Spørsmål til mødre av voksne barn: Hvordan føles det når barna dine sier stygge ting om hverandre til deg?

[AnonymBruker]

Jeg (voksen, barnløs datter) lurer på hvordan det føles for dere mødre når barna deres kritiserer sine søsken overfor deg.
Oppleves det annerledes når et av dine barn blir kritisert av et av dine andre barn, kontra når andre kritiserer det samme barnet? 
Kan det noen ganger hende at du innerst inne er enig i det som blir sagt, eller føles alle angrep på barna dine urettferdige? 
 

Dette er noe jeg har tenkt på mange ganger oppgjennom. Jeg får alltid dårlig samvittighet overfor moren min når jeg kritiserer søsteren min i en samtale med mamma, for jeg vet at hun elsker oss begge veldig høyt så jeg tenker at det må gjøre innmari vondt for henne å høre meg kritisere datteren hennes. Men når jeg har spurt henne om dette sier hun at det går greit og at hun skjønner at vi har behov for å ventilere og har behov for å kritisere hverandre. Men jeg synes det hadde vært interessant å høre hvordan andre mødre tenker, og kanskje får jeg litt andre svar her inne hvor man er anonym enn når jeg spør moren min direkte. 

Anonymkode: 43298...931

[AnonymBruker]

Ikke helt hva du spør etter, men personlig synes jeg det er ekstremt ubehagelig og trist uansett hvem som blir kritisert, enten familie eller venner eller fremmede. Jeg har et par mennesker rundt meg som har lett for å snakke om andre til meg enda jeg aldri deltar, jeg forsøker alltid å enten bytte samtaleemne eller minne på positive ting ved personen. Jeg synes det er helt jævlig hvor mye kritisering bak andres rygg mange mennesker er ok med, for selv får jeg vondt langt inni hjerterota av det..

Nå snakker jeg om det som er mer baksnakking altså - saklig kritisering er en annen sak, men som regel synes jeg jo det bør henvende til den det gjelder i stedet for andre. 

Anonymkode: eeafb...33d

[Nymerïa]

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor et av barna mine skal kritisere søskenet til meg. Nei, jeg tror ikke barna mine er perfekte, men når de er voksne så forventer jeg at de ordner opp seg i mellom eller lar saken ligge. Jeg ser heller ingen grunn til at andre skal komme til meg og kritisere mitt voksne barn. Jeg går ikke rundt og kritiserer andre voksne til foreldrene deres heller, det kunne ikke ha falt meg inn. Hvis jeg ikke får meg til å si noe rett ut til den det gjelder så får det være det samme.

Jeg leste en gang at dysfunksjonelle familier kjennetegnes av at man snakker om hverandre, ikke med hverandre. Så langt stemmer dette etter min erfaring.

[AnonymBruker]

Skjønner at jeg ikke forklarer godt nok hva jeg spør om.

Her er et eksempel som hendte nylig, håper det tydeliggjør litt. 
Hele familien skulle møtes og jeg hadde ansvaret for å koordinere og finne en dato som passet for alle. Vi bor ganske spredt, så slike ting må planlegges nøye. Jeg sendte ut forslag om to datoer og ba om tilbakemelding, og alle svarte bortsett fra den ene søsteren min. Det var i og for seg ventet, men det er likevel irriterende at hun aldri gidder å planlegge noe. Hun gir ikke beskjed før få dager i forveien, og da er det gjerne for sent for alle andre å endre overnatting og slikt. Hvis vi ikke tar hensyn til henne blir hun lei seg, og poenget med treffet var uansett at alle skulle møtes så jeg måtte mase om svar. 
I en samtale med mamma hvor hun spurte hvordan det gikk med planleggingen, svarte jeg som sant var at jeg bare ventet på beskjed fra nevnte søster, og så sa jeg at jeg er lei av at hun er så ego som ikke gidder å planlegge og alltid forventer at alle vi andre skal tilrettelegge for henne.
Jeg har sagt disse tingene direkte til søsteren min mange ganger, så hun kjenner godt til hva jeg føler. Jeg tenker ikke at dette er baksnakking, men jeg ser at det var unødvendig av meg å si det til mamma. Mamma kjenner godt til at søsteren min aldri klarer å planlegge noe, og det er noe folk har klaget til mamma over mange ganger oppgjennom. Men jeg tenker at det kanskje gjør ekstra vondt når jeg kritiserer datteren hennes, eller det er jo da dette jeg lurer på, om det kjennes annerledes når barna dine kritiserer hverandre kontra når andre kritiserer barna dine? Jeg har ikke egne barn og jeg klarer ikke sette meg inn i hvordan morskjærlighet kjennes ut. 

Anonymkode: 43298...931

[AnonymBruker]

Det er jo baksnakking! Jeg forventer at mine barn dropper p baksnakke hverandre og gidder ikke høre på fet. 

Anonymkode: c0f21...80f

[Helene]

Min datter kritiserte meg veldig i ungdomsårene. Kalte meg stygge ting. Jeg svelget alt. Kameler. I dag er hun voksen. Hun har beklaget. Jeg sa, du var ungdom. Trenger ikke beklage. Det er normalt. Kjent meg igjen. Min mor har aldri sett meg. Jeg ser ungen min. Hennes reaksjoner er normal. 
 

