lå der til juletreet ble tatt ut.. Jeg husker at politiet ofte kom på døra fordi det var meldt om husbråk fra naboer og at det ble byttet på mamma og stefar i arrest over natten mange ganger. 

Jeg har alltid visst om at barndommen min ikke var den beste, men har alltid tenkt at mamma gjorde så godt hun kunne og at det ikke var hennes feil. 

I dag er jeg rett og slett skuffet og forbanna fordi jeg nå tenker hun ikke gjorde det likevel, hun satte seg selv først, oss barna etterpå. 

Jeg var itillegg svært syk og svak som barn og gjennomgikk en livsnødvendig operasjon som 4 åring, likevel forlot hun oss i helgene, nesten hver helg. To små jenter som på 2-4 og 5-7 år helt alene i en skitten leilighet uten nok mat hele helger (fredag-søndag). Hvilke foreldre gjør slikt? 

Jeg vokste opp uten å kjenne eller huske min far og har bært et enormt nag til han for det. Far var narkoman,så sånsett gyldig grunn for å holde seg borte,da jeg har tenkt at han mest sannsynlig ikke hadde bidratt til noe bedre for meg likevel.

min søster fortalte i natt at min far hentet oss begge to tidlig på morgenen en dag og tok oss med hjem han hvor vi var over mange dager. Mamma hadde da forlatt byen og skulle være borte en stund og vi hadde allerede vært alene i to dager, jeg var ca 3 år søster var ca 6 år og vi begge hadde vannkopper den gang. Mitt syn på far er dermed brått endret men jeg sitter nå igjen med 1000 spm. 

Vi søstre er begge voksne nå og har egne barn og gode, trygge liv. Mamma har alltid stilt opp masse for meg men lite for min søster, jeg har tenkt i mange år at min søster har vært altfor frekk og utakknemlig mot mamma, men etter i natt skjønner jeg henne bedre, hun husker så mye jeg ikke husker. Men tiltross for hvor ung jeg var husker jeg også mye. 

Nå har jeg lyst å ta dette opp med mamma, men aner ikke hvordan, eller ville det være best å la det høre fortiden til?.  Jeg har ofte lurt på ting, ofte tenkt tilbake på frykten for å bli forlatt, savnet etter mor og å lure på når hun kom tilbake til oss, når vi skulle få god, varm middag osv.. Dette var mamma som gjorde mot oss. Mamma som alltid har fortalt meg om gode minner jeg ikke husker, om morsomme ting vi har opplevd sammen og en gang fortalte venninnen sin foran meg at pågrunn av min sykdom som barn kunne hun aldri være borte fra meg (i samme sekund visste jeg hun løy). 

Anonymkode: 6f747...bdb

[Mt3]

💜 skjønner godt at det blir tankekaos når en har fått høre en rosemalt historie oppigjennom oppveksten for så å plutselig få små glimt som underbygger din følelse om at det ikke helt stemmer.

Tror desverre ikke du kommer noen vei med å konfrontere din mor med det, hun har fortalt løyner om din oppvekst så lenge at hun mest trolig tror den er sannheten. Om du spør henne om det du lurer på så ville jeg i hvertfall hatt det i bakhodet, at det hun sier trenger ikke være sannheten.

Godt at dere begge tross alt rot deres mor lot dere gå igjennom i barndommen har vokst opp til å bli gode mødre og flotte fornuftige damer.

[Poision-Ivy]

Tror du gjør best i å bearbeide barndommen på egenhånd eller med profesjonell hjelp. 

Moren din har gjort mye som ikke var riktig. Ikke sikkert hun har innsikt i det selv eller makter å ta det inn over seg. Uansett kan hun ikke endre fortiden. Fint at hun er der noe for dine barn i dag - ta med deg det positive og prøv å være glad for de gode sidene hun nå klarer vise, selv om du husker en fortid som var annerledes. 

