Mennesker med rotete/dysfunksjonelt privatliv som hele tiden skal "fikse" andres privatliv

[AnonymBruker]

Generalisering, ja, men det er dette som er min anekdotiske erfaring. Er nysgjerrig på om andre også har samme erfaring.

 

Oppgjennom årene har jeg hatt flere venninner og bekjente med dysfunksjonelle familieforhold og parforhold, som har mast om at jeg må fikse ditt og datt i mitt liv. Jeg har aldri spurt dem om råd, og jeg har sagt tydelig ifra om at jeg ikke ønsker råd fra noen som ikke kjenner historien/situasjonen men som bare gir råd utifra egne erfaringer og egne psykiske vansker. Jeg synes ofte de overdriver når de gjenforteller sitt syn på mitt (eller andre venners) liv, og at de misforstår og mistolker når de prøver å gjette seg frem til hvilke følelser jeg (eller andre venner) måtte ha i enhver situasjon. 

Jeg har f.eks. en venninne som hadde en drittsekk til far, han sviktet hver gang det gjaldt, og dette påvirker naturligvis venninnen min den dag i dag. Det er forståelig og leit. Men hun er så ivrig på få alle andres fedre til å fremstå like elendige, uten å ta hensyn til virkeligheten. Antar dette er en måte å trøste seg selv på, "det jeg opplevde er da ikke så ille, alle andres fedre er like ille som min", eller noe slikt. Men dessverre irriterer jeg meg mer og mer over det.
Jeg fortalte henne i fjor om da jeg skulle levere julegave hos min far og stemor, men at da jeg kom hjem til dem var de ikke hjemme. Dette var helt og holdent min skyld, for jeg hadde ikke gitt beskjed om at jeg kom til å stikke innom. Venninnen min har hengt seg opp i denne "historien" og bruker den som bevis på å at også min far er like ille som hennes far, og hun nekter å forstå at hele "historien" var min feil. (Grunnen til at jeg fortalte historien til venninnen min var at årsaken til hvorfor de ikke var hjemme var morsom, men det blir veldig avsporing å ta her.)

En annen venninne sliter med grensesetting over barna sine, men er desto tøffere når det gjelder å råde oss venninner til å være strenge med barna. Det er fint at hun bruker sin erfaring til noe nyttig og at vi andre kan ta lærdom av hennes situasjon. Men hun maser om dette ved hver minste lille sjanse hun får, og det er irriterende når hun avbryter samtaler som egentlig handler om noe helt annet, bare for å komme med råd om viktigheten av å ha tydelige grenser. Når vi venninner har hatt en mer reflekterende samtale rundt grensesetting, og diskutert ulike hypotetiske scenarier, deltar hun i liten grad utover å gjenta sin ene faste frase.
Når vi spør henne hvordan det går på hjemmebane, er hun ikke snakkesalig. Det skal vi selvfølgelig respektere, jeg tror ingen av oss ønsker å presse henne til å fortelle noe, men det oppleves ubalansert at hun så ofte snakker om dette men samtidig avviser samtaleemnet når vi spør henne direkte. 
 

Jeg har flere slike venninner, bekjente og slektninger, som nærmest hopper i stolen av iver etter å få frembringe sine gode råd for enhver situasjon de klarer å kjenne seg igjen i. Sier man ett negativt ord om arbeidsplassen sin kan du banne på at hun som annethvert år må bytte jobb pga. uenigheter med kolleger, roper ut sine gode råd. 
Eller at hun som gikk på COS-kurs i 2012 slenger ut 4-5 faguttrykk med en gang hun hører noen nevne ordet barn, og før hun egentlig har oppfattet hva samtalen dreier seg om. For hun er den eneste i verden som har gått på et slikt kurs og dermed den eneste som kan uttale seg om barneoppdragelse. 

Og flere av dem er så bestemte på hva andre skal føle, det er som om de tror at de er de eneste som har opplevd å ha følelser og dermed de eneste som kan få ha meninger om følelser. Hvis jeg ikke sier meg enig i at jeg ble hjerteknust da samboeren glemte å sette kaffekoppen inn i oppvaskmaskinen, men at jeg står for at jeg ble sint, så fortsetter de ofte å påstå at, joda jeg ble hjerteknust, og de klarer ikke akseptere at man kjenner sitt eget følelsesliv. Det er frustrerende å bli møtt på en slik måte hvor de avfeier mine følelser og erstatter dem med sine egne.
 

 

Jeg kan ikke huske én eneste gang hvor mine mer veltilpassede venninner har kommet med slike uønskete "råd". Jeg opplever dem som bedre samtalepartnere fordi de lytter til det jeg faktisk sier, og ikke til det de selv føler på. Selv om vi ikke nødvendigvis opplever de samme problemene, har de likevel empati med meg og klarer å respektere det jeg forteller uten å ha behov for å skrive om fortellingen slik at den ligner mer på deres egne problemer. De kan gjerne dele av sin erfaring, men de slenger det ikke ut og plasserer det mellom oss som en betongkloss som stopper den videre samtalen. 

