Jeg mangler alt i livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg er en ung jente i midten av 20-åra som egentlig burde hatt mine beste år nå. Jeg er ferdig utdannet men sliter med å få jobb, bare litt vikariater osv, videre studier frister ikke, men blir kanskje det eneste jeg kan gjøre til høsten…. Jeg bor nesten hjemme, leier en adskilt andel av foreldrene mine sitt hus. Ingen mann å være glad i, og våkne opp sammen med. Mine venninner finner seg alle oppegående kjærester og kjøper sitt eget sted. Jeg er ikke førstevalget til gutta fordi jeg ikke var heldig da utseende ble delt ut. Vil det noen gang ordne seg for meg med jobb, penger og kjærlighet?? Jeg jobber så hardt for det hver eneste dag…

Anonymkode: 3c40a...f5d

[Milky]

Du er fortsatt ung!! Ikke vits å gi opp ennå.. gå ut og møt folk!

[AnonymBruker]

Det vil ordne seg. På en eller annen måte, men kanskje ikke helt slik du har tenkt. Du må helst tro på det da. Og være proaktiv!

Anonymkode: 31fc5...58e

[AnonymBruker]

Livet mitt var et sabla rot i tjueårene. Nå har vært gift med et unikum av en mann i 16 år, og har to fantastiske barn. Det ordner seg!

Anonymkode: 17e82...471

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er en ung jente i midten av 20-åra som egentlig burde hatt mine beste år nå. Jeg er ferdig utdannet men sliter med å få jobb, bare litt vikariater osv, videre studier frister ikke, men blir kanskje det eneste jeg kan gjøre til høsten…. Jeg bor nesten hjemme, leier en adskilt andel av foreldrene mine sitt hus. Ingen mann å være glad i, og våkne opp sammen med. Mine venninner finner seg alle oppegående kjærester og kjøper sitt eget sted. Jeg er ikke førstevalget til gutta fordi jeg ikke var heldig da utseende ble delt ut. Vil det noen gang ordne seg for meg med jobb, penger og kjærlighet?? Jeg jobber så hardt for det hver eneste dag…

Anonymkode: 3c40a...f5d

Har du høye krav da, på utseende til eventuell partner osv? 

Anonymkode: 93b17...1fb

[Margarethw]

Ikke heng med hodet du! Det finnes menn som vil ha akuratt deg for den du er. Jeg tenker at alle er fine på sin måte både inni og utenpå men man må finne de menneskene rundt seg som passer for en selv. Jeg er ikke en av de som sier dette for å trøste men fordi jeg mener det. Alle har en sjarm. Og alle kan finne en som er glad i de. ❤️ dette ordner seg!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Har du høye krav da, på utseende til eventuell partner osv? 

Anonymkode: 93b17...1fb

Hei! Jeg er det motsatte av kresen i forhold til partner, spesielt utseende har særdeles lite å si for min del, tvert i mot, en rund og Fluffy mann er bare en bonus for min del

Anonymkode: 3c40a...f5d

[AnonymBruker]

Ikke sammenlign deg med andre, du har god tid!

Anonymkode: b8cee...306

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er en ung jente i midten av 20-åra som egentlig burde hatt mine beste år nå. Jeg er ferdig utdannet men sliter med å få jobb, bare litt vikariater osv, videre studier frister ikke, men blir kanskje det eneste jeg kan gjøre til høsten…. Jeg bor nesten hjemme, leier en adskilt andel av foreldrene mine sitt hus. Ingen mann å være glad i, og våkne opp sammen med. Mine venninner finner seg alle oppegående kjærester og kjøper sitt eget sted. Jeg er ikke førstevalget til gutta fordi jeg ikke var heldig da utseende ble delt ut. Vil det noen gang ordne seg for meg med jobb, penger og kjærlighet?? Jeg jobber så hardt for det hver eneste dag…

Anonymkode: 3c40a...f5d

Da jeg var 27 var jeg ferdig utdanna. Løp som fotsoldat på kryss og tvers av Oslo i et år i forskjellige vikaroppdrag som lærer. Var nesten umulig å få noe fast på VGS skoler med mindre du hadde kontakter. Gråt meg ofte i søvn, følte det aldri sku ordne seg. Økonomien var ræva og jeg kjente på masse komplekser. Men folk rundt meg sa søk, søk og søk. Til slutt klaffer det. Og det gjorde det. Fikk fast jobb etter et år med "slaveri". For det slaveriet ble lagt merke til på intervju etter hvert, de så jeg var en person som ikke gav opp. Veldig viktig, arbeidsgivere liker det.

