Føler meg sviktet av mannen min og det er vanskelig å legge det bak meg…

[AnonymBruker]

Da jeg gikk gravid med vårt tredje barn ble det oppdaget at ikke alt var som det skulle med babyen i magen. Hun vokste ikke som hun skulle og organene utviklet seg senere enn vanlig. Legene var positive men også veldig klare på at de ikke visste om babyen vår ville overleve. 
 

Jeg var på jevnlige kontroller og de siste 6 ukene var jeg på Rikshospitalet hver andre eller hver tredje dag. På disse kontrollene ble det bestemt om babyen skulle tas ut eller om hun skulle få være i magen tre dager til. Til syvende og sist var det min beslutning. Dette opplevde jeg selvfølgelig som en enorm belastning og et stort ansvar. Jeg var følelsesmessig utslitt og ønsket at mannen min var der sammen med meg slik at jeg ikke følte at jeg hadde alt ansvaret alene. Dette ville han ikke og mente det var unødvendig at vi begge måtte ta fri fra jobben. Ved flere anledninger var jeg så langt nede at jeg ringte på vei til sykehuset og spurte om han ikke kunne bli med. Men han stod på sitt. 
 

Han forstod heller ikke hvor tedd jeg var for at barnet ikke skulle overleve. De gangene jeg prøvde å prate med han sa han bare at han ikke orket å ta sorgene på forskudd. 
 

I ettertid har jeg slitt veldig med at han ikke stilte opp for meg. Og jo mer jeg tenker på dette jo vanskeligere er det for meg å stole på han og føle tillit til at han virkelig er glad i meg. (Selvfølgelig andre ting som spiller inn her også)

 

Barnet vårt ble født frisk men noe medtatt. Det gikk seg til og hun er nå som alle andre barn. mannen min mener at dette være nok for meg…, alt gikk jo bra!!

 

Det er en ting til som plager meg veldig….-og det er at da barnet var syv uker brakk jeg armen. Dette førte til gips og en del smerter. Jeg fullammet og det sier seg jo selv at det var vanskelig med armen i gips. Mannen min tok over to uker av min permisjon. Og da disse to ukene var over nektet han å overta mer av min permisjon. Dette førte til at jeg kun klarte amme på ett bryst når han var borte, noe som igjen førte til brystbetennelse og store smerter. Der og da bet jeg det i meg og gjorde så godt  jeg kunne. Både med den minste og de to eldre barna våre. Men også dette plager meg i ettertid. Og det gjør så vondt. Føler meg lite verdt for mannen. 
 

-noen tanker? Overreagerer jeg!
 

Anonymkode: a5191...00f

[TinaChristina]

Menn er ikke alltid gode på å ta hint hvertfall. Du MÅ si til han rett ut hva du føler og tenker om dette ellers vil det aldri kunne løse seg hvertfall. Men jeg må si han høres veldig egoistisk ut.

[Folivora]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da jeg gikk gravid med vårt tredje barn ble det oppdaget at ikke alt var som det skulle med babyen i magen. Hun vokste ikke som hun skulle og organene utviklet seg senere enn vanlig. Legene var positive men også veldig klare på at de ikke visste om babyen vår ville overleve. 
 

Jeg var på jevnlige kontroller og de siste 6 ukene var jeg på Rikshospitalet hver andre eller hver tredje dag. På disse kontrollene ble det bestemt om babyen skulle tas ut eller om hun skulle få være i magen tre dager til. Til syvende og sist var det min beslutning. Dette opplevde jeg selvfølgelig som en enorm belastning og et stort ansvar. Jeg var følelsesmessig utslitt og ønsket at mannen min var der sammen med meg slik at jeg ikke følte at jeg hadde alt ansvaret alene. Dette ville han ikke og mente det var unødvendig at vi begge måtte ta fri fra jobben. Ved flere anledninger var jeg så langt nede at jeg ringte på vei til sykehuset og spurte om han ikke kunne bli med. Men han stod på sitt. 
 

Han forstod heller ikke hvor tedd jeg var for at barnet ikke skulle overleve. De gangene jeg prøvde å prate med han sa han bare at han ikke orket å ta sorgene på forskudd. 
 

I ettertid har jeg slitt veldig med at han ikke stilte opp for meg. Og jo mer jeg tenker på dette jo vanskeligere er det for meg å stole på han og føle tillit til at han virkelig er glad i meg. (Selvfølgelig andre ting som spiller inn her også)

 

Barnet vårt ble født frisk men noe medtatt. Det gikk seg til og hun er nå som alle andre barn. mannen min mener at dette være nok for meg…, alt gikk jo bra!!