Det er fullt mulig at din mor gjorde sitt beste den gang, selv om hennes beste ikke hang på greip! Hvis ikke dette er en oppfunnet historie får jeg vondt i hjertet av å tenke på barnet du var og søsteren din som ikke ble hentet ut og i trygghet 💔😔

 

Endret 31. juli 2021 av Poision-Ivy

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Poision-Ivy said:

Tror du gjør best i å bearbeide barndommen på egenhånd eller med profesjonell hjelp. 

Moren din har gjort mye som ikke var riktig. Ikke sikkert hun har innsikt i det selv eller makter å ta det inn over seg. Uansett kan hun ikke endre fortiden. Fint at hun er der noe for dine barn i dag - ta med deg det positive og prøv å være glad for de gode sidene hun nå klarer vise, selv om du husker en fortid som var annerledes. 

Det er fullt mulig at din mor gjorde sitt beste den gang, selv om hennes beste ikke hang på greip! Hvis ikke dette er en oppfunnet historie får jeg vondt i hjertet av å tenke på barnet du var og søsteren din som ikke ble hentet ut og i trygghet 💔😔

 

Skjønner historien er litt hard. Jeg husker også en fin barndom, men denne kom senere, jeg hadde trossalt fine ungdomsår og har hatt et godt forhold til mamma hele veien. Tiltross for den såre samtalen jeg og søster hadde var det samtidig veldig godt å kunne snakke om, og å få bekreftelse på at ting jeg husker stemmer. Jeg kvier meg til å snakke med venner, da alle mine venner synes svært godt om mamma, derfor ble det lagt ut anonymt her. 

Anonymkode: 6f747...bdb

[Poision-Ivy]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner historien er litt hard. Jeg husker også en fin barndom, men denne kom senere, jeg hadde trossalt fine ungdomsår og har hatt et godt forhold til mamma hele veien. Tiltross for den såre samtalen jeg og søster hadde var det samtidig veldig godt å kunne snakke om, og å få bekreftelse på at ting jeg husker stemmer. Jeg kvier meg til å snakke med venner, da alle mine venner synes svært godt om mamma, derfor ble det lagt ut anonymt her. 

Anonymkode: 6f747...bdb

Ja. Ingenting er svarthvitt. Forstår at du er glad i din mor og hadde gode minner også ❤️ Det er din fulle rett til å huske begge deler. Lykke til TS

[AnonymBruker]

Om du bør ta det opp med din mor eller ei er opp til deg, men jeg anbefaler deg å oppsøke en psykolog for å snakke om barndommen din og bearbeide alt.

Anonymkode: 6bb5d...cad

[AnonymBruker]

Hun husker mer enn deg da hun var eldre enn deg. Hennes opplevelser og følelser er hennes, mens du har dine opplevelser og et bilde på hva som skjedde. 
mJeg hadde samme type samtale med min søster som er 4 år eldre som kunne fortelle mye, jeg ble både redd og følte jeg hadde levd på en løgn. Samtidig ble jeg mer beskyttet den tiden da min bestemor bodde i samme hus på loftet, og jeg sov mye med henne, jeg ble skjermet og husker ikke så mye. 
men følelsene har jo vært der 

Anonymkode: c049a...8fc

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt at den samtalen har rørt litt rundt i ting og fått gamle minner opp til overflaten, og at det er vondt. Hvis du synes det blir litt for mange tanker på en gang kan det være lurt å ta en samtale eller to hos en psykolog. Man behøver absolutt ikke være syk for å oppsøke psykolog. Psykologer er utdannet til å hjelpe oss med å sortere følelser og tanker, og når man har fått sortert litt i kaoset blir det ofte enklere å tenke. Så tror kanskje det kan være lurt for deg å ta en time med en psykolog, før du bestemmer deg for å snakke med moren din. Da har du et litt klarere hode, og kan lettere bestemme deg for hvordan du vil "angripe" samtalen. 
Kanskje kan du også vurdere å ta med moren din, og eventuelt også søsteren din, til en psykolog eller familieterapeut. Da kan psykologen være ordstyrer eller bistå med å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje vil heller ikke moren din tørre annet enn å oppføre seg pent og svare deg (og evt. søsteren din) på en ordentlig måte, når det er fremmede til stede. 

