Hvordan orker man å gjøre dette om og om igjen?

[AnonymBruker]

Opplevde min første MA tidligere i år, første svangerskap. Når vi gikk inn for å prøve så ble jeg gravid relativ fort, tok oss 3 mnd. Tenkte shit nå fikk jeg det til, men aldri tenkte jeg at jeg skulle oppleve MA, hadde jo ikke venner eller familie som har opplevd dette og folk sier jo at det skjer så sjeldent. 

Var på ultralyd i uke 13, og legen fant ikke hjerteslag.. det skjedde meg. Verden raste sammen og siden har jeg hver dag prøvd å komme meg videre men det gjør fortsatt så vondt. Tar en del prøver på Ullevål og 
får beskjed noen uker senere at jeg muligens har risiko for blodpropp ved svangeskapet men får aldri svar på hva dette egentlig er. Må sitte å søke og spørre på forumer helt alene selv fordi legene ikke kan ta seg 5 min å svare på mine spørsmål. Ber meg hele tiden komme tilbake om 3 mnd til for å ta nye prøver, kommer tilbake etter 3 mnd og tar prøver men får ikke forklaring på resultatene og blir bedt om å komme igjen tilbake etter 3 mnd.  

Tok noen mnd pause og nå prøvde vi igjen. Testen viser positiv 1-2 uker men noen tiner etter begynner jeg å blø.. shit skjer dette igjen.. verden raser sammen igjen. Noen uker ringer en annen lege fra Ullevål og forteller de har fått svar fra prøvene de tok av morkaka, noe de sjeldent får svar på men her var det tegn til blodspor (egentlig husker jeg ikke helt hva hun sa) ok hva betyr det? Nei hun kan ikke bekrefte noe. Må bare bli gravid igjen og se om dette skjer igjen for å få videre oppfølgning. 
Verden raser igjen fordi igjen sitter jeg her med bekymringer, angst og ingen svar fra legene.. 

Hvordan orker man å gjøre dette om og om igjen?
 

 

Anonymkode: 706ba...311

[AnonymBruker]

Si det, man orker fordi man ønsker så inderlig. Jeg gjør i hvertfall det og har opplevd litt av hvert på prøvefronten. Aldri brukt prevensjon fra 2010, startet aktivt først i 2014, spontanabort i 2015, første IVF forsøket i 2019, ble gravid og mistet barnet sent i svangerskapet vinter 2020. Prøvde igjen i 2021 og er endelig gravid godt stykke på vei. Gir meg ikke så da håper jeg ting går bra denne gangen. Håper det det ordner seg for deg også ❤️ 

Anonymkode: 8a9a3...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Opplevde min første MA tidligere i år, første svangerskap. Når vi gikk inn for å prøve så ble jeg gravid relativ fort, tok oss 3 mnd. Tenkte shit nå fikk jeg det til, men aldri tenkte jeg at jeg skulle oppleve MA, hadde jo ikke venner eller familie som har opplevd dette og folk sier jo at det skjer så sjeldent. 

Var på ultralyd i uke 13, og legen fant ikke hjerteslag.. det skjedde meg. Verden raste sammen og siden har jeg hver dag prøvd å komme meg videre men det gjør fortsatt så vondt. Tar en del prøver på Ullevål og 
får beskjed noen uker senere at jeg muligens har risiko for blodpropp ved svangeskapet men får aldri svar på hva dette egentlig er. Må sitte å søke og spørre på forumer helt alene selv fordi legene ikke kan ta seg 5 min å svare på mine spørsmål. Ber meg hele tiden komme tilbake om 3 mnd til for å ta nye prøver, kommer tilbake etter 3 mnd og tar prøver men får ikke forklaring på resultatene og blir bedt om å komme igjen tilbake etter 3 mnd.  

Tok noen mnd pause og nå prøvde vi igjen. Testen viser positiv 1-2 uker men noen tiner etter begynner jeg å blø.. shit skjer dette igjen.. verden raser sammen igjen. Noen uker ringer en annen lege fra Ullevål og forteller de har fått svar fra prøvene de tok av morkaka, noe de sjeldent får svar på men her var det tegn til blodspor (egentlig husker jeg ikke helt hva hun sa) ok hva betyr det? Nei hun kan ikke bekrefte noe. Må bare bli gravid igjen og se om dette skjer igjen for å få videre oppfølgning. 
Verden raser igjen fordi igjen sitter jeg her med bekymringer, angst og ingen svar fra legene.. 

