Fant ut datteren min prøvde å ta selvmord.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er mamma til flere barn, jeg fant nylig ut at min yngste datter på 19 (da 18) prøvde å ta livet sitt. Det er nå 1,5 år siden det skjedde. Jeg ønsker å hjelpe henne slik jeg kan. Hun har prøvd psykologer, var søkt inn til dps, men fikk avslag. Jeg er selv godt godt voksen og jeg har mistet eldste datteren min i en ulykke da hun var hennes alder. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Har søkt rundt etter bøker jeg kan lese meg litt opp i dette, da jeg ikke vet så mye om mentale helse. Tusen takk for svar. 

Anonymkode: 9b104...a4f

[AnonymBruker]

Kondolerer med din datter. Kan tenkes at din datter er i sorg etter søsteren og sliter med det indre. 
dere må gå til fastlege igjen og kreve å bli tatt inn på dps. Kan ikke gi avslag på en 19 åring som har prøvd selvmord og er i sorg etter søsteren sin. 
KREV skikkelig hjelp, og ikke gi opp! 
viktig å snakke med datteren din og spør hvordan hun har det.. snakker dere sammen om sorgen? Er dere nære? 

Anonymkode: 61f80...8f1

[AnonymBruker]

Utrolig trist å lese. 

Dere må bare søke igjen. Presisere alvoret for legen. Be hen ringe rundt om det trengs. Det er enn sånn at man må stå på for å få den behandlingen man trenger. Og i aller verste fall, så finnes det private psykologer man kan ta time hos også. Det er dyrt, men det kan være en start for å få hjelp hvertfall.

det er bra du tar tak i det og bryr deg. Det er tungt å skulle ordne opp i slikt selv. 

Anonymkode: 3aeaa...e71

[AnonymBruker]

Et råd jeg vil komme med er å skape en god relasjon til din datter. Snakk med henne og spør henne om hvordan hun har det. Si at du ønsker et ærlig svar og at du ønsker å hjelpe. Når hun er ærlig må du møte henne med forståelse, og ikke sinne. Kanskje hun kan si ting som provoserer deg eller som svir. Kanskje hun kan finne på å legge skylden for sine problemer på deg. Det er likevel viktig at du ikke reagerer på en måte som gjør at hun føler det er utrygt å åpne seg. 

Sliter psykisk selv og har mange ganger vært nære å forlate livet. Ene gangen ble jeg lagt inn på sykehus, mor og far ble sjokkerte men de sa bare til meg at jeg aldri måtte gjøre noe sånt igjen, og så var det glemt. Noen ganger kan mamma ta det opp sånn "ja glemmer ikke når du blablabla og havnet på sykehus og det var så grusomt herlighet". Ikke en eneste gang sa de til meg at jeg måtte snakke med de eller si ifra.. Men de kan si sånn "du vet at vi er her". Men nei det vet jeg ike. De har aldri møtt meg på en god måte når det kommer til dette.. Stått ovenfor usynlige kamper som ingen andre enn jeg selv kjenner til. Jeg sitter her enda da, men det er mange som ikke lever fordi de valgte å kjøre løpet ut. Jeg skulle ønske min mor ikke svarte dømmende når jeg åpnet meg og hun blir sint når jeg forteller om ting som har skjedd i oppveksten som har påvirket meg. Hun begynner også å undre over ting jeg gjør, og blir sånn "meeen du klarer det MEN IKKE DET, hvordan kan det ha seg hmmm, er ikke problemene dine så store som du tror?" osv. 

Sender deg gode tanker og en klem, du er en god mor som vil hjelpe og som prøver å skaffe kunnskap. Å lese bøker er bra tenker jeg, men jeg ville nok kanskje snakket med en psykolog eller fått til en samtale med dps for å legge plan, og få råd til hvordan du skal møte din datter ❤️ 

Anonymkode: 8a8d5...3da

[Hr. Aktiv]

Det er nesten håpløst å få plass nå for tiden. Ei venninne av meg venter også på plass. Hun går rundt som en tikkende bombe. Har flere selvmordsforsøk bak seg, men står på venteliste. Ringer vi nødtelefonen blir de nesten sinte på oss. 10 mnd. ventetid på plass. Corona har mye av skylden for så lange ventelister. 

Det er bare å holde en tett dialog med helsevesnet samt håpe på det beste om at hjelpen kommer i tide. Det å forholde seg til en syk person er så vanskelig da ting gjort i beste mening kan være utfallet til det motsatte. 

[AnonymBruker]

Gå privat? Eller be fastlegen om ny henvisning og send den til en privatpraktiserende med avtale (de har dog ofte lange ventetider, men ring rundt og forhør deg, kanskje du har flaks). 

Anonymkode: 35f36...46e

[AnonymBruker]

Hr. Aktiv skrev (15 minutter siden):

Det er nesten håpløst å få plass nå for tiden. Ei venninne av meg venter også på plass. Hun går rundt som en tikkende bombe. Har flere selvmordsforsøk bak seg, men står på venteliste. Ringer vi nødtelefonen blir de nesten sinte på oss. 10 mnd. ventetid på plass. Corona har mye av skylden for så lange ventelister. 

Det er bare å holde en tett dialog med helsevesnet samt håpe på det beste om at hjelpen kommer i tide. Det å forholde seg til en syk person er så vanskelig da ting gjort i beste mening kan være utfallet til det motsatte. 