 

Det er en ting til som plager meg veldig….-og det er at da barnet var syv uker brakk jeg armen. Dette førte til gips og en del smerter. Jeg fullammet og det sier seg jo selv at det var vanskelig med armen i gips. Mannen min tok over to uker av min permisjon. Og da disse to ukene var over nektet han å overta mer av min permisjon. Dette førte til at jeg kun klarte amme på ett bryst når han var borte, noe som igjen førte til brystbetennelse og store smerter. Der og da bet jeg det i meg og gjorde så godt  jeg kunne. Både med den minste og de to eldre barna våre. Men også dette plager meg i ettertid. Og det gjør så vondt. Føler meg lite verdt for mannen. 
 

-noen tanker? Overreagerer jeg!
 

Anonymkode: a5191...00f

Jeg er dame, men er gammel. Det høres ut på meg som om mannen din forsøkte å få deg til å tenke positivt. Han var sikkert livredd, men ville vise seg sterk. Tro meg menn er ikke så smarte når det kommer til kommunikasjon. Høres ut som om han elsker deg og var der for deg på den måten han kunne

[AnonymBruker]

Jeg har forståelse for at mannen din ikke var med på alle kontrollene på sykehuset. Selv om det var viktig for deg at han var der følte han seg sannsynligvis fullstendig overflødig. Det var ikke hans kropp som skulle undersøkes, og han hadde en jobb som trengte han også. Og jeg er svært overrasket når du forteller at det var du som bestemte om fødselen skulle settes igang, for dette burde legene ha bestemt.

Og han skjønner nok heller ikke hvor belastende det var for deg at det var fare for barnet under svangerskapet. For en mann er gjerne konseptet «vi skal ha en baby» veldig abstrakt før barnet blir født, og han hadde nok ikke samme relasjonen til barnet som du som hadde den inne i magen hele tiden. Dette gjelder selv om dere har barn fra før. Frykten for at barnet i magen skulle dø er kanskje noe du bør snakke med en psykolog om, 

Det mest kritikkverdige er at han ikke var mer på banen da du brakk armen. Men jeg stiller meg undrende til at han fikk velge. Det naturlige ville vært at du fikk lang sykemelding av din fastlege, og at han vært nødt til å ta over permisjonen. Og det er ikke noe han skulle hatt mulighet til å nekte på.

Anonymkode: a8050...d28

[~ m a u d e ~]

Jeg har full forståelse for at du føler deg sviktet av mannen din.

Nei, du overreagerer ikke.

Jeg synes ikke dette høres bra ut en plass.

Riktignok er jeg enig med siste taler i at legene sviktet i to omganger;

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Og jeg er svært overrasket når du forteller at det var du som bestemte om fødselen skulle settes igang, for dette burde legene ha bestemt.

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det naturlige ville vært at du fikk lang sykemelding av din fastlege, og at han vært nødt til å ta over permisjonen. Og det er ikke noe han skulle hatt mulighet til å nekte på.

Men dette er jo ikke noe du kan lastes for. Tvert i mot, dette er jo bare to ekstra belastninger - den ene mer graverende enn den andre - som mannen din burde ha stilt opp for deg, og støttet deg i. 

Basert på det du forteller om oppførselen hans gir jeg strykkarakter til mannen.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg selv hadde gjort. Det eneste jeg er sikker på at er lurt, er å ta egne følelser på alvor. Innse at tilliten og tryggheten er brutt.

Normalt sett tenker jeg at man må se an størrelsen på svikten og sammenligne med hvor bra mannen er til vanlig, men det du beskriver er så håpløst dårlig at jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å fortsette.

Ikke uten at han innser alvoret, i alle fall. 

Man kan ikke ha en mann som fungerer som en unge. Som man ikke kan støtte seg på i kriser. Som man ikke føler at er der, og spiller på samme lag. 

Denne tråden minnet meg litt om en annen tråd jeg svarte i for en stund siden;

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1489155-livskrise-og-forhold/

Deler den så du ikke skal føle deg alene om å ha en mann som sklir vekk når man behøver han som mest.

[AnonymBruker]

Denne er litt vanskelig.....

han fikk vel ikke nødvendigvis fri til disse kontrollene annenhver dag?

Annenhver uke hadde vært noe annet, men dette godtar jo neppe en arbeidsgiver dessverre. 

Det med armen - var du sykemeldt? Og far skulle overta permisjon?

Uansett; jeg tenker det kan være fint å snakke sammen på FVK før dette vokser seg for stort til å snakke åpent om. 

Anonymkode: fa7d4...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Annenhver uke hadde vært noe annet, men dette godtar jo neppe en arbeidsgiver dessverre. 

Nå var det vel ikke akkurat de praktiske sidene som var det største problemet her da, men snarere innstillingen hans.