[boblevann]

HVORFOR kritiserer du din søster, til din mor? Tror ikke jeg har snakket stygt om søsknene mine til min mor etter jeg fylte 16, for jeg vet at hun elsker alle like mye og kan umulig være objektiv i en konflikt 😛 

[AnonymBruker]

boblevann skrev (17 minutter siden):

HVORFOR kritiserer du din søster, til din mor? Tror ikke jeg har snakket stygt om søsknene mine til min mor etter jeg fylte 16, for jeg vet at hun elsker alle like mye og kan umulig være objektiv i en konflikt 😛 

Bare for å få ut frustrasjon. Jeg forventet ikke at mamma skulle si seg enig. Og jeg forstår at det er ubehagelig for henne, og det var vel egentlig dette jeg opprinnelig lurte på, om det gjør vondere når jeg kritiserer søsteren min enn når f.eks. mammas venninner gjør det.
Er enig i at det var unødvendig av meg å si det til mamma, men samtidig, det er jo slike ting man sier når man er frustrert. Jeg har hørt venninner si mye styggere ting til sine foreldre om sine søsken, til og med banneord og slikt, så jeg har liksom tenkt at jeg ikke er så ille men jeg er kanskje det likevel siden dere her inne reagerer på det. Er det ikke vanlig å kritisere søsken til foreldre, og heller ikke når foreldre er til stede? 

Anonymkode: 43298...931

[AnonymBruker]

Tror ikke dette er uvanlig. 

Vi er 4 jenter og jeg har mange ganger ventilert til mamma. Og jeg regner med de gjør det samme. Sånn er det bare. Tviler på at mange er så ordentlige å pripne at de aldri syter til foreldrene sine. 

Forskjellen er nok at mamma ikke kan være helt objektiv, men i og med at hun kjenner oss best er det enkelt å snakke med henne. Hun pleier aldri å si noe vondt om noen av oss, men hun på en måte validerer og kommer med råd. 

Hun avslutter ofte med «du vet hvordan søsteren din er, men hun er glad i deg» etc. 

Mannen min har gjort det samme med sin mor. Hvis han er irritert på sin bror kan han ventilere til svigermor. Ikke på en stygg måte, men det er godt å få luftet ut til noen som vil begge godt. 

Hadde mine barn gjort det samme ovenfor søsknene sine å snakket med meg hadde jeg ikke blitt sur eller lei meg, så lenge dem ikke er regelrett stygge med hverandre. Men jeg forstår at se kommer til å ha uoverensstemmelser og da er det fint at jeg kan løse opp stemningen. 

Anonymkode: a0cec...a60

[AnonymBruker]

Det er jo ikke baksnakking når du tidligere har tatt dette opp med søster. Hvis søster vet hva du tenker om henne så er det ikke slik st du går bak hennes rygg.

Anonymkode: e59d9...3d0

[Helgeline]

Som mor til flere er jeg fullt klar over mine barns styrker og svakheter, så kritikk som du beskriver hadde jeg tålt veldig godt. Sånt må man regne med når folk er forskjellige.
Det jeg ikke hadde tålt, er uvennskap på nivå med at de ikke prater med hverandre, store  konflikter osv. 

Det hadde jeg takla dårlig.

[Helene]

Min datter var full av hormoner. . Gjort er gjort. Hun var stygg. Vi er ferdig med det. Vi har snakket ut om det. Hun er voksen i dag. Hun har bedt om unnskyldning. Jeg sa, sånn er det å være ungdom. Jeg hatt ikke glemt å være ungdom. I opprør. Jeg har  svelget alt. Min mor, det var jo katastrofe hvis jeg kom hjem 5 min for sent. Etter avtale. Så, jeg har låvet meg selv, stole på barnet mitt. Mitt barn er voksen i dag. Er kjempestolt av henne. Hun gjør ting jeg ikke kunne drømt om. Jeg reiste til Frankrike i mine unge dager. Hun er i Japan. Følger drømmen sin. Savner henne hver dag. Men hun følger drømmen sin. 
 

[AnonymBruker]

Helene skrev (40 minutter siden):

Min datter var full av hormoner. . Gjort er gjort. Hun var stygg. Vi er ferdig med det. Vi har snakket ut om det. Hun er voksen i dag. Hun har bedt om unnskyldning. Jeg sa, sånn er det å være ungdom. Jeg hatt ikke glemt å være ungdom. I opprør. Jeg har  svelget alt. Min mor, det var jo katastrofe hvis jeg kom hjem 5 min for sent. Etter avtale. Så, jeg har låvet meg selv, stole på barnet mitt. Mitt barn er voksen i dag. Er kjempestolt av henne. Hun gjør ting jeg ikke kunne drømt om. Jeg reiste til Frankrike i mine unge dager. Hun er i Japan. Følger drømmen sin. Savner henne hver dag. Men hun følger drømmen sin. 
 

Dette har vel for f ikke noe med TS sitt innlegg å gjøre🙄

Anonymkode: 0739c...2f5