Er det SÅ viktig med kontakt mellom søskenbarn?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på hvordan dere andre anser kontakt mellom barna deres og søskenbarna? Er det så viktig? Sørger dere for at de sees? 
 

Har en familie som jeg føler prøver å tvinge frem kontakt mellom søskenbarna for «barnas skyld». Men det er alltid bare kaos når vi samles, og vi voksne trives ikke i det hele tatt.

Hva er egentlig vitsen?

Anonymkode: ac0fc...761

[AnonymBruker]

Næh. Både og. Noen av dem er barn av søsken ingen av oss har mye kontakt med og bor langt borte. De sees i blant, men er på ingen måte nære og det er heller ikke noe vi jobber for.

Barna har stor slekt på begge sider, det er umulig å ha tett kontakt med alle. Jeg har selv veldig mange søskenbarn - noen er jeg nær, andre kjenner jeg ikke. Barna mine har mer kontakt med tremenninger som vi som familie har kontakt med enn enkelte søskenbarn. 

Jeg tenker det er viktig for barn å ha et visst omfang av familie, om det er mulig. Dermed ville jeg nok strukket meg lenger for å pleie kontakt med de som ikke var en super match også hvis det ikke var flere å "ta av".

 

Anonymkode: 0f71d...f55

[AnonymBruker]

Ingen vits, dem treffes sjelden som voksne annet enn i begravelser stort sett.

Anonymkode: e2128...ac3

[Trøndere1]

Har vel en 8-10 søskenbarn. Sist æ så dem va vel 35-40 år siden. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ingen vits, dem treffes sjelden som voksne annet enn i begravelser stort sett.

Anonymkode: e2128...ac3

Jepp, ganske langt nede på relasjonslista mi i allefall.

Anonymkode: a4ad8...e36

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp sammen med min mors tvillingbrors barn. De var 1 og 2 år yngre enn meg (jeg har også et eldre søsken). Vi så hverandre hver eller annenhver helg gjennom nesten hele oppveksten. Vi var og er ganske forskjellige, så det var ikke alltid harmonisk. Nå er vi alle voksne med egne familier og jeg er kjempeglad for at vi har gode minner og vi har god kontakt som voksne. Jeg hadde venner jeg var mye nærere som barn, men de har jeg ikke kontakt med i det hele tatt. 

Anonymkode: 1fe60...867

[AnonymBruker]

Vi var mye sammen med søskenbarna vår i oppveksten, og har enda kontakt med de. Har naturlig nok blitt litt mindre med årene ettersom man får familie osv.

Mitt barn og hennes søskenbarn har også mye glede av hverandre, og har nok et tettere bånd enn vi hadde. Det kommer av avstand da de bor i nærheten av hverandre.

Vi har i alle år hatt samlinger med våre foreldre, søsken og alle barna. Så endel støy blir det jo når man er samlet 20-30 stk, men det er jo mest bare koselig da. 

Anonymkode: 5ea9e...c07

[AnonymBruker]

Ja, det synes jeg er viktig. I hvertfall å ha god kontakt med de jevnaldrende søskenbarna. I min familie har vi stadige søskenbarntreff nå i voksen alder og det er veldig koselig! 

Anonymkode: 9eab5...4c5

[Illuminatum]

Har mye kontakt med mange av mine søskenbarn og har hatt det hele livet. Har 25 stykker så det er ikke god kontakt med alle.

[AliceNextDoor]

Nå har jeg ikke barn selv, men jeg er enebarn og for meg er kontakten med mine søskenbarn kjempeviktig. Det er ikke nødvendigvis slik at vi treffes så ofte, men når vi treffes så er det som vi så hverandre i går. Vi kjenner hverandre godt og plukker opp praten veldig fort der vi slapp sist. Facebook gjør at det er lettere å holde kontakt, og det gjør vi der i høyeste grad.

[AnonymBruker]

Som barn hadde vi søskenbarn stor glede av hverandre, vi var mye sammen, både med de på farssiden og morssiden. Det var ofte overnattinger med hverandre, felles overnatting hos besteforeldre og vi reiste også på ferier sammen. Vi er nærme i alder, ni år mellom eldste og yngste.

Nå som voksne har vi fremdeles god kontakt, den ene av de ser jeg på som en venninne og ikke «bare» et søskenbarn. 