Jeg merker at jeg dessverre tar sjeldnere og sjeldnere kontakt med de av venninnene mine som kanskje virkelig trenger en god venninne. Men, hvor god venninne er jeg når jeg irriterer meg over dem? 
Har dere lignende erfaringer som meg? Er jeg fæl når jeg begynner å bli lei av det samme gamle maset fra dem? Dette er mennesker som har gode kvaliteter og som jeg ønsker å omgås, og jeg ønsker å være en god venn for dem. Hvordan kan jeg jobbe med meg selv for å bli en bedre venn, og lære meg å akseptere deres behov for å snakke indirekte om det som er vanskelig i deres liv og slutte å irritere meg?

 

Beklager at dette ble et veldig langt innlegg, men det var ordentlig deilig å skrive av seg all frustrasjon. Kanskje dette er alt jeg trenger, å begynne å skrive ned frustrasjonen min i en dagbok, og så vil jeg tåle dem bedre.
Håper uansett dere har noen gode råd til meg. 

Anonymkode: 949bd...b54

[AnonymBruker]

Hvis du ikke føler deg i «bås» med de hadde jeg fadet ut og heller vært sammen med venner på samme nivå hvis du skjønner. 
eller du kan være så dirkete å si: selv om du Har erfaringer med det og det, er det ikke slik i min situasjon, jeg ønsker ikke råd jeg vil bare at du skal høre meg ut 

Anonymkode: 79f64...089

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvis du ikke føler deg i «bås» med de hadde jeg fadet ut og heller vært sammen med venner på samme nivå hvis du skjønner. 
eller du kan være så dirkete å si: selv om du Har erfaringer med det og det, er det ikke slik i min situasjon, jeg ønsker ikke råd jeg vil bare at du skal høre meg ut 

Anonymkode: 79f64...089

Takk for råd, og takk for at du tok deg tid til å lese avhandlingen min. 
Jeg ønsker ikke å fade dem ut, de er gode mennesker som jeg ønsker å ha i livet mitt. Og en del av dem er slektninger/familiemedlemmer og dermed vanskelig å fade ut. 

Kanskje jeg skal prøve å være mer direkte. Men er litt redd for å såre dem hvis jeg er for streng. Mistenker at de fleste av dem ikke er klar over sitt eget mønster, og de mener jo ikke noe vondt med rådene sine. Når jeg tidligere har sagt tydelig i fra og blitt merkbart irritert, har jeg ofte senere fått høre at jeg var unødvendig sur og at de ble lei seg. Så jeg synes det er en vanskelig balansegang, for jeg ønsker jo ikke såre dem. 
Har dere her inne god erfaring med å være direkte og si tydelig i fra? 

Anonymkode: 949bd...b54

[AnonymBruker]

Det du beskriver TS, er vel eksempler på projisering i forskjellige former.

Det kan være at disse venninnene fortrenger egne problemer og vonde følelser, ubevisst skyver det over på andre og er ivrige etter å løse de problemene de tror de ser. Det som de selv plages med føles for nærliggende og smertefullt, så da er det liksom tryggere å forholde seg til det hos andre. I stedet for å hjelpe seg selv prøver de å hjelpe andre, det kan bli et intenst og nærmest sykelig behov hos enkelte. Slike handlingsmønster er ubevisste.

Så kan det være at de er bevisst sine problemer og vonde følelser og prøver å håndtere dem. Men da kan de kanskje tro at de er blitt "eksperter" som skal ordne opp for andre. De kan komme til å se egne problemer hos andre, selv der det ikke er tilfelle; feiltolker pga, sine egne erfaringer.

Behovet for å fikse problemer er det som driver dem slik, og de ønsker gjerne at noen skal løse deres problemer. Det er først når de tar grundig fatt i sine egne ting at de kan greie å se at andre mennesker er i stand til det samme - ta ansvar for sitt eget, og bare gi råd hvis noen ber om det.

Anonymkode: 685b2...f91

[SoWhat?]

Jeg tror ikke nødvendigvis at venninnene dine tar feil. Du vil ikke assosieres med "feil" folk. De "dysfunksjonelle". Du vil være bedre og ha det lettere enn dem. Du blir så provosert av en grunn. Men mennesker er faktisk ikke så ulike. Det er noe stort tull at vi er så unike hver og en, og selv om det er sagt for å fortelle folk at de er "noe stort og bra", så er det bare tull. Psykologi er et fag for en grunn. Mennesker gjenkjennbare. Husk at selv om en narkoman er nettopp det, så tar han ikke feil når han sier at det er idiotisk å bruke narkotika. Han har jo rett, selv om han ikke klarer å la være selv. 

Enten må du respektere dem og si fra hva du tenker, eller så må du holde deg til de som ikke "graver i følelseslivet" ditt.