Flere som sluttet i behandling når du fikk uføretrygd?

[AnonymBruker]

Ikke dps, men spesialist. Går enda, men kun en gang i året da det ikke er noe å gjøre for meg med mindre det kommer noe nytt eller legen skal starte forskningsprosjekt jeg kan være med på.

Anonymkode: 72162...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

På et anonymt forum kan man fint det.

I hverdagen også.

Anonymkode: fe0c5...aa7

Spør til du blir grønn i trynet, folk svarer deg ikke om de ikke har lyst eller hvis de mener at du (og andre) ikke har noe med det. Det er faktisk ikke din business!

Anonymkode: e4697...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva er det dere sliter med som gjør dere uføre? 

Anonymkode: 4f596...c3c

Er ikke ufør, men på AAP, men tror ikke jeg klarer å jobbe igjen. Når det er sagt så har jeg allerede jobbet i ca 35 år, så om jeg ender opp som ufør, så har jeg virkelig bidratt i samfunnet i store deler av livet. 

Har angst og depresjon.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

På et anonymt forum kan man fint det.

I hverdagen også.

Anonymkode: fe0c5...aa7

Du kan fint spørre på et anonymt forum, men jeg hadde blitt satt ut om du var så frekk å spørre meg hvis vi møttes. 

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hvis jeg slutter i behandling, så dør jeg.  Alvorlig fysisk sykdom 

Anonymkode: be0d1...86f

Nå er det snakk om psykisk sykdom og behandling hos DPS.

Anonymkode: bdd33...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

På et anonymt forum kan man fint det.

I hverdagen også.

Anonymkode: fe0c5...aa7

Nei har man er vist snev av sosiale antenner så fatter man det....

Anonymkode: 93939...36d

[AnonymBruker]

Nei, jeg trappet opp behandling. Individualterapi en dag i uken og gruppe to dager i uken. Nå har jeg overskudd og energi til å fokusere 110% på behandling. Slipper å være redd for at NAV tar pengene mine hver 3. måned. Slipper å kaste bort all energi på tiltak og dritt som NAV pushet på meg. 

Ja, jeg går dit av egen frivilje og det føles annerledes. I den forstand at jeg nå tørr å stille krav til behandling, uten å være redd for å bli kastet ut for å være for kravstor. Før følte jeg at jeg gikk stille i dørene og måtte si ja til alt. Jeg fikk ikke lov til å si "Jeg ønsker/føler jeg har behov for *spesifikk behandling, fokus i behandling, gruppe etc*". NAV bestemte alt, NAV bestemte at jeg måtte jobbe med angst for å bli frisk, når problemet var traumer f.eks. 

Psykologen er klar på at vi ikke jobber med arbeidsevne og håpet er minimalt til ingen. Det er livslang problemer jeg har. Men livskvaliteten kan bedres med behandling. Du får jo ikke uføretrygd om det er stort håp om bedring av arbeidsevne. Jeg nyttiggjør meg av behandling, for uten behandling så vil jeg ikke overleve. Per dags dato så er ikke livet som ufør en dans på roser. Jeg våkner ikke opp og griper dagen, gjør det jeg vil i mitt tempo og har det fint og flott med det livet jeg har fått til tross for utfordringer. Mitt inntrykk er at de fleste uføre er slik, gjør det beste utav det de har og trives i sin egen boble som ufør. Jeg har aldri funnet den roen og gleden. Gikk inn i en dyp depresjon så fort jeg fikk vedtaket og har ikke kommet meg utav det, til tross for at det er 9 måneder siden. det blir aldri bedre. 

Jeg vet om to som droppet DPS så fort de fikk det innvilget. De har det fint og flott og lever rundt plagene sine. De har tilpasset livet til sykdommen og har det helt fantastisk. De har venner. De har kjæreste. Hun ene har barn og hun andre garantert snart. De har skaffet seg hobbier og ting som gjør de glade i hverdagen. 
Jeg har ingen. Jeg har ingenting. Jeg lever isolert og har ingen livsglede. Hele min eksistens handler om psykisk sykdom og konsekvenser av en vanskelig barndom. Jeg er ødelagt, har null håp og går i behandling fordi psykologen mener det er håp. Gir hun opp, så gir jeg opp.  

