Må man være opp etter ørene forelsket?

[Gjest Anonymous]

Det er noe jeg lurer på! Hva mener dere om det? Jeg har "datet" en fyr i 6 mnd snart. Jeg liker han veldig godt, han er veldig snill og omtenksom og 100% til å stole på. Og han har falt skikkelig for meg. Jeg møtte han rett etter at det ble slutt med meg og ex`en. Var ganske deppa da og trengte veldig en å være sammen med. Prøvde veldig å være singel en kort periode, men fant ut at jeg ikke klarte det. Herregud, jeg klarer ikke å være alene!! Jeg som oppfatter meg selv som en ganske selvstendig kvinne!

Uansett: jeg er ikke forelsket i han. Liker han veldig godt osv, og han er veldig god å ha. Aner ikke om hva som kommer til å skje videre med mine følelser for han. Jeg har vært helt ærlig med han og sagt hvordan det ligger an. Men han vil fortsatt treffe meg, og sånn er ståa akkurat nå. Jeg føler at det er urettferdig mot han og at jeg utnytter han.

Noen som har opplevd noe liknende? Synspunkter??

[Sannasol]

Slutt å date fyren.

Jeg har en venninne som gjorde/gjør akkurat det samme som du.

Hun er også "livredd" for å være alene, og hadde skikkelig kjærlighetssorg da det ble slutt med den forrige typen hennes.

Hun begynte å date en som hun likte veldig godt, og som er veldig snill og veldig god, og alt det derre der. Poenget er at hun har aldri vært forelsket i ham.

Nå har hun bodd sammen med ham i over 5 år, og de har kjøpt seg hus sammen, og fremdeles er hun usikker på hva hun vil med dette forholdet.

Ta det som et liiiite hint da.

[Gjest Anonymous]

Kan jo være at du egentlig ikke er klar for å forelske deg ennå.

At du på en måte er emosjonelt fullbooket.

Det tar tid til å komme seg etter et brudd, og nå når du har gått inn i dette nye forholdet, er du rett og slett ikke istand til å føle så sterkt fordi du har for mye annet du må bli ferdig med først?

Kanskje du blir hos ham fordi han gir deg et forhold med trygghet uten angsten og risikoen som man får når man går følelsesmessig inn i nye forhold (=blir forelsket).

Er han en krykke for deg, mer enn en kjæreste?

Da er det vel ikke riktig verken for deg eller ham?

Kanskje du har svaret allerede. At det er derfor du skriver dette innlegget. Det er ofte at man får klarhet i hva man føler når man skriver det ned...

Lykke til

Klem fra Maia

[Jen]

Forelskelsen kommer og går i et forhold, men når det i utgangspunktet (og etter så kort tid) ikke er noe, synes jeg det blir helt feil. Det er urettferdig mot han, for det kommer helt sikkert til å ende når du finner noe bedre. Lær heller å trives i ditt eget selskap, det skal jeg love deg vil gjøre at ditt neste forhold blir bedre og.

[Morlock]

Jeg var ikke forelsket i min forlovede i begynnelsen.

Nå har vi vært sammen i fire år, og jeg kunne ikke tenke meg å leve uten han.

Jeg elsker han over alt på denne jord.

[Gjest Anonymous]

Takk for tilbakemeldinger :D :-?

Jeg ser vel også at det beste er å være alene en stund og prøvde det. Sa til han at jeg trengte tid. Jeg klarte det rett og slett ikke!! Høres kanskje patetisk ut, men det er fakta. Jeg ble utrolig deppa, og følte meg helt alene i verden. Fungerte ikke i det hele tatt! Jeg trodde virkelig at jeg skulle klare det, for jeg er ganske selvstendig av meg, men KLARTE det rett og slett ikke!!! Så jeg er vel ikke så selvstendig som jeg trodde... Men jeg ser faren ved at jeg kan bli værende i forholdet og gå hele tiden å lure. Er fremdeles ikke helt kommet over ex`en...

Hvordan i all verden skal jeg klare å være singel da? Det er det store spørsmålet! Jeg vet ikke!

[Gjest Anonymous]

Det er helt tragisk at du ikke klarer å være alene og singel. Du verden!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Slutt å se på deg selv som selvstendig omgående! Dette er fullstendig feil.

[Gjest Anonymous]

Nei og nei

Å være singel er jo helt herlig. Ingen å ta hensyn til. Bare deg selv. Masse tid til å bruke på vennskap og ting man ofte ikke får så mye tid til i forhold. Tid til å utvikle deg selv.

Prøv å se mulighetene istedenfor å begrense.

Du er vant til å være i forhold. Ok. Av den grunn har du bare godt av å være alene litt. Du ser det kanskje ikke ennå, men det vil du hvis du bare gir deg selv sjansen.

