Angsten blir verre, etter at vi får hjelp for volden

[AnonymBruker]

Hei! Vet ikke hva jeg ønsker med innlegget, sikkert kun å få det ned på «papir». Min samboer igjennom 13 år og jeg får hjelp på fvk for at han har vært voldelig mot meg igjennom alle disse årene. Hvorfor bli, tenker kanskje du? Jeg har faktisk ikke visst, eller skjønt eller husket deler av volden. Det har nemlig ikke vært slag. Men jeg har blitt dratt langs gulvet, heist etter halsen, fått mat gnidd ut over kroppen, dukket for telefoner/glass o.l som har gått vegg i mellom. Jeg har da vært veldig redd, og etter noen samtaler i terapi alene og sammen, har jeg skjønt at jeg faktisk har fryktet fir livet, og i noen sekunder tenkt at; Nå dør jeg kanskje. Siden volden (har lært at jeg skal bruke det ordet), har skjedd sjeldent, og det har vært sammensatte grunner, og at jeg har følt skyld siden jeg har vært «vanskelig» eller «provosert», har jeg nok fortrengt den, og den har blitt borte. Etter at barna kom til verden har jeg ikke klart det lenger, kroppen min han signalisert på så mange måter at noe var galt. Fikk alltid hjertebank av å kjøre hjem fra jobb, liste seg rundt på tå på morgningen, prøve å ikke vekke. Tilslutt har jeg mistet alle følelser, både for meg selv og mannen. Jeg tok så mot til meg og har fortalt alt til fvk for en siste hjelp på om dette kan bli bedre. Nå er det sinnemestring for han og egne terapitimer for meg og samtaler sammen. Nå har det ikke skjedd noen «hendelser» på ett år, selv om han likevel viser sinne. Men jeg er dessverre like redd. Jeg har også i det siste i situasjoner sammen med han eller bår jeg er på vei hjem til han, fått mer kroppslige reaksjoner. Tidligere var det kun hjertebank og redsel, nå har jeg vært usikker på om jeg er alvorlig syk eller om det er angst. Jeg har mistet følelsen i deler av ansikt og kropp, fått pusteproblemer (føltes bokstavlig talt ut som om jeg ikke fikk oksygen, og pustet inn noe som bare sved i halsen). Jeg var redd det kanskje var bivirkninger av korona-vaksinen som jeg tok tre uker tidligere, og var på vei til å ringe legevakt, men følte det hadde vært flaut om jeg kom til legen og det egentlig ikke var noe galt… jeg har skrevet tidligere om man kan komme seg videre i et forhold, selv om du har traumer knyttet til forholdet. Dette ble uoversiktlig, og du som dessverre leste over dette innlegget, behøver ikke svare. Trengte vare et sted å tømme meg…

Anonymkode: 70562...a99

[AnonymBruker]

Hei du. Jeg vil bare si at jeg har opplevd det samme som du. Jeg var i er forhold som varte enda litt lenger. Volden var slik du beskriver, ikke slag, men kasting av ting, sparking, spytting, dytting, å bli holdt fast og skreket til, stengt ute og stengt inne og kalt stygge ting.

Det tok lang tid før jeg aksepterte at det var vold. Jeg var ofte sliten og nummen, hadde for lite tålmodighet med barna. Gikk ofte til legen med diverse symptomer, og fikk halvhjertet behandling for angst og depresjon. Men det ble ikke bedre, for årsaken var jo der hele tiden. 

Etter hvert ble symptomene mer og mer fysiske. Jeg fikk flere autoimmune sykdommer, migrene, var konstant svimmel, hadde problemer med å sove, panikkangst, i tillegg til at selvfølelsen min var et svart hull. 

Han gikk flere ganger til Atv, vi var i terapi sammen, han startet hos psykolog alene. Men det tok for lang tid - han brukte flere år på å somle seg til psykologen, og det han fikk ut av timene var bare støtte til seg og sitt syn: «det er lov å bli sint», «å reagere på det andre gjør er naturlig», «følelser er naturlig» og så kom han hjem og brølte til meg at det var jeg som utøvde vold i forholdet fordi jeg prøvde å nekte ham å ha følelser og bare skulle bestemme i forholdet. 

Til slutt gikk jeg og fantaserte om at han døde. Jeg spyttet på de nyvaskede klærne hans og ga ham fingeren hver gang han snudde ryggen til. Jeg brakk meg hver gang jeg hørte han sto opp. Jeg klarte ikke være i samme rom som han uten å få vondt i magen og hodet. 

Så orket jeg ikke mer. Jeg fant meg en liten leilighet med plass til barna og meg og flyttet. Jeg startet i samtaler hos familievernkontoret og krisesenter og sa at nå må dere støtte meg, for dette er det vanskeligste jeg har gjort noen gang. 

Og nå er jeg ute. Det har vært helt forferdelig. Jeg har dårlig økonomi (han betaler ingenting for barna), han har ignorert meg fullstendig utenom når jeg har «tatt tingene hans», da har jeg blitt skjelt ut. Angsten min har vokst enormt og jeg er redd for å bli ufør. Jeg har fått en ptsd diagnose. Men jeg tror det vil bli bedre. Jeg må bare «lande» først. Akseptere livet mitt. Innse at jeg er trygg. Samtidig er jeg helt alene, og det er skummelt. Jeg har gått rundt og tenkt at jeg ikke klarer ting eller ikke er bra nok så utrolig lenge. 

