Missed abortion - følg min ferd as we speak - Gravid igjen?

[Jente29oslo]

Hei

Jeg vil dele en spesiell opplevelse med dere, fordi det for meg virker terapeutisk og fordi jeg i desperasjon forsøkte finne noe lignende her inne og i andre formuer da det sto til som verst. Håper dere vil dele ferden med meg❤️ Husk at dette er en personlig opplevelse og man bør uansett søke råd hos fagkyndig person på egne vegne.

Det hele begynte i midten av juni. Vi hadde flyttet og det var i den forbindelse mye som foregikk rundt oss. Husker de første tegnene til graviditet - kjempe emosjonell og ble irritert over de minst betydelige ting. Var utslitt psykisk og fysisk men tenkte ikke at det lå noe annet bak enn flytting og stress. Jeg kjente likevel et umiddelbart behov natt til mandag 28/6 for å ta en graviditetstest. Tok en billig test mandag morgen, positiv. Tok ennå en test, også positiv. Fortalte samboer om dette i sjokk og vi kjøpte ny digital test. Viste gravid 3+ uker. Vi var i fullstendig sjokk. Gikk til TUL onsdag den 30/6. her fikk vi se plommesekk men ingen antydning til fosteranlegg. Gyn sa troligvis 5/6 uker på vei. Vi begynte nå å glede oss stort over at vi skulle bli foreldre❤️ Vi nøt virkelig de neste ukene. Alt var bare magisk og nydelig. Forholdet blomstret. Jeg opplevde alle bivirkninger - kvalme, enorm trøtthet (kunne sovne stående altså) og litt ømme bryster. Vi gledet oss til neste UL. Jeg var fast bestemt på å ta en ny TUL selv om dette ikke anbefales ettersom at man ser lite på disse men jeg var så opphengt i å vite at alt sto bra til - at vi kunne høre hjerteslag. Vi bestilte derfor time til ny privat gyn 3 uker senere, da skulle jeg være 8/9 uker på vei og ville med en viss sannsynlighet høre hjerteslag.  

Vi møtte opp på timen den 19/7 - spente og glade. Hadde fortalt om dette til våre nærmeste og hadde allerede begynt å planlegge veien videre og fremtiden med en baby. La meg i stolen til Gyn, fortalte at jeg var 8/9 uker på vei. Hun begynte sin jobb, innvendig eller vaginal UL for de som måtte lure på det. Hun ble iskald i ansiktsuttrykket sitt og sa lite. Jeg merket hjertet mitt slo veldig hardt og rommet ble fylt av et alvor og mørke. Gyn sier at hun ikke finner hjerteslag. Hun sier videre at hun ikke kan se annet enn et foster, ca 5/6 uker gammelt. Hun konkluderer med at fosteret har stoppet sin utvikling kort tid etter første UL og at dette dreide seg om en MA. Jeg ble henvist til sykehus for å få satt i gang en abort.

Vi forlot lokalene og jeg brøt sammen i min samboers armer. Jeg husker egentlig ikke mye av hva som skjedde i de timene som fulgte men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt levende liv har opplevd en slik smerte og sorg. Jeg var utrøstelig og gråt ukontrollert i mange, mange timer. En kan si at «enda godt du bare var 5 uker på vei..» men for meg så var størrelsen på embryoet eller fosteret (hva du nå enn vil kalle det) helt ubetydelig - det var en begynnelse på et liv man har skapt i fellesskap og det gjør meg direkte vondt å tenkte på vi aldri skulle få møte den lille og at min egen kropp hadde holdt meg for narr de siste 2/3 ukene. 