Bevis for deg selv at du klarer å være for deg selv og like det.

Det er viktig for dine fremtidige forhold også.

Jeg følte det samme som deg en gang, men faktisk var å være singel det beste som har skjedd meg. Nå er jeg ikke livredd for å bli alene lenger. For jeg vet at det fikser jeg kjempefint.

Se på de positive sidene. Jo bedre du har det med deg selv, jo større er sjansen for å treffe noen som du kan bli forelsket i av de rette grunnene.

Lykke til!

Eva

[Gjest Anonymous]

Regner med at de som er SÅÅ positive til det å være singel sikkert har venner som er til hjelp og støtte... Så hvor sterke de egentlig er kan jo diskuteres..Egentlig synes jeg dette minner om selvgode mennesker..Jeg har INGEN venner å støtte meg til, er singel etter et vanskelig samboerskap, og Må klare alt alene..har også en lite barn å ta meg av...og det går bra! Men jeg sitter ikke her og fordømmer de som synes det er vanskelig å være alene..

[Gjest Anonymous]

Til gjest

ja men herregud, det var da voldsomt til negativitet.

jeg forteller bare min egen erfaring. jeg hadde det kjempefint som singel selv om det ikke var lett i begynnelsen.

Og ja, jeg har venner, men fikk atskillig flere da jeg ble singel.

Å sette seg i offerrollen og klage over at man ikke har venner å støtte seg til hjelper jo lite. Man må jobbe for å få noe som helst i dette samfunnet. Gamle venner kan man jo gjenoppta kontakt med, og nye finner man overalt: på jobb, i treningsstudioet, i nabolaget...

Jeg synes synd i deg som føler det sånn. Klart det er godt å være to, og ja, jeg søkte jo hele tiden etter noen da jeg var singel. Men det går an å ha det bra allikevel.

Perspektivet man inntar bestemmer. Enten så er man offer eller så tar man kontroll...

Eva

[ElleVille]

Det er litt rart - synes jeg - synet enkelte har på forhold.

For min egen del vil jeg være single helt til jeg "MÅ" være sammen med en spesiell person. Med "å måtte" her, mener jeg at det er så riktig at det er det eneste jeg har lyst til selv.

Så lenge jeg ikke føler det slik, vet jeg at jeg har det best på egen hånd.

Jeg vet imidlertid at det er en ganske uvanlig tanke.

De aller fleste ser ut til å ha som et stort mål her i livet å "være sammen med noen". Å ha en kjæreste. Jeg er sikker på at det er flott, men jeg er også sikker på at mange forhold rundt meg kun er for fasade og fordi "det skal være sånn".

Det er bullshit, etter min mening.

Jeg skjønner du synes det er vanskelig å plutselig være alene, men hva er det du er redd for?

Hva er det denne mannen gjør som du ikke klarer selv?

Jeg tipper ganske mye på at det er svært lite.

[Gjest Anonymous]

Han gjør jo ingenting jeg ikke klarer selv. Og jeg trives godt i mitt eget selskap. Men det er bare sånn at det er lettere å trives i sitt eget selskap når jeg vet at "jeg har noen" å ringe til og å være sammen med hvis jeg trenger det. Og heldigvis har jeg mange gode venner, men det blir liksom ikke helt det samme...

Før jeg ble sammen med ex`en savnet jeg ikke kjæreste i det hele tatt. Men etter 8 år blir man godt vant med å ha en kjæreste. Og jeg vet ikke hvor gamle dere som svarer er, men jeg er 29 år og det er nå alle vennene mine begynner å gifte seg og få barn, så det er klart ganske surt å "rykke tilbake til start"!!

[ElleVille]

Hei igjen.

Jeg tror det handler om å tørre å stole litt på seg selv - tørre å stå alene, å være alene av og til. Også når det hadde vært koselig å være to.

Jeg ser så klart poenget ditt med det å ha noen som du vet bryr seg om deg, men det er ikke så dumt å ikke være avhengig av en slik "noen" heller. Det er fullt mulig, selv om mange rundt deg er mer eller mindre "tosomme".

Jeg er mye yngre enn deg, men jeg tror likevel at mitt syn på saken gjelder flere enn bare akkurat meg selv.

Det å kunne ha det fint alene er viktig for å kunne ha det enda bedre sammen med noen.

Dessuten så fortjener den nye kjæresten din bedre enn som så.

[Karina]

Pratet med en venninne i helgen om man MÅTTE være forelsket. Hun hadde ikke vært det i kjæresten sin, de har vært sammen i 5 år og skal gifte seg. Hun syntes det var uproblematisk å ikke være forelsket. Hun mente at han ga henne det hun var ute etter likevel.... så det er vel kanskje ikke noe fasitsvar på dette her. Kommer kanskje mest an på hvordan den enkelte ser på saken...????