Dessuten ville mange arbeidsgivere strukket seg langt i en slik situasjon og omsorgspermisjon kunne definitivt vært en løsning for de som har den muligheten. 

Anonymkode: 0dc48...cf9

[AnonymBruker]

Mannen din har blitt LAT

Anonymkode: 714d8...df2

[Julia1]

Huff! Du får bare bite tennen sammen å være med den mannen du valgte å få barn med. Men føler med deg ❤️ 

[Virrevirrevapp]

Skjønner godt at du ikke føler deg ivaretatt 

[AnonymBruker]

TinaChristina skrev (2 timer siden):

Menn er ikke alltid gode på å ta hint hvertfall. Du MÅ si til han rett ut hva du føler og tenker om dette ellers vil det aldri kunne løse seg hvertfall. Men jeg må si han høres veldig egoistisk ut.

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ved flere anledninger var jeg så langt nede at jeg ringte på vei til sykehuset og spurte om han ikke kunne bli med

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og da disse to ukene var over nektet han å overta mer av min permisjon

Hun har jo sagt det rett ut! Men han nekter.

Anonymkode: 64377...bcd

[AnonymBruker]

Julia1 skrev (20 minutter siden):

Huff! Du får bare bite tennen sammen å være med den mannen du valgte å få barn med. Men føler med deg ❤️ 

Fortell oss gjerne hvorfor hun får bite tennene sammen og holde ut.

Er dette lurt for hennes del?

For barnas del?

Er hun et godt forbilde for de små som vokser opp?

Anonymkode: 0dc48...cf9

[AnonymBruker]

Folivora skrev (2 timer siden):

Jeg er dame, men er gammel. Det høres ut på meg som om mannen din forsøkte å få deg til å tenke positivt. Han var sikkert livredd, men ville vise seg sterk. Tro meg menn er ikke så smarte når det kommer til kommunikasjon. Høres ut som om han elsker deg og var der for deg på den måten han kunne

På den måten han kunne? Med å nekte å dra på kontroller å nekte å ta permisjon? Som han hadde full mulighet til å gjøre?

Anonymkode: 64377...bcd

[Brunello]

TinaChristina skrev (2 timer siden):

Menn er ikke alltid gode på å ta hint hvertfall. Du MÅ si til han rett ut hva du føler og tenker om dette ellers vil det aldri kunne løse seg hvertfall. Men jeg må si han høres veldig egoistisk ut.

Enig. Det er fordi vi forventer at man forklarer i klartekst hva som ønskes. Hva er poenget med å legge ut hint og ledetråder når man kan si det rett ut. 
 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (4 minutter siden):

Enig. Det er fordi vi forventer at man forklarer i klartekst hva som ønskes. Hva er poenget med å legge ut hint og ledetråder når man kan si det rett ut. 

Det handler ikke om verken hint eller ledetråder, men om å være voksen og se slike ting selv.

Jeg personlig kjenner ingen menn som er så tilbakestående at de ikke evner å yte omsorg for sin kone uten at hun må påpeke at hun behøver det.

Men vet at en del her regner menn som en undergruppe av tilbakestående mennesker. 

Anonymkode: 0dc48...cf9

[Era Vulgaris]

Jeg synes ikke du overreagerer. Om jeg hadde vært i samme situasjon, hadde jeg følt meg sviktet, og at mannen hadde lite empati og omsorgsfølelse. 

[AnonymBruker]

Jeg sier meg enig at det kan være lurt med en time hos fvk. Heller før enn siden.

Anonymkode: bf8eb...796

[AnonymBruker]

Syns du har rett i følelsene dine. Mannen min har en veldig krevende jobb og han har alltid stilt opp 100% i våre svangerskap. Jeg ønsket at han skulle bli med på alle kontrollene fordi jeg hadde mistet 4 ganger før. Jeg trengte støtte. Han nølte aldri. Tok seg fri.

Jeg fikk fødselsdepresjon og han gjorde alt han kunne for å stille opp. Han tok hver eneste kveld for at jeg skulle sove frem til jeg ble bedre.

Du fortjener bedre ts. Dette er ikke godt nok.

Anonymkode: b392d...a3a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du opplevde dette, og ser du har fått mange gode svar her ang kommunikasjon. Men for meg høres det også ut som at mannen din synes det er vanskelig mtp arbeidsgiver, har du møtt ham på disse følelsene? Høres ut som han har hatt press fra to sider, og prøvd å gjøre alle til lags😉

Anonymkode: 72803...e03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men for meg høres det også ut som at mannen din synes det er vanskelig mtp arbeidsgiver, har du møtt ham på disse følelsene? Høres ut som han har hatt press fra to sider, og prøvd å gjøre alle til lags😉

Hvor leser du dette? 

Anonymkode: 0dc48...cf9