Jeg ankom sykehuset dagen etter. Legen konkluderte med det samme som gyn dagen før. Hun ville likevel ikke starte behandling med abort fordi hun ville være 100% sikker på at det ikke var levedyktig. Hun mente det fantes en ørliten sjans for at den første gyn kunne ha tatt feil på antallet uker, at jeg kanskje var kortere på vei enn det jeg trodde. Dette også med hensyn til at HCG målte hele 50.000 og at hun så antydning til fosteranlegg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg isåfall uansett burde ha sett mer utvikling på disse 3 ukene. Først gråt jeg masse fordi jeg synes det var urettferdig at ingen ville hjelpe meg å bli kvitt «den døde» i magen - det var helt forferdelig å tenke på at jeg skulle bære dette i en hel uke til og de ville bare pine meg. Veldig irrasjonelt å tenke sånn - jeg vet. Vi avtalte ny time en uke etter - den 28/7. Nøyaktig en måned etter at jeg fant ut av at jeg var gravid. For de som måtte lure på eller tenke at jeg kunne funnet ut av lengde på svangerskap selv ved å regne fra siste mens, så befant jeg meg i en litt spes situasjon - jeg hadde sluttet på prevensjon og rakk aldri få noen mens før jeg oppdaget at jeg var gravid. De siste dagene har jeg kjent avtakende symptomer. Jeg er ikke på langt nær like trøtt eller kvalm. Mon tro kroppen min nå forstår hva som egentlig foregår? Men det får jeg ikke vite før vi ankommer sykehuset igjen den 28/7 - altså i dag.

I dag kom jeg tilbake til sykehuset og vi gjorde ny undersøkelse. Ingen tegn til liv og fosteret hadde ikke utviklet seg. Vi må derfor sette i gang behandling. I dag var ikke like grusomt som sist. Jeg har innstilt meg mentalt på dette nå - det faktum at det dessverre ikke var liv laget. Tenker mer rasjonelt og forstår hvorfor kroppen gjør det den gjør. Jeg er glad jeg slapp å måtte ta et umulig valg evt senere i svangerskapet. Til syvende og sist så handler det om et verdig liv og en frisk baby❤️ (Ps. Dette er min personlige mening og jeg forstår at vi tenker ulikt).

Jeg ligger nå på sofaen, den første forberedende pillen som skal gjøre skjeden og livmorhalsen smidig og myk før en abort er allerede tatt. Jeg begynner behandling med smertestillende og stikkpiller som igangsetter aborten i morgen kl 10. jeg vil bare dele dette med dere - om jeg kan hjelpe en der ute som går igjennom det samme eller som vil gjøre det i fremtiden så har jeg gjort noe riktig. Dette er ufattelig trist og vondt men jeg må bare klare det. 

Jeg oppdaterer dere så snart jeg klarer skrive noe. Skal prøve å fortelle alt jeg opplever og føler step by step. OG selvsagt veien videre herfra.

I mellomtiden 
- Har du opplevd MA og tatt medisinsk abort hjemme?
- Har du lykkes i å bli gravid etter en MA? Hvor lang tid tok det?

KLEM FRA EN SOM GRUER SEG❤️

[Owa33]

Hei, kjære deg! 

Jeg har i dag vært gjennom nesten akkurat det samme som du beskriver. 

Vi var på TUL i uke 8. Får beskjed om at fosteret ikke har vokst siden uke 6 og at hjerterytmen er veldig lav. Jordmoren ville ikke ta fra oss alt håp og ber oss derfor om å komme tilbake etter en uke, selvom hun også ber oss være forberedt på en mulig SA de neste dagene. Jeg var utrøstelig og bryter også sammen i samboers armer utenfor klinikken. Vi skal på ferie dagen etter og det virker absurd og skulle vente på at frøet og håpet om fremtiden bare skal dø i magen min når som helst. Jeg aborterer ikke denne uken og går på ny TUL uken etter, i ny by og hos ny jordmor. Halleluja! Embryoet lever. Har det godt og hjertet slår som det skal. Vi blir satt tilbake nesten to uker. Det skurrer for meg at jeg skal ha blitt gravid den uka når graviditetstesten da må ha slått ut samme uke jeg skal ha blitt gravid. Vi får beskjed om å ta ny UL i uke 11/12, da vil vi se mer av et foster, hvis vi fortsatt er bekymret. Nå er det jo bare 6 uker og ligner en liten mark. Vi skal videre på ferie og ny UL blir bestilt på dagen i uke 13. Da må vi jo kunne se det meste?