Anonymkode: 85e70...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg tenker det er viktig for barn å ha et visst omfang av familie, om det er mulig. Dermed ville jeg nok strukket meg lenger for å pleie kontakt med de som ikke var en super match også hvis det ikke var flere å "ta av".

 

Anonymkode: 0f71d...f55

Barnet har stor familie på ene siden, med funksjonelle relasjoner.

Til dere som mimrer tilbake til søskenbarn på 60/70/80-tallet; jeg mener om dere prioriterer treff mellom søskenbarn for DERES barn... 

 

Anonymkode: ac0fc...761

[AnonymBruker]

Hos oss er søskenbarna våres som søsken for oss😅 Er 20 år mellom meg og den yngste, så de yngste har jeg ikke sånn relasjon til som med de eldre☺️

Anonymkode: b9fdd...f2e

[AnonymBruker]

Mine 14 søskenbarn er fra ca 10 år eldre enn meg, jevngamle, og ned til ca 10 år yngre enn meg. Hadde kontakt med alle til jeg var ca 20, etter det har jeg hatt bortimot null kontakt med dem alle. Jeg bor et annet sted enn resten av dem, men om vi hadde hatt noe til slektsbånd eller vennskapsbånd hadde vi jo prioritert å møtes innimellom.

Venner, derimot, har behold kontakten med, selv om jeg møtte dem for førti eller fem år siden. 

Anonymkode: d17d5...d87

[Maestro]

Nå har ikke jeg barn, men søsteren min har 2. De har god kontakt med sitt søskenbarn på farsiden. Dagen jeg har barn, så håper jeg jo at det vil være kontakt. Vi søsken er jo veldig knytta

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg bare lurer på hvordan dere andre anser kontakt mellom barna deres og søskenbarna? Er det så viktig? Sørger dere for at de sees? 
 

Har en familie som jeg føler prøver å tvinge frem kontakt mellom søskenbarna for «barnas skyld». Men det er alltid bare kaos når vi samles, og vi voksne trives ikke i det hele tatt.

Hva er egentlig vitsen?

Anonymkode: ac0fc...761

Her er søskenbarna en viktig del av livet. Ikke alle, det er litt forskjellig hvor sterke båndene blir. Det er masse tremenninger også, men der har vi ikke så god kontakt. 

Anonymkode: b79f9...582

[AnonymBruker]

Barna mine har bare søskenbarn på farssiden, og møtes bare 2-3 ganger i året selv om vi bor 15 minutters kjøretur unna hverandre. Jeg hadde gjerne sett at vi hadde mer kontakt, men ingen i slekta til mannen er noe nære eller familieorienterte så da blir det sånn. 
 

Jeg vokste opp med god kontakt med tanter og onkler (og dermed søskenbarn) både på mor og farssiden, så som voksen har jeg fortsatt mye kontakt og drar på ferie til hverandre eller sammen til utlandet (vi bor ikke på samme sted lenger). Så barna mine kjenner tremenningene sine bedre enn søskenbarna sine. Barna synes det er leit, men man kan ikke tvinge noen. 

Anonymkode: 7b3f2...c8a

[AnonymBruker]

Mine barn har vokst opp med søskenbarn tett på, og de har lekt og vært mye sammen. Nå er de ungdommer, og noen er eldre enn andre, gutter, jenter, så har noen kjærester osv. men vennskapet de har i bunn vil alltid være der når de finner tilbake til hverandre. 
jeg er god venninne med min kusine, da vi var mye sammen i oppveksten 

Anonymkode: b89d3...bee

[AnonymBruker]

Barna mine har søskenbarn som er på samme alder som dem og de går godt overens, derfor prioriterer vi tid sammen med dem. Vi foreldrene har det trivelig sammen vi også. Men jeg tenker ikke det er så viktig fordi de er søskenbarn i seg selv. Hvis det bare blir kaos, og hverken voksne eller barn trives, er det ikke noe stort poeng. Hvis barna egentlig koser seg, selv om de voksne ikke liker søsken- og søskenbarntreffene, er det derimot en fin ting å prioritere det i hvert fall litt for barnas del, i mine øyne. 

Anonymkode: c334c...b7d

[Lorieen]

Jeg vokste opp med en hel haug søskenbarn og vi hadde masse kontakt i oppveksten. I dag har jeg kun kontakt med to av dem. 
Mine barn har fire søskenbarn. De har ikke kontakt, da søsteren min og jeg ikke har hatt kontakt siden før hun fikk barn. 

Endret 31. juli 2021 av Lorieen