Hvordan orker man å gjøre dette om og om igjen?
 

 

Anonymkode: 706ba...311

Jeg forstår deg så godt. Jeg måtte selv gjennom en umenneskelig kamp for å bli mor. Det ødela meg nesten, men endte bra, så jeg kom meg igjen. Men det blir med ett barn, jeg klarer ikke dette engang til. Legene sier dette skjer ikke igjen, alt styret jeg måtte gjennom, men jeg tør ikke. 

Når jeg ser tilbake innser jeg at jeg ikke ante hvor sterk jeg egentlig er. Midt oppi alt som skjedde, som jeg ikke ønsker å gå inn på, så fant jeg noen sider av meg selv jeg ikke visste jeg hadde. Galgenhumor ble en stor hjelp. Når ting er så deprimerende og fortvilende at du nesten ikke klarer puste lenger, ja det er noen ganger ikke noe annet å gjøre enn å bare koble helt ut , nesten le av det og ta en dag av gangen. Bare forholde deg til kun det som er foran deg der og da på en måte og ikke tenke så mye. ( Lettere sagt enn gjort)

Men det er ufattelig mange som sliter med å bli gravide i førsten. Også er det mange som lett blir gravide, men  opplever SA og MA. Men de gir seg ikke nei og mange lykkes til slutt. Kanskje man skulle snakke litt mer om hvor vanlig dette faktisk er. Da jeg ble gravid visste jeg ikke at det var så stor sjanse for SA frem til uke 12. Visste sjansen var der, men ikke så stor. Jeg ble helt nervevrak av det. Men det er jo kjempevanlig. Synes det er så bra at kvinner står frem med det. At de hadde en spontanabort, også 1-2 år senere får de gjerne et barn likevel.

Ikke tenk at det er så unormalt på en måte eller at det nødvendigvis trenger repetere seg. Det kan skje alle hele tiden, det er på en måte en del av gamet rundt graviditet. Dessverre, for det er grusomt. 

Men det koster å bli mor, på mange måter. Man må spør seg om man orker risikoene rundt det. For den er lik for alle. Det kan skje ufattelig mye både med barnet og mor. Jeg tror vi alle er nervevrak under graviditeten, også kommer fødsel og tiden etter som også er heftig for mange. Sannheten er at for de aller fleste er det å bli mamma en reise i konstante bekymringer. Og det slutter aldri, tar bare nye former. Dine følelser er helt normale. 

 

 

Anonymkode: 2c56d...478

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg forstår deg så godt. Jeg måtte selv gjennom en umenneskelig kamp for å bli mor. Det ødela meg nesten, men endte bra, så jeg kom meg igjen. Men det blir med ett barn, jeg klarer ikke dette engang til. Legene sier dette skjer ikke igjen, alt styret jeg måtte gjennom, men jeg tør ikke. 

Når jeg ser tilbake innser jeg at jeg ikke ante hvor sterk jeg egentlig er. Midt oppi alt som skjedde, som jeg ikke ønsker å gå inn på, så fant jeg noen sider av meg selv jeg ikke visste jeg hadde. Galgenhumor ble en stor hjelp. Når ting er så deprimerende og fortvilende at du nesten ikke klarer puste lenger, ja det er noen ganger ikke noe annet å gjøre enn å bare koble helt ut , nesten le av det og ta en dag av gangen. Bare forholde deg til kun det som er foran deg der og da på en måte og ikke tenke så mye. ( Lettere sagt enn gjort)

Men det er ufattelig mange som sliter med å bli gravide i førsten. Også er det mange som lett blir gravide, men  opplever SA og MA. Men de gir seg ikke nei og mange lykkes til slutt. Kanskje man skulle snakke litt mer om hvor vanlig dette faktisk er. Da jeg ble gravid visste jeg ikke at det var så stor sjanse for SA frem til uke 12. Visste sjansen var der, men ikke så stor. Jeg ble helt nervevrak av det. Men det er jo kjempevanlig. Synes det er så bra at kvinner står frem med det. At de hadde en spontanabort, også 1-2 år senere får de gjerne et barn likevel.