Anonymkode: e31c7...1dd

[minister-mio]

❤

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Hun husker mer enn deg da hun var eldre enn deg. Hennes opplevelser og følelser er hennes, mens du har dine opplevelser og et bilde på hva som skjedde. 
mJeg hadde samme type samtale med min søster som er 4 år eldre som kunne fortelle mye, jeg ble både redd og følte jeg hadde levd på en løgn. Samtidig ble jeg mer beskyttet den tiden da min bestemor bodde i samme hus på loftet, og jeg sov mye med henne, jeg ble skjermet og husker ikke så mye. 
men følelsene har jo vært der 

Anonymkode: c049a...8fc

Utrolig trist.. Jeg vet slikt skjer og jeg kjenner ei til med lik barndom som vår .. Håper alt går bra med deg nå ❤️ hilsen ts

Anonymkode: 6f747...bdb

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Skjønner veldig godt at den samtalen har rørt litt rundt i ting og fått gamle minner opp til overflaten, og at det er vondt. Hvis du synes det blir litt for mange tanker på en gang kan det være lurt å ta en samtale eller to hos en psykolog. Man behøver absolutt ikke være syk for å oppsøke psykolog. Psykologer er utdannet til å hjelpe oss med å sortere følelser og tanker, og når man har fått sortert litt i kaoset blir det ofte enklere å tenke. Så tror kanskje det kan være lurt for deg å ta en time med en psykolog, før du bestemmer deg for å snakke med moren din. Da har du et litt klarere hode, og kan lettere bestemme deg for hvordan du vil "angripe" samtalen. 
Kanskje kan du også vurdere å ta med moren din, og eventuelt også søsteren din, til en psykolog eller familieterapeut. Da kan psykologen være ordstyrer eller bistå med å stille de vanskelige spørsmålene. Kanskje vil heller ikke moren din tørre annet enn å oppføre seg pent og svare deg (og evt. søsteren din) på en ordentlig måte, når det er fremmede til stede. 

Anonymkode: e31c7...1dd

Takk for svar og gode råd, jeg er kjent med dps og psykologer da jeg har angst og sliter med tidvise depresjoner. Men jeg har aldri vært åpen om barndommen min tidligere da jeg har vært usikker på om mine minner har vært sanne.. Mange av dem er ganske vage.. 

Jeg har hatt lyst å åpne opp, men føler det blir dumt når jeg har hatt samme psykolog i 8 år nå og bare snakket godt om mamma og klaget en del over forholdet til storesøster.. Da blir det vel litt rart å plutselig snu alt på hodet? 😬

Anonymkode: 6f747...bdb

[AnonymBruker]

20 hours ago, Poision-Ivy said:

Ja. Ingenting er svarthvitt. Forstår at du er glad i din mor og hadde gode minner også ❤️ Det er din fulle rett til å huske begge deler. Lykke til TS

Takk ❤️

Anonymkode: 6f747...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar og gode råd, jeg er kjent med dps og psykologer da jeg har angst og sliter med tidvise depresjoner. Men jeg har aldri vært åpen om barndommen min tidligere da jeg har vært usikker på om mine minner har vært sanne.. Mange av dem er ganske vage.. 

Jeg har hatt lyst å åpne opp, men føler det blir dumt når jeg har hatt samme psykolog i 8 år nå og bare snakket godt om mamma og klaget en del over forholdet til storesøster.. Da blir det vel litt rart å plutselig snu alt på hodet? 😬

Anonymkode: 6f747...bdb

Absolutt ikke dumt å snu alt på hodet. Jeg har vært i et ekteskap med psykisk vold, drittsnakking og mye negativitet. Jeg har også angst og har vært i behandling. Jeg har jo selv kjent at noe hjemme ikke var riktig, men utad var vi et så perfekt par med barn, hund, stasjonsvogn og hus, vi fant på ting sammen og jeg tenkte at jeg ikke kunne klage fordi jeg hadde det så bra. Så selv om roten til mange av mine problemer nok var at jeg daglig fikk høre at jeg ikke var duganes til noe, så snakket jeg aldri om det. Etter vi ble skilt klarte jeg å tenke anderledes om ting, så jeg endte med å snu alt på hodet, og nå først hjelper terapien og jeg kan jobbe meg ut av det. 