Anonymkode: 87588...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Er ikke ufør, men på AAP, men tror ikke jeg klarer å jobbe igjen. Når det er sagt så har jeg allerede jobbet i ca 35 år, så om jeg ender opp som ufør, så har jeg virkelig bidratt i samfunnet i store deler av livet. 

Har angst og depresjon.

Du kan fint spørre på et anonymt forum, men jeg hadde blitt satt ut om du var så frekk å spørre meg hvis vi møttes. 

Nå er det snakk om psykisk sykdom og behandling hos DPS.

Anonymkode: bdd33...3e2

Å, beklager, leste nok for dårlig😅 

Anonymkode: be0d1...86f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

NAV vil sende meg til dps pga mon sykdom. Jeg kommer til å møte opp hos psykologen, men så fort jeg er ufør slutter jeg. Jeg kan ikke snakke meg frisk fra sykdommen og har det helt fint ellers. Psykolog vil være bortkastede penger og tid.

Anonymkode: a37b3...f64

På grunn av sånne holdninger folk er negative til uføre...

Anonymkode: d3a93...106

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ble avsluttet mot min vilje. Selv om jeg fikk uføretrygd ville jeg fremdeles fortsette i behandling, men jeg ble stemplet som umulig å hjelpe videre og derfor avsluttet.

Anonymkode: 64683...3ed

Samme her. 

Anonymkode: 10db6...fb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

På grunn av sånne holdninger folk er negative til uføre...

Anonymkode: d3a93...106

Nå er ikke jeg hun du siterer. Men jeg var i samme situasjon, hadde flere fysiske sykdommer, en av de som man tar blodprøve, for å påvise at man har det, og graden av det. Der hadde jeg høyere verdier enn de hadde sett før, og de lurte på hvordan jeg var i live, hvordan jeg klarte meg i det daglige. Og sykdommen i denne graden er helt uforenelig med jobb. Men Nav legen, mente at jeg kunne jobbe 100%, så jeg fikk avslag på AAP. Men de hadde en student, som skulle gå over saken min, og hun hadde gått gjennom alt av papirer som eksisterte om meg, da fant hun ut at jeg ble misbrukt som barn. Og dermed fikk jeg beskjed om at jeg kunne få AAP, hvis jeg gikk i behandling hos DPS. Saksbehandleren min mente jeg og ville bli frisk av alle mine fysiske sykdommer. Så jeg måtte jo da i behandling. Psykologen jeg fikk bare lo, da jeg fortalte hva Nav sa, for han sa jo selv, at han kunne aldri få meg frisk fra mine fysiske sykdommer. Og etter behandling hos han i 1 år, så var jo han helt klar på at jeg måtte bli ufør grunnet mine fysiske sykdommer. Både han og jeg var enige om at hadde jeg vært fysisk frisk, så hadde jeg fint kunne jobbe og. Jeg hadde jo vært i jobb i 25 år, før jeg ble så alvorlig syk. Men sykdommene mine har jeg hatt siden jeg var barn.

Anonymkode: 484c6...6ff

[AnonymBruker]

Nei, går fremdeles I behandling fire år etter vedtak. Må innrømme at jeg ikke hadde begynt i behandling (psykiatri)  om det ikke var for nav, men nå gjør jeg det kun fordi jeg vil selv. Selv om det går sent så blir ting bedre.  Er faktisk glad for at de hadde dette som krav. Det koster noe, men hva er vel bedre investering enn egen helse? Utgifter til mat, hus og barn er klart viktigere enn meg, men foreløpig så går det, og da gjør jeg det. 

Anonymkode: 98407...023

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er ikke alltid behandling hjelper.

Autismespekterlidelser er et eksempel på det.

Anonymkode: f98b9...5dc

Autismespekter har strengt tatt ingen ting i psykiatrien å gjøre heller. Habiliteringsteam om man har behov for hjelp og tilrettelegging. 

Problemet er at mange autister sliter med angst og/eller depresjon, særlig de godt voksne nå, fordi man tidligere prøvde å atferdsstyre autisme, og det funker ikke når autisme er medfødt og deres "nevrotypiske" verden. Nå er det mer fokus, ikke fult enda, på å tilpasse seg autistens verden, men å la autisten se st det ikke er farlig/skummelt/verdens undergang om alt.ikke skjer etter de. Tilpasse seg hverandre. 