Ikke tenk at det er så unormalt på en måte eller at det nødvendigvis trenger repetere seg. Det kan skje alle hele tiden, det er på en måte en del av gamet rundt graviditet. Dessverre, for det er grusomt. 

Men det koster å bli mor, på mange måter. Man må spør seg om man orker risikoene rundt det. For den er lik for alle. Det kan skje ufattelig mye både med barnet og mor. Jeg tror vi alle er nervevrak under graviditeten, også kommer fødsel og tiden etter som også er heftig for mange. Sannheten er at for de aller fleste er det å bli mamma en reise i konstante bekymringer. Og det slutter aldri, tar bare nye former. Dine følelser er helt normale. 

 

 

Anonymkode: 2c56d...478

Takk for at du deler.

Føler mange glamoriserer dette på sosiale medier og får det til å virke så lett og enkelt .. men det er så mye mer til det. 

Anonymkode: 706ba...311

[AnonymBruker]

Nei, si det.. Man orker vel fordi det er verdt det til slutt (forhåpentligvis), og at det blir litt «glemt» med tiden. I alle fall er det slik for meg. Jeg gikk gjennom MA, SA og til slutt en EXU som prikken over i’en på 8 måneder i fjor. Knalltøft der og da, mye tårer og fortvilelse, men det var jo ikke stort å gjøre enn å komme seg gjennom hver gang og håpe på den neste… Og man er ofte sterkere enn hva man tror.

Sitter her i dag gravid igjen, 18 uker på vei, og alt ser bra ut denne gangen. Jeg tenker ikke mye på de 8 månedene i fjor lengre. Skulle gjerne vært dem foruten, men sånn ble det, og dessverre var det jeg som fikk all uflaksen de gangene. Men nå ser det heldigvis ut til å gå bra som sagt, og da er det det jeg fokuserer på. 

Anonymkode: b50de...874

[AnonymBruker]

Først så må jeg si at 1/4 graviditeter, ender med spontanabort. Det er statistikken. Det at du ikke kjenner noen som har hatt det kan være tilfeldig, men det kan og bare være det at vi snakker ikke om det. Ting som spontanabort og problemer med å bli gravid er emner man ikke snakker om, og det er så sinnsykt trist når man da sitter der, føler at man failer på noe alle andre får til, noe man helt naturlig skal få til. Men sannheten er at det er 25% sjanse hver gang at det ender i spontanabort.

Når det er sagt, så tyder det på at du kanskje har noen ekstra utfordringer som vil gjøre det noe vanskeligere. Men det betyr ikke at det er umulig å få til, men det vil kreve en del krefter.

Neste gang du er hos legen, krev svar. Ikke la dem sende deg hjem uten. Sett deg ned og ikke reis deg før de faktisk hører etter. Si at du trenger å få svar på spørsmålene dine. Noen ganger må man kjempe for seg selv. Det er fryktelig trist, det burde ikke være slik, det burde vært omvendt, de burde uoppfordret tatt bedre hånd om pasientene. 

Jeg sender mange varme tanker 💙

Anonymkode: 564f9...e02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Først så må jeg si at 1/4 graviditeter, ender med spontanabort. Det er statistikken. Det at du ikke kjenner noen som har hatt det kan være tilfeldig, men det kan og bare være det at vi snakker ikke om det. Ting som spontanabort og problemer med å bli gravid er emner man ikke snakker om, og det er så sinnsykt trist når man da sitter der, føler at man failer på noe alle andre får til, noe man helt naturlig skal få til. Men sannheten er at det er 25% sjanse hver gang at det ender i spontanabort.

Sant! Jeg visste kun om en av mine nærmeste venninner tidligere, at hun hadde gått gjennom to SA for noen år siden. Men etter at jeg var åpen om min uflaks, så har jeg gått høre historier fra både venner og nær familie/omgangskrets om det samme. 

Anonymkode: b50de...874

[AnonymBruker]

Du har ikke Rhesus negativ-blodtype, TS?

Anonymkode: 5fadb...c14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har ikke Rhesus negativ-blodtype, TS?

Anonymkode: 5fadb...c14

Jeg? Nei ikke som jeg vet om? 
Jeg har mest sannsynlig Antifosfolipids syndrom, det er det jeg driver å tester for nå. 

