Hva nå?

[AnonymBruker]

Hei alle sammen!

Jeg har funnet ut at jeg lever i et destruktivt forhold der få, eller ingenting fungerer. Vi har en svært solid økonomi, barn, hus, hytte og bil, og de aller fleste rundt oss tror nok alt er helt fantastisk, men det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

Forholdet vårt var helt fantastisk i 5 år og til begynne med, og vi prioriterte hverandre til det fulle til å begynne med. Hun var kanskje enda flinkere enn meg. Vi hadde det så supert, at jeg tenkte at dette kunne bare bli bedre. Jeg velger å være så egoistisk at jeg dessverre velger å beskrive følelsen fra da vi fikk barn som noe jeg angrer på. Jeg angrer ikke på mine barn, selfølgelig ikke. Men jeg er så lei meg akkurat nå, for jeg tror snart ikke de har noen far, uansett hvor dette bærer hen.

Etter 5 år, med et skrantende forhold så tror jeg ikke jeg orker mer, men jeg tror heller ikke jeg orker noen slags ordning med mine og dine barn. Det betyr kort og godt at jeg ikke orker noe med barn og eks egentlig. 

Alt begynte så bra, men etter barn klarer hun aldri å prioritere oss 2, hun kan aldri gi meg noe. Men hun kan være borte hele natta med venner sånn innimellom, men uten å invitere meg ved første anledning. Hun klarer aldri sette meg først uansett i hvilken sammenheng det gjelder, eller kun når jeg er hennes hakkekylling. Hvis vi gjør noe sammen er det et eneste mas etter å komme seg hjem til barna fra hennes side. Det er helt uproblematisk i hennes øyne, hun forstår rett og slett ikke problemet. Om det er utroskap eller ikke orker jeg ikke bry meg med, men jeg gjør meg mine tanker. Jeg skulle kun ønske at vi 2 kunne tilbringe noe tid sammen, er der for mye forlangt etter over 5 år? I mine øyne derimot er det et kjempeproblem at hun kan ta seg friheten å dra på overnatting med venner, jeg føler meg så tilsidesatt at det ikke finnes ord. Det er alltid hennes ord som gjelder uansett, jeg blir ofte umyndiggjort fra hennes side.

Dessuten får jeg negativ kritikk uansett hva jeg gjør for både hun og barna. Klipper jeg plenen skulle jeg heller støvsugd huset og vise versa, finnes det noe annet der ute egentlig? Eller må man tåle å bli behandlet som drit som mann? Smører jeg barna med krem, er det enten for lite eller for mye krem, eller på feil plass. Jeg er så lei, jeg griner nå. Steller jeg barna så er det også feil på en eller annen måte, for mye stell eller for lite vask. 

Jeg prøver å bidra, men det eneste jeg får i retur er kun negativ kritikk og ingen kjærestetid. Selv når hun er bort med venner, så er det svært viktig å følge hennes oppskrift på ting. Hvis det ikke skjer, så hagler det negativ kritikk i etterkant. Jeg prøver virkelig, men hun syne jeg er lat. Er det så rart å sette seg til motverge når hun uansett kritiserer det jeg gjør?

Hvorofor blir det slik? Jeg prøver mer enn mitt beste for at dette skal fungere, men jeg får null tilbake. Hvorfor skal jeg i det hele tatt fortsette? 

Enden på visa er nok barnebidrag og rassert økonomi, så jeg kjenner at jeg egentlig ikke orker noe mer. Jeg er skremt vekk fra barn for livet, og vil aldri ha barn igjen med noen. 

Så da ender jeg uansett som en slags taper eller egoist som har barn med ei dame, men som av en eventuell ny parnter kommer til å stille et krav om ingen barn? Det blir jo helt på tryne. Hun sender både meg, barna og seg selv ut i en håpløs posisjon økonmisk sett. Er det mulig å være så dum? Hennes kjærlighet for meg kunne vel ikke stoppet den dagen vi fikk barn vell? Eller tror hun at min kjærlighet for hun varer evig? Noen som kan forklare meg hva som skjer?

Og ja, jeg har forsøkt å pratet med henne utallige ganger. Jeg orker ingen slags annen løsning enn oss 2, men det er slett ikke noe hun vet. Trenger råd?

Mann 29 år

Anonymkode: f2c9d...307

[AnonymBruker]

Din samboer begår psykisk vold mot deg.

Du kan snakke med fastlegen din og spørre legen om å hjelpe deg. Du kan også snakke med Krisesenteret. 

Fastlegen din kan være din støttespiller. Du kan få jevnlige (feks ukentlige) støttesamtaler hos fastlegen. Slike timer bestilles på samme måte som andre legetimer. Si til legen at du trenger hjelp, støtte og råd og eventuelt henvisning til psykolog (pga at du har levd med en samboer som har utøvd psykisk vold mot deg).