Så si til psykologen det du har skrevet her. At du har følt at det har vært noe, men vært usikker på om du har kunnet stole på dine egne minner og at du nå har fått det bekreftet. 

Lykke til❤️

Anonymkode: 1d2d1...eb4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Absolutt ikke dumt å snu alt på hodet. Jeg har vært i et ekteskap med psykisk vold, drittsnakking og mye negativitet. Jeg har også angst og har vært i behandling. Jeg har jo selv kjent at noe hjemme ikke var riktig, men utad var vi et så perfekt par med barn, hund, stasjonsvogn og hus, vi fant på ting sammen og jeg tenkte at jeg ikke kunne klage fordi jeg hadde det så bra. Så selv om roten til mange av mine problemer nok var at jeg daglig fikk høre at jeg ikke var duganes til noe, så snakket jeg aldri om det. Etter vi ble skilt klarte jeg å tenke anderledes om ting, så jeg endte med å snu alt på hodet, og nå først hjelper terapien og jeg kan jobbe meg ut av det. 

Så si til psykologen det du har skrevet her. At du har følt at det har vært noe, men vært usikker på om du har kunnet stole på dine egne minner og at du nå har fått det bekreftet. 

Lykke til❤️

Anonymkode: 1d2d1...eb4

Jeg skal prøve. 

Takk

Anonymkode: 6f747...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar og gode råd, jeg er kjent med dps og psykologer da jeg har angst og sliter med tidvise depresjoner. Men jeg har aldri vært åpen om barndommen min tidligere da jeg har vært usikker på om mine minner har vært sanne.. Mange av dem er ganske vage.. 

Jeg har hatt lyst å åpne opp, men føler det blir dumt når jeg har hatt samme psykolog i 8 år nå og bare snakket godt om mamma og klaget en del over forholdet til storesøster.. Da blir det vel litt rart å plutselig snu alt på hodet? 😬

Anonymkode: 6f747...bdb

Det er absolutt ikke rart i det hele tatt, for det er jo dette som faktisk har skjedd. Da søsteren din fortalte deg om hva hun husket, så husket du også mer, og nå føler du at livet ditt er snudd på hodet. Det er helt naturlig at du ønsker å snakke om dette med psykologen din. Så nei, det er ikke noe rart i at du ikke har fortalt noe før, for du hadde vel egentlig ikke stort å fortelle før nå. Det er jo bare sånn minner virker, plutselig husker vi mer når noe trigger minnet vårt, som f.eks. når vi hører en spesiell sang, lukter en lukt, eller snakker om minnene slik du og søsteren din har gjort. Så du skal ikke være engstelig for at psykologen vil tenke noe spesielt, bare fortell det og så kan dere sammen nøste litt opp i alle tankene og følelsene dine. Lover deg at du kommer til å føle deg bedre etterpå.❤️

Anonymkode: e31c7...1dd

[AnonymBruker]

On 7/31/2021 at 4:15 PM, Mt3 said:

💜 skjønner godt at det blir tankekaos når en har fått høre en rosemalt historie oppigjennom oppveksten for så å plutselig få små glimt som underbygger din følelse om at det ikke helt stemmer.

Tror desverre ikke du kommer noen vei med å konfrontere din mor med det, hun har fortalt løyner om din oppvekst så lenge at hun mest trolig tror den er sannheten. Om du spør henne om det du lurer på så ville jeg i hvertfall hatt det i bakhodet, at det hun sier trenger ikke være sannheten.

Godt at dere begge tross alt rot deres mor lot dere gå igjennom i barndommen har vokst opp til å bli gode mødre og flotte fornuftige damer.

Tusen takk for fine ord ❤️

Anonymkode: 6f747...bdb