Uansett, poenget mitt var at mange som har depresjon, angst eller i verstefall ptsd i tillegg til autisme blir nektet behandling pga autismen, eller de begynner å legge inn behandling FOR autismen i tillegg. Man ser altså ikke forbi autismediagnosen og skjønner at ALLE personer, autist, lam, gående, blind - kan bli deprimert. 

Er.det ingen psykisk diagnose så er det HAB som er veien å gå. 

Anonymkode: c4499...a29

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Autismespekter har strengt tatt ingen ting i psykiatrien å gjøre heller. Habiliteringsteam om man har behov for hjelp og tilrettelegging. 

Problemet er at mange autister sliter med angst og/eller depresjon, særlig de godt voksne nå, fordi man tidligere prøvde å atferdsstyre autisme, og det funker ikke når autisme er medfødt og deres "nevrotypiske" verden. Nå er det mer fokus, ikke fult enda, på å tilpasse seg autistens verden, men å la autisten se st det ikke er farlig/skummelt/verdens undergang om alt.ikke skjer etter de. Tilpasse seg hverandre. 

Uansett, poenget mitt var at mange som har depresjon, angst eller i verstefall ptsd i tillegg til autisme blir nektet behandling pga autismen, eller de begynner å legge inn behandling FOR autismen i tillegg. Man ser altså ikke forbi autismediagnosen og skjønner at ALLE personer, autist, lam, gående, blind - kan bli deprimert. 

Er.det ingen psykisk diagnose så er det HAB som er veien å gå. 

Anonymkode: c4499...a29

Er nok litt ulikt ute og går. Jeg har en del diagnoser i tillegg asperger syndrom og jeg får en god del hjelp i form av innleggelser, behandler etc. Så de som er rundt meg ser i hvert fall at jeg må ha behandling for alt det andre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

NAV vil sende meg til dps pga mon sykdom. Jeg kommer til å møte opp hos psykologen, men så fort jeg er ufør slutter jeg. Jeg kan ikke snakke meg frisk fra sykdommen og har det helt fint ellers. Psykolog vil være bortkastede penger og tid.

Anonymkode: a37b3...f64

Det kan faktisk hjelpe å snakke med en psykolog når man har en fysisk, varig sykdom!

Anonymkode: ae132...902

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 minutter siden):

Er nok litt ulikt ute og går. Jeg har en del diagnoser i tillegg asperger syndrom og jeg får en god del hjelp i form av innleggelser, behandler etc. Så de som er rundt meg ser i hvert fall at jeg må ha behandling for alt det andre. 

Ja, du har en del diagnoser i tillegg. Jeg skriver jo det. Jeg skriver også at mange opplever det. Ikke alle. Og at dersom det ikke er psykiske lidelser i tillegg, så er det HAB. 

Men det jeg siterte var kommentaren om at enkelte diagnoser blir man ikke frisk av(?) autismespekter var en av de. 

Men man kan ikke bli frisk at noe som ikke er sykdom. Det er atypisk fra nevrotypisk, men vil ikke kalle en autist "syk og behandlingstrengende", det blir for atferdsbehandling for meg. Så nei, autismespekter (alene) har ingen ting i psykiatrien å gjøre. Ei heller hos nevrolog for den saks skyld. 

Det er ingen sykdom i hjernen. Ikke noe signalfeil som kan prates bedre eller medisineres. 

Men alle mennesker som HAR en psykiatrisk diagnose MÅ få hjelp, uavhengig av om de er autist, lam eller blind. 

Anonymkode: c4499...a29

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, du har en del diagnoser i tillegg. Jeg skriver jo det. Jeg skriver også at mange opplever det. Ikke alle. Og at dersom det ikke er psykiske lidelser i tillegg, så er det HAB. 

Men det jeg siterte var kommentaren om at enkelte diagnoser blir man ikke frisk av(?) autismespekter var en av de. 

Men man kan ikke bli frisk at noe som ikke er sykdom. Det er atypisk fra nevrotypisk, men vil ikke kalle en autist "syk og behandlingstrengende", det blir for atferdsbehandling for meg. Så nei, autismespekter (alene) har ingen ting i psykiatrien å gjøre. Ei heller hos nevrolog for den saks skyld. 

Det er ingen sykdom i hjernen. Ikke noe signalfeil som kan prates bedre eller medisineres. 

Men alle mennesker som HAR en psykiatrisk diagnose MÅ få hjelp, uavhengig av om de er autist, lam eller blind. 