Jeg tror dessverre aldri at den angsten og de følelsene du har kommer til å forandre seg så lenge dere fortsatt bor sammen. Det er den latente volden som dominerer nå, du VET at det kan skje igjen. Du vil sannsynligvis få fysisk sykdom etter hvert, for kroppen tåler ikke ubegrenset med stress over tid. 

Jeg anbefaler deg å flytte. Om du har lyst til å sende meg pm kan jeg lage en anonym konto og gi deg navnet. Hvis ikke vil jeg bare si at jeg tenker på deg og ønsker deg lykke til. Du har bare et liv, er du sikker på at du vil bruke det på dette?

Anonymkode: addb2...950

[AnonymBruker]

Er du sikker på at det er han du vil ha? Han har ikke behandlet deg bra, og skriker fortsatt til deg. Selvom den fysiske volden har gitt seg høres det ikke helt ut som den psykiske har det? 

Jeg er også endelig ute av et voldelig forhold. Mitt varte ikke på langt nær like lenge (5 år), og var ikke like voldelig. Jeg har blitt slått i bakken en gang, fått noen få slag før det også, men etterpå var det "kun" dytting og "løse" slag. De siste 2 årene har det ikke vært fysisk vold i det hele tatt, men den psykiske og seksuelle ga seg aldri. Når jeg ser tilbake på forholdet er det kanskje den psykiske volden som har vært verst. Den konstante trusselen om at han skal forlate meg, at jeg ikke er god nok, at jeg ikke er sexy nok, at jeg ikke vil ha nok sex, at han ser damer som er mer sexy enn meg overalt og han kunne ha fått de om han ikke hadde hatt meg.. osv.. Kjeft for alt, om jeg brant maten, om jeg sølte vann, om jeg kjørte feil, om jeg sa noe feil, alt førte til et utbrudd uten like. Der ble jeg blant annet kalt stygg, hore, mandig, grusom og verdiløs. Han skyldte hele veien på psykiske problemer, som jeg er overbevist om at han har, men det ligger mer bak det enn psykiske problemer. Han ville ikke til psykolog, for da måtte han fortelle hva han har utsatt meg og andre for. Først nå når han har flyttet har han kontaktet psykolog, for han vil virkelig få oss til å funke (ifølge seg selv). Jeg har ikke trua. Og tror faktisk ikke jeg vil ha han om han så endrer alt. Jeg har ingen følelser igjen, det tok for lang tid, han dro meg alt for langt ned. 

Jeg har aldri følt noe så sterkt som jeg gjorde for han. Jeg visste at forholdet vårt ikke var bra, men var villig til å ha det sånn for å ha han. Ganske skrudd egentlig. Volden startet tidlig også, den psykiske var der fra starten av. Jeg hadde så dårlig selvtillit på den tiden at jeg var enig i alt han sa, jeg hadde jo følt på det selv. 

Jeg kan ikke hjelpe deg med frykt, da jeg ikke er redd min eks. Jeg synes synd på han, han ødelegger alle sine relasjoner og ender opp alene gang på gang. Men jeg vil be deg tenke deg om en gang til. Du er fortsatt redd han, han reagerer fortsatt med sinne mot deg. Hvorfor gjør han det? Han vet også hva han har gjort mot deg, at du derfor er redd, da bør han tråkke forsiktig, gjøre at du føler deg trygg med han igjen. Det at han ikke gjør det får meg til å tenke at det du nå gjennomgår er psykisk vold. Den er like ødeleggene, om ikke mer ødeleggende enn den fysiske volden. 

Jeg bor nå alene, og det er så deilig. Litt stille, men deilig. Har fortsatt kontakt med eksen (han flyttet for en uke siden), men det vil stilne naturlig etterhvert. Og om det ikke gjør det kommer jeg til å bryte. Jeg kjenner jeg ikke vil ha han i livet mitt, men orker ikke å deale med sinnet hans som vil skje om jeg kutter tvert. 

Anonymkode: 74757...73c

[Biloba]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

 jeg har skrevet tidligere om man kan komme seg videre i et forhold, 

Anonymkode: 70562...a99

Be fastlegen om henvisning til psykiatrisk poliklinikk og bli utredet for PTSD, posttraumatisk stress disorder. 

Du har fått skikkelige skader psykisk. 

Det haster å gjøre alt for å redde den psykiske helsen din.

Jeg tror ikke du har råd til å vente så mange år som trengs for å bygge opp tillit til at du ikke er i livsfare ved å bo med ham, om han så gjør alt 100% perfekt fra i dag. 

Få hjelp til å komme deg i et hjem hvor du kan være trygg. 

 

[AnonymBruker]

Hei! Du er jo fortsatt redd han. Og han er jo fortsatt sint. Kroppen din husker. Magefølelsen din er smartere enn hjertet ditt. Du vil aldri bli kvitt voldssymptomene før du fjerner voldsmannen fra livet ditt. Du vil alltid være redd for at det skal skje igjen. Du sier selv at han er sint. Selv om han ikke hadde vært sint, hadde du vært redd. Det holder at det er sammen mannen. Jeg vet du elsker han. Men han har ødelagt det. Eneste måten dere kan bo sammen på, er at du er syk slik du er nå.

Anonymkode: 1c0c8...ab4