[Gjest Anonymous]

Hei...!

Jeg er 22 år og student... og jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å være singel på dette tidspunktet i livet...

Men jeg har møtt en fyr som er for god til å gi slipp på...!

Jeg tror at det å finne noen du bare ikke kunne tilgi deg selv for å gi slipp på er det eneste som kan få meg til å gi slipp på singel-statusen.

Merker at jeg fikk og holdt bedre på venner før.. jeg hadde en ryddig leilighet, akkurat slik jeg ville ha den..

Jeg kunne (og gjorde det et par ganger også!) stikke av på en fristende restplass reise med venner.. Og følte jeg meg litt alene i verden, så gjorde en helg hjemme hos mamma susen..

Det høres sikkert litt "enkelt" ut.. Men jeg føler virkelig at å være sammen med noen du ikke føler sterkt for må være mer en tvangstrøye enn noe annet...

Husk at tiden din er det mest verdifulle du har!! Bruk den til det DU har mest glede av!! (og det er vel ikke et forhold uten framtid?)

[Gjest Sondra]

- Vi må nok alle venne oss til å være alene i perioder, "rykke tilbake til start" , som du sier - jeg har endelig lært å være alene, det er noe man må lære! - Og ikke få panikk !!.......og hvertfall ikke havne i den hengemyra og sitte og synes synd på seg selv!! -Man tror at alle andre har det så gøy, men det er slett ikke tilfelle......

Prøv å finne på morsomme ting sammen med barnet ditt - og nyt helgene alene, lei en film, les bøker, ta deg lange bad (mens barnet ditt sover),prat med venninner i telefonen, men ikke bli sytete, kanskje de misunner deg alene-tilværelsen av og til - bruk denne tiden til å tenke over livet ditt.........du må være glad i deg selv for at en mann skal like deg, vet du.........

[Padmee]

Tilbake til det opprinnelige spørsmålet om en må være forelsket. Nei, det synes jeg ikke. Ikke så lenge en har gjort det klart for den andre at en ikke er forelsket. Jeg er ikke forelsket i mannen min. Vi har vært sammen i 4 år og nesten 4 måneder, og jeg har ikke vært forelsket i han de siste 4 årene. Dette er noe han er klar over og godtar. Jeg er glad i han, men ikke noe mer enn jeg er i andre venner. Så slik som jeg ser det kan en godt være sammen med noen uten å være forelsket i den personen. Men det er jo egentlig herlig å være singel også da, det hender ofte at jeg ønsker at jeg var det isteden for å være bundet med mann og barn.

[Gjest Anonymous]

Nei, selvfølgelig MÅ man ikke være forelsket, men det gjør jo det hele litt mer spennende da....

Det er klart at det kan være trist å ikke ha noen kjæreste, men husk også at det er forskjell på å være ensom og på å være alene.

Jeg syns jeg leste at noen syntes kjæresten din fortjente bedre, men vet du hva? Det gjør du også!

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Til gjest

ja men herregud, det var da voldsomt til negativitet.

 

jeg forteller bare min egen erfaring. jeg hadde det kjempefint som singel selv om det ikke var lett i begynnelsen.  

Og ja, jeg har venner, men fikk atskillig flere da jeg ble singel.  

Å sette seg i offerrollen og klage over at man ikke har venner å støtte seg til hjelper jo lite. Man må jobbe for å få noe som helst i dette samfunnet. Gamle venner kan man jo gjenoppta kontakt med, og nye finner man overalt: på jobb, i treningsstudioet, i nabolaget...  

Jeg synes synd i deg som føler det sånn. Klart det er godt å være to, og ja, jeg søkte jo hele tiden etter noen da jeg var singel. Men det går an å ha det bra allikevel.  

Perspektivet man inntar bestemmer. Enten så er man offer eller så tar man kontroll...  

Eva

Dette har egentlig ingenting med diskusjonen å gjøre, men jeg blir bare så irritert. Har jeg sagt at jeg er et OFFER, at det er fælt å ikke å ha venner..??? Du synes kanskje at jeg er et "offer", jeg synes IKKE det. Jeg vet da utmerket godt at jeg har tatt mine valg i livet. Men det må da for pokker være lov å si at livet er enklere med venner...

Å; jeg blir så forbanna på DUMME folk!

:evil:

[Ada=)]

For min egen del er det en selvfolge at jeg maa vaere forelsket for jeg blir sammen med noen!!

Plutselig motte jeg min drommemann, og da satt den knyttneven i magen! For en herlig folelse!!!

Gaar ikke du glipp av dette dersom du er sammen med en du ikke er (eller noen gang har vaert) forelsket i?? Eller skal han bare vrakes dersom du moter en ny og bedre partner??