Anonymkode: c4499...a29

Ja, jeg går ikke i behandling pga den diagnosen. 

Men virker som om mange rett og slett ikke får hjelp lenger idet de får den diagnosen. Selv om de har mange andre problemer også. Det inntrykket jeg har fått her på forumet i hvert fall. Det er jo uheldig.

[AnonymBruker]

Jeg fortsatte i terapi i ca 2 år etter at jeg ble ufør før jeg sluttet. Det var behandler som tok steget mot å avslutte, men jeg forstod hvorfor og var enig.

Har asperger syndrom men har hatt skifte mellom funksjonsnivået mitt og var på et bedre sted da terapien ble avsluttet enn når jeg begynte.  Hadde heller ikke diagnosen da jeg startet men den hadde vært diskutert tidligere i livet.

Anonymkode: bf8c8...ddd

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (2 minutter siden):

Ja, jeg går ikke i behandling pga den diagnosen. 

Men virker som om mange rett og slett ikke får hjelp lenger idet de får den diagnosen. Selv om de har mange andre problemer også. Det inntrykket jeg har fått her på forumet i hvert fall. Det er jo uheldig.

Nei, det er forferdelig trist at det er slik. For sønnen min som fikk autismediagnosen i tenårene, så har ting vært veldig tungt blant annet.på skolen og sosialt, før det kom inn folk i skolen og rundt han som så han, og tilrettela der han trengte.

Hvordan blir det om han er 20 og går på en smell? "Njei, du får ikke behandling for depresjon, for du er autist.." eller "kanskje vi må endre din verdensoppfatning først, og lage atferdsavtaler". Jeg spyr. 

Om han har behov for psyk.hjelp må han få det. Men ellers trenger ikke autisme behandling i psykiatrien. Men man er avhengig av god henvisning som beskriver at hjelpen er pga psykisk helse, og inntaksteam som skjønner at det ene ikke er det samme som det andre. 

Anonymkode: c4499...a29

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Nei, det er forferdelig trist at det er slik. For sønnen min som fikk autismediagnosen i tenårene, så har ting vært veldig tungt blant annet.på skolen og sosialt, før det kom inn folk i skolen og rundt han som så han, og tilrettela der han trengte.

Hvordan blir det om han er 20 og går på en smell? "Njei, du får ikke behandling for depresjon, for du er autist.." eller "kanskje vi må endre din verdensoppfatning først, og lage atferdsavtaler". Jeg spyr. 

Om han har behov for psyk.hjelp må han få det. Men ellers trenger ikke autisme behandling i psykiatrien. Men man er avhengig av god henvisning som beskriver at hjelpen er pga psykisk helse, og inntaksteam som skjønner at det ene ikke er det samme som det andre. 

Anonymkode: c4499...a29

Får håpe han ikke blir møtt på den måten. 

[AnonymBruker]

Jeg går selvsagt i behandling ennå.

For å si det enkelt: Jeg gikk ikke i behandling for å bli ufør; jeg ble ufør fordi jeg trengte behandling. 

Anonymkode: 1c026...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, det er forferdelig trist at det er slik. For sønnen min som fikk autismediagnosen i tenårene, så har ting vært veldig tungt blant annet.på skolen og sosialt, før det kom inn folk i skolen og rundt han som så han, og tilrettela der han trengte.

Hvordan blir det om han er 20 og går på en smell? "Njei, du får ikke behandling for depresjon, for du er autist.." eller "kanskje vi må endre din verdensoppfatning først, og lage atferdsavtaler". Jeg spyr. 

Om han har behov for psyk.hjelp må han få det. Men ellers trenger ikke autisme behandling i psykiatrien. Men man er avhengig av god henvisning som beskriver at hjelpen er pga psykisk helse, og inntaksteam som skjønner at det ene ikke er det samme som det andre. 

Anonymkode: c4499...a29

Sånn er det jeg blir møtt nå etter sammenbrudd ,overdoser og selvmordsforsøk. «Vi kan ikke hjelpe deg, du har Asperger og vil ikke nyttiggjøre deg å være her». Det blir kun brannslukking  men resultatet er at jeg går rundt og er like syk men Med en mer og mer ødelagt kropp som en dag ikke vil tåle det siste forsøket eller overdosen.

Anonymkode: 64683...3ed