Nøyaktig en uke før, altså i uke 12 begynner jeg å blø. Først små brune klumper og noen dager etter friskt blod. Det er ikke mye. Bare noen tørk på papiret og truseinnlegg holder lenge. Det er ingen smerter. Vi ringer legevakten når blødningene kommer og de sier at vi ikke trenger å komme, men skal ringe tilbake hvis blødningene blir større eller smertene kommer. 2dager før ny UL kommer smertene. En lang natt på legevakta resulterer i funn av blødninger ut av livmor, selvom det fortsatt ikke er mye blod ønsker de oss til UL. Vi orker selvsagt ikke vente på henvisningstime som er satt uker frem i tid eller til ultralyden dagen etter. Vi bestiller en haste time på dagen og der får vi den vonde beskjeden. Det har aldri vært et foster i magen (Blighted Ovum) Og om det har vært det er det gått til grunne for mange uker siden(MA) og nå tullet seg inn i vev og morkake som gjør den usynlig på ultralyd-bildet. Gynekologen ser også noe som kan tyde på blæremola og jeg får time til utskrapning dagen etter. 

Samme natt får jeg helt enorme smerter. Aldri vært gravid før og var derfor ikke forberedt på hvordan rier kjentes ut. 
I motsetning til rier i en fødsel, som kommer og går med pauser mellom slaga, er disse konstante og varer i nesten 2timer. Jeg blir hentet i ambulanse og får en ny tur på legevakten hvor en rikelig dose morfin til slutt stoppet smertene. Kroppen har prøvd å ordne opp selv og ikke fått det til. Morkaka nekter å gi slipp, da fosteret ikke er der eller er så pakket inn at det ikke kommer ut. 

Ullevåll sykehus tar meg imot dagen etter (altså i dag) med kjærlighet og varme. De informerer godt og selve prosessen går fort og smertefritt. Jeg ligger i narkose i ca 15minutter og får sove ut i senga etterpå. Tårene kommer først når jeg har våknet, spist og kledd på meg. Klar til å dra hjem. Det er lettere å takle selve aborten og at det ikke ble noe nå, akkurat som du beskriver over. Men de siste dagene har vært et mareritt og nå er jeg helt tom. 

Har hatt minimale smerter etter inngrepet tidligere i dag og ikke behøvd å ta smertestillende. Kroppen føles helt utkjørt, både av narkosen og de siste dagenes smertepåkjenning, men jeg er veldig glad jeg nå er ferdig og har fått et svar man kan forholde seg til. Det ble ikke et barn ut av dette svangerskapet, men det betyr ikke at det ikke kan bli det igjen. Alle har forsikret meg om at ingenting av det vi har opplevd tyder på infertilitet eller at neste svangerskap ikke skal gå bra. 
Er ved godt mot, men skal ha en liten pause før nytt forsøk og la kroppen få hvile litt. 

Håper alt har gått bra med din utskrapning og at du har det godt. Dette er ikke noen unt å oppleve, men det er en livserfaring jeg håper kan hjelpe meg selv og andre i fremtiden ❤️ 

[AnonymBruker]

MA i uke 10+0. Og 2 sa i uke 10-11. Har nå 2 fine barn, så går nok godt for deg også 🤞 kan fremdeles felle en tåre over de som aldri kom, og første var den verste. Man glemmer aldri 💔

Anonymkode: 838af...210

[Fru H]

Jeg føler med deg. Jeg og mannen var på tidlig ultralyd 8+2 på tirsdag og der va det 2stk,men ingen hjerteaktivitet🥺😢 jeg og mannen gledet oss så mye til den timen så vi kunne høre et lite hjerte som slår, men endte vi opp med 2 som ikke slår….hun tok en blodprøve for sikkerhetsskyld den dagenog idag hentet jeg piller, slik at jeg setter i gang aborten hjemme🥺fordi hcg nivå var lavere enn siste uke… synes det er helt forferdelig….

[chi]

Føler med dere som har skrevet her. Hadde en missed abortion oppunder jul i fjor. Jeg gråt og gråt og var helt knust. Vi har et barn og er så glad for det. Men jeg hadde en drøm om to, som nok ikke blir oppfylt pga høy alder på meg (er 45 år)