Anonymkode: 706ba...311

[AnonymBruker]

Jeg hadde 6 SA, da bestemte vi oss for å ikke prøve mer, for jeg kjente jeg ikke orket å miste en gang til. Men 6 mnd etter, så ble jeg gravid, ble da gravid med tvillinger, mistet den ene veldig tidlig. Men fikk et friskt barn. Legene klarte ikke å finne ut hva som var grunnen til at jeg mistet så mange ganger.

Kan være lurt å ikke teste for tidlig, for da kan du få positiv test, så er det bare en kjemisk graviditet, og ikke SA. 

Ønsker deg masse lykke til videre, og håper at neste gang så går det bra.

Anonymkode: b9a85...e22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg hadde 6 SA, da bestemte vi oss for å ikke prøve mer, for jeg kjente jeg ikke orket å miste en gang til. Men 6 mnd etter, så ble jeg gravid, ble da gravid med tvillinger, mistet den ene veldig tidlig. Men fikk et friskt barn. Legene klarte ikke å finne ut hva som var grunnen til at jeg mistet så mange ganger.

Kan være lurt å ikke teste for tidlig, for da kan du få positiv test, så er det bare en kjemisk graviditet, og ikke SA. 

Ønsker deg masse lykke til videre, og håper at neste gang så går det bra.

Anonymkode: b9a85...e22

Takk for at du deler ❤️

Anonymkode: 706ba...311

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for at du deler.

Føler mange glamoriserer dette på sosiale medier og får det til å virke så lett og enkelt .. men det er så mye mer til det. 

Anonymkode: 706ba...311

Bare mine nærmeste vet min kamp. Alle andre så meg i svangerskapet som ei blid og fornøyd dame. Da jeg ble 100% sykemeldt i uke 33 sa jeg bare det var pga Corona og høyt blodtrykk, litt bekkenplager. Sannheten var en helt annen.

Jeg sendte bilder fra fødestuen til venner og kollegaer som virket som at alt hadde gått fredelig for seg. Men sannheten var at jeg nå flere måneder etterpå enda har mareritt nesten hver natt. At jeg har tendenser til depresjon. Men jeg skjerper meg, for babyen min, som ikke var en selvfølge. 

Hadde du hatt meg på sosiale medier hadde du trodd også jeg bare danset meg gjennom svangerskapet og poppet ut et friskt barn. Sånn var det ikke. Men jeg kunne vente et par uker med å røpe at jeg var blitt mor, for keisersnittet ble tatt første dag av uke 38. I uke 41 trodde folk jeg ble mor, og tror det enda.

Jeg burde dele, men orker ikke. Vil bare prøve å komme meg videre. Det gikk bra til slutt, velger å servere den løgnen til folk. Jeg tror mange opplever mye rart rundt graviditet og fødsel de aldri deler. Det er for vondt. Så ikke tro på alt. Som sagt, jeg hadde sett ut som en av dem det gikk så lett og greit for. 

Anonymkode: 2c56d...478

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Bare mine nærmeste vet min kamp. Alle andre så meg i svangerskapet som ei blid og fornøyd dame. Da jeg ble 100% sykemeldt i uke 33 sa jeg bare det var pga Corona og høyt blodtrykk, litt bekkenplager. Sannheten var en helt annen.

Jeg sendte bilder fra fødestuen til venner og kollegaer som virket som at alt hadde gått fredelig for seg. Men sannheten var at jeg nå flere måneder etterpå enda har mareritt nesten hver natt. At jeg har tendenser til depresjon. Men jeg skjerper meg, for babyen min, som ikke var en selvfølge. 

Hadde du hatt meg på sosiale medier hadde du trodd også jeg bare danset meg gjennom svangerskapet og poppet ut et friskt barn. Sånn var det ikke. Men jeg kunne vente et par uker med å røpe at jeg var blitt mor, for keisersnittet ble tatt første dag av uke 38. I uke 41 trodde folk jeg ble mor, og tror det enda.

Jeg burde dele, men orker ikke. Vil bare prøve å komme meg videre. Det gikk bra til slutt, velger å servere den løgnen til folk. Jeg tror mange opplever mye rart rundt graviditet og fødsel de aldri deler. Det er for vondt. Så ikke tro på alt. Som sagt, jeg hadde sett ut som en av dem det gikk så lett og greit for. 

Anonymkode: 2c56d...478

Takk som deler. ❤️
 

Anonymkode: 706ba...311