Mange erfarer også å få hjelp ved å lese og å skrive i denne tråden:

 

 

Anonymkode: 578e6...263

[AnonymBruker]

Hei.

Dette høres ikke mye bra ut.

Forstår at dette er håpløst og at du virkelig er lei når alt blir galt uansett hva man bidrar med. 
 

Jeg vil ikke gi noen råd da jeg ikke har vært i akkurat den situasjonen selv, men jeg vil bare vise min støtte til deg. 
 

Bo alene med delt ansvar er det mange som trives med. Ikke sikkert det er så ille som du tenker nå. 
Du får mer tid til deg selv, med andre eller eventuelt til hobby eller annen livsstil du har. 
 

Forstår at hele situasjonen virker håpløs, men ikke gi opp! 
Henne behandler deg ikke bra og du må ikke knekkes av det selvom du føler alt går i grus nå. 
 

Sender deg styrke og varme tanker! 
Hilsen mann

Anonymkode: ac07b...2e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hennes kjærlighet for meg kunne vel ikke stoppet den dagen vi fikk barn vell? Eller tror hun at min kjærlighet for hun varer evig? Noen som kan forklare meg hva som skjer?

Hun startet med psykisk mishandling av deg etter at dere fikk barn? Noen kvinner og menn som mishandler sin partner, "er snille og omtenksomme og kjærlige m.m." i begynnelsen av forholdet. Men dette er skuespill, det er ikke deres egentlige jeg. Etter en tid (feks et år eller noen år) og typisk etter at man har fått barn eller etter at man har giftet seg begynner de å vise sitt egentlige jeg når de da starter med mishandlingen av sin partner.

Kom deg bort fra henne. Ta godt vare på deg selv ♥️

Anonymkode: 578e6...263

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hei alle sammen!

Jeg har funnet ut at jeg lever i et destruktivt forhold der få, eller ingenting fungerer. Vi har en svært solid økonomi, barn, hus, hytte og bil, og de aller fleste rundt oss tror nok alt er helt fantastisk, men det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

Forholdet vårt var helt fantastisk i 5 år og til begynne med, og vi prioriterte hverandre til det fulle til å begynne med. Hun var kanskje enda flinkere enn meg. Vi hadde det så supert, at jeg tenkte at dette kunne bare bli bedre. Jeg velger å være så egoistisk at jeg dessverre velger å beskrive følelsen fra da vi fikk barn som noe jeg angrer på. Jeg angrer ikke på mine barn, selfølgelig ikke. Men jeg er så lei meg akkurat nå, for jeg tror snart ikke de har noen far, uansett hvor dette bærer hen.

Etter 5 år, med et skrantende forhold så tror jeg ikke jeg orker mer, men jeg tror heller ikke jeg orker noen slags ordning med mine og dine barn. Det betyr kort og godt at jeg ikke orker noe med barn og eks egentlig. 

Alt begynte så bra, men etter barn klarer hun aldri å prioritere oss 2, hun kan aldri gi meg noe. Men hun kan være borte hele natta med venner sånn innimellom, men uten å invitere meg ved første anledning. Hun klarer aldri sette meg først uansett i hvilken sammenheng det gjelder, eller kun når jeg er hennes hakkekylling. Hvis vi gjør noe sammen er det et eneste mas etter å komme seg hjem til barna fra hennes side. Det er helt uproblematisk i hennes øyne, hun forstår rett og slett ikke problemet. Om det er utroskap eller ikke orker jeg ikke bry meg med, men jeg gjør meg mine tanker. Jeg skulle kun ønske at vi 2 kunne tilbringe noe tid sammen, er der for mye forlangt etter over 5 år? I mine øyne derimot er det et kjempeproblem at hun kan ta seg friheten å dra på overnatting med venner, jeg føler meg så tilsidesatt at det ikke finnes ord. Det er alltid hennes ord som gjelder uansett, jeg blir ofte umyndiggjort fra hennes side.

Dessuten får jeg negativ kritikk uansett hva jeg gjør for både hun og barna. Klipper jeg plenen skulle jeg heller støvsugd huset og vise versa, finnes det noe annet der ute egentlig? Eller må man tåle å bli behandlet som drit som mann? Smører jeg barna med krem, er det enten for lite eller for mye krem, eller på feil plass. Jeg er så lei, jeg griner nå. Steller jeg barna så er det også feil på en eller annen måte, for mye stell eller for lite vask. 

Jeg prøver å bidra, men det eneste jeg får i retur er kun negativ kritikk og ingen kjærestetid. Selv når hun er bort med venner, så er det svært viktig å følge hennes oppskrift på ting. Hvis det ikke skjer, så hagler det negativ kritikk i etterkant. Jeg prøver virkelig, men hun syne jeg er lat. Er det så rart å sette seg til motverge når hun uansett kritiserer det jeg gjør?