Jeg forstår ikke at syke mennesker er «heldig» om de får hjelp? Er jo en selvfølge å få hjelp når en er psykisk syk! 
har du brudd i foten får du ikke beskjed om 10 mnd ventetid.. å gå med dårlig psyke i 10 mnd er verre enn å gå med brudd i foten.. 

Bent Høye og co må utdanne flere psykologer og ansatte enda flere rundt om så de får ta unna køen. 
Snakk med rask psykisk helsehjelp i kommunen i påvente av time hos spesialist 

Anonymkode: 61f80...8f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Gå privat? Eller be fastlegen om ny henvisning og send den til en privatpraktiserende med avtale (de har dog ofte lange ventetider, men ring rundt og forhør deg, kanskje du har flaks). 

Anonymkode: 35f36...46e

Helt utrolig å ha «flaks» om en får hjelp når en er syk i Norge 

Anonymkode: 61f80...8f1

[AnonymBruker]

Veldig rart at hun fikk avslag. Har selv lang historie med bupa (ungdomsårene) og dps (voksen alder). Man må legge det sårbart pg rett ut, ikke pynt på sannheten som vi ofte gjør for da blir det gjerne ikke tatt så alvorlig som det kanskje er. Her ville jeg faktisk sagt rett ut til legen at det er høy selvmordsfare, er gjerne da man kommer igjennom til de. 

Og til deg som pårørende og mor, gi rom. Ikke mas eller push, bare vær der. Min mor ble fort hysterisk når jeg var syk eller hadde episoder, hun taklet det dårlig, men jeg har gode minner med at hun satt oppe med meg, lagde te og satt på animal planet (mange år siden) på tv'n. Vi trengte ikke prate, bare være. Jeg personlig vil ikke prate når jeg har det som verst, jeg vil bare bli distrahert med noe positivt, men kanskje datteren din vil prate og da råder jeg deg til å bare la henne gjøre det uten at du prøver å komme med råd (mm hun ber om det), kommentarer (mange unødvendige, som f.eks "men du har jo så godt liv" osv o.l. det føles invaliderende), bare vær en god lytter (Ikke lytt for kun å respondere) Mange prøver for hardt å hjelpe, men det kan ofte virke mot sin hensikt og gjøre ting verre. 

Jeg skjulte mye pga jeg visste ikke om moren min ble hysterisk eller ikke om jeg åpnet meg, det gjorde ting vondere. Jeg ville ikke være en byrde og det vet jeg mange føler også på. Derfor vær mest mulig "nøytral", ikke gjør det om til deg på noen måte. Vi trenger bare å føle at vi ikke er alene, at noen bryr seg, noen er glad i deg, at vi er ikke til bry om vi er lei oss. Gjør noe koselig sammen, noe du vet hun egentlig liker (kan være hun føler likegyldighet til alt nå, orker ingenting osv. Se an formen uten å pushe), finn noe som nærer sjelen og gror positive følelser og tanker.  

Noen ting å tenke på er at mange sliter med å spise og holde orden, kanskje hun kunne trengt litt hjelp der. 

Anonymkode: 80463...aa5

[AnonymBruker]

Hei. Tusen tusen takk for alle disse gode rådene og erfaringene dere har som pårørende og ei. Jeg og min datter har ett veldig bra forhold vil jeg si, vi kan snakke om dem meste. Jeg vet det er en del hun holder skjult for meg, men slik er jo ungdommer. Hun har åpnet seg opp litt mer til meg den siste tiden enn tidligere. Min eldste datter døde 1 år før hun ble født, takk for alle kondoler. Hun gikk ett løp m kommune psykolog i 3 år da hun gikk på ungdomsskolen, og 1 år på bup på videregående. Hun avsluttet selv behandlingen der da det ikke hjalp henne noe. Da jeg har tatt dette opp med henne tidligere ønsker hun ikke å fortsette behandling etter avslaget fra dps. Igjen tusen takk.

Anonymkode: 9b104...a4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei. Tusen tusen takk for alle disse gode rådene og erfaringene dere har som pårørende og ei. Jeg og min datter har ett veldig bra forhold vil jeg si, vi kan snakke om dem meste. Jeg vet det er en del hun holder skjult for meg, men slik er jo ungdommer. Hun har åpnet seg opp litt mer til meg den siste tiden enn tidligere. Min eldste datter døde 1 år før hun ble født, takk for alle kondoler. Hun gikk ett løp m kommune psykolog i 3 år da hun gikk på ungdomsskolen, og 1 år på bup på videregående. Hun avsluttet selv behandlingen der da det ikke hjalp henne noe. Da jeg har tatt dette opp med henne tidligere ønsker hun ikke å fortsette behandling etter avslaget fra dps. Igjen tusen takk.

Anonymkode: 9b104...a4f

Jeg har en psykiater som jeg går til en time i uken, og det har jeg gjort i snart 5 år (mental helse tar jo ofte lang tid) og jeg er veldig fornøyd.

Min psykiater bruker lang tid på å bli ordentlig kjent med pasientene sine og legger mye i å bygge en god relasjon til dem, da føler man seg etterhvert veldig trygg, ivaretatt og ikke minst sett og åpner seg.

Jeg tror det er en slik type behandler din datter trenger. Det tar ofte 6-8 mnd før man får en og man må ha henvisning fra fastlege.

Men, når man først er "inne" så avsluttes ikke behandlingen før pasienten og legen mener det er greit, i motsetning til DPS som ofte setter en "Grense" på X antall måneder det skal ta før man blir frisk.

Anonymkode: 15dcb...4d4