Hvorofor blir det slik? Jeg prøver mer enn mitt beste for at dette skal fungere, men jeg får null tilbake. Hvorfor skal jeg i det hele tatt fortsette? 

Enden på visa er nok barnebidrag og rassert økonomi, så jeg kjenner at jeg egentlig ikke orker noe mer. Jeg er skremt vekk fra barn for livet, og vil aldri ha barn igjen med noen. 

Så da ender jeg uansett som en slags taper eller egoist som har barn med ei dame, men som av en eventuell ny parnter kommer til å stille et krav om ingen barn? Det blir jo helt på tryne. Hun sender både meg, barna og seg selv ut i en håpløs posisjon økonmisk sett. Er det mulig å være så dum? Hennes kjærlighet for meg kunne vel ikke stoppet den dagen vi fikk barn vell? Eller tror hun at min kjærlighet for hun varer evig? Noen som kan forklare meg hva som skjer?

Og ja, jeg har forsøkt å pratet med henne utallige ganger. Jeg orker ingen slags annen løsning enn oss 2, men det er slett ikke noe hun vet. Trenger råd?

Mann 29 år

Anonymkode: f2c9d...307

La oss gjøre det enkelt:

Alle forhold er sammensatte av forskjellige hensyn. Noen dras i retning av det ene, noen i retning av det andre.

Det eneste spørsmålet som betyr noe er: Er jeg den jeg har lyst til å være sammen med vedkommende? Hvis svaret er nei vet du allerede hva du egentlig ønsker…

Endret 31. juli 2021 av ClausSaus

[Anzii]

Uansett hva du ender med håper jeg du klarer å opprettholde et godt forhold til barna dine. De bør ikke miste en pappa, dette er ikke deres feil! Å kutte ut de ved et eventuelt samlivsbrudd kan gi de svært negative konsekvenser som feks dårlig selvbilde, tillitsproblemer o.l videre i livet. 
 

Og så er jeg ikke enig i kommentaren om at du er sutrete, dette virker som en uutholdelig situasjon. Håper du finner ut av hva du vil, her må du gjøre det som er riktig for deg selv, selvom det kan gjøre ting vanskeligere i en periode. Lykke til❤️ 
 

[AnonymBruker]

Uff det høres ut som en veldig vond situasjon. Forstår godt at du trenger lufte det høyt. 
Har ikke noen råd annet enn at det høres ut som du må følge magefølelsen. Avstand og tid hjelper alltid på. 

Ta vare på deg selv og barna dine. 

Anonymkode: ad0c4...752

[Molimaki]

OBS: Jeg har bodd i Danmark i mange mange år, så mitt skriftlig norsk er rustent, håper dere forstår hva jeg skriver

Det eneste jeg leser igjennem hele ditt opslag er: Meg, meg, meg...

Har du ingen feil? 

I ditt opslag virker det som om, at du forsøger alt i din makt for å gjøre alt riktigt, men at kona hakker deg ned uanset. 

Et forhold går begge veje, og i det øjeblik du fraskriver al ansvar, så er det tapt.

DU er ansvarlig for dine egne følelser og de valg du tar, det kan du ikke påtvinge kona di. Ingen mennesker her på jorden har makt over hvordan DU føler i en given situation. Bare DU kan endre din tilgang til hele jeres forhold. Måten du beskriver dine følelser rundt barnet, gør vondt å lese. Er du sjalu på barnet dit? Føler du barnet dit stjeler kona di?

Du skal finne ut med deg sjøl hvad DU vil. Vil du fortsett være gift, så kæmp for det!

I et ekteskap går det opp og ned, og man kan snuble over mange store sten på vejen igennem livet, det viktigste er alltid å huske, hvorfor blev dere gift? Hvorfor elsket du hende til å starte med? Det er den kjærlighet man skal finde frem og holde ved.

Jeg er gift og har sagt ja til at tilbringe resten av mitt liv med min mann, i tykt og tyndt. Så utover vold og utroskap, så blir jeg ved min manns side til hver en tid, også når det går dårligt.

Du skriver at du har forsøgt å prate med hende, men uten held. Sådan helt hånden på hjertet, har du virkelig sat deg ned og pratet med henne opriktigt, eller har du bare informeret om hvor mye hun hakker på deg, at du aldri gjør noget riktigt etc. ?

Al den snakk om økonomi og bla bla bla...dropp det. Det er nutidens dårligste undskyldning for å bli i et forhold.

Elsker du hende? Så kæmp! Vær den bedste version.

Elsker du hende ikke og vil ikke mere, så gå. Jeg er bare av den opfattelse at det er den lette løsning, for kærligheten var der en gang, den er bare blitt glemt hen ad vejen.

[Matas]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets regelverk:

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende moderator en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.

Tråden er også ryddet for brukerdebatt. 

- Matas, mod.