Men så ble 3-4 år etterpå dumpa av typen etter 10 år. Var ikke noe sjokk for jeg var vel egentlig ikke tiltrukket av han lenger. Vi var mest som venner. Men der sto jeg, 31 år gammel, nysingel og følte meg helt fortapt. Kjente på et stort nederlag. Tankene om barn og familie hadde begynt å melde seg og plutselig så det helt fjernt ut. Kunne jo ta lang tid å finne noen. Men jeg gikk bare på en dating app og møtte raskt en mann jeg ble veldig forelsket i. Nå er jeg 36 og fått mitt første barn.

Så nå er alt på plass.

Men... Jeg er ikke lykkelig. For meg og samboer krangler konstant nå om dagen. Så jeg eier egen leilighet, har fast jobb med god lønn, har en vakker baby som folk kommenterer gatelangs, bor i en leilighet som samboer finansierer til flere millioner og jeg er ikke lykkelig. Forholdet vårt er i ferd med å rakne.

Prøv å være lykkelig i nuet. Du kan få "alt" og likevel være ulykkelig. Tro meg, jeg er det. Har sluttet nesten å spise, får ikke i meg mat. Han er så ufin, taklet ikke så godt å bli far. 

Nei lykken ligger ikke alltid i den oppskriften vi får servert på et lykkelig liv. Utad tror seff alle vi er super happy. Eneste som holder meg oppe er barnet mitt. Og anbefaler deg å bli mor, fremfor alt..

Det er det fineste jeg har opplevd. 

Anonymkode: 7bc54...187

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er en ung jente i midten av 20-åra som egentlig burde hatt mine beste år nå. Jeg er ferdig utdannet men sliter med å få jobb, bare litt vikariater osv, videre studier frister ikke, men blir kanskje det eneste jeg kan gjøre til høsten…. Jeg bor nesten hjemme, leier en adskilt andel av foreldrene mine sitt hus. Ingen mann å være glad i, og våkne opp sammen med. Mine venninner finner seg alle oppegående kjærester og kjøper sitt eget sted. Jeg er ikke førstevalget til gutta fordi jeg ikke var heldig da utseende ble delt ut. Vil det noen gang ordne seg for meg med jobb, penger og kjærlighet?? Jeg jobber så hardt for det hver eneste dag…

Anonymkode: 3c40a...f5d

Slik tenkte jeg og i den alderen. Men hadde jobb men fant aldri kjæreste så ble den som ble gående alene da og aldri bli invitert av venner da alle var i parforhold . Hvorfor tenker du at lykken er å være i A4 hamsterhjulet? Stress og slit hver dag. Flere av dine venner vil Oppleve utroskap og midten og sliutten av 30 åra er mange av dem single med barnefrie uker. De kommer aldri til å føle på den friheten du har. Jeg tenker det lønner seg å snu tankegangen det er rosenrødt for mange av dine venner nå om noen år har den følelsen falmet. Hvis du ikke stresser med å finne kjæresten men få deg jobb er viktigere. Så kom deg ut å reise mens du er ung. Lev livet. Jeg tror da sjansen for en kjæreste automatisk vil øke. Jeg og er den evige single .. utenom et ektesksp med en utlending på 6 år som var det dumme valget jeg gjorde for å være som alle andre. Har påvirket livet i negativ retning fortsatt etter 12 år. Jeg er nå single på 12 året. Så nei det er nok ikke for meg heller. Har aldri hatt kjæreste. Nærmeste er fwb som er det største dritten jeg noen gang har rotet meg borti. Nå er jeg så irritert på den mannen at jeg håper jeg aldri hører noe mer fra han. Så ikke se så mørkt på det. Meld deg inn i Røde kors hjelpekorps og lær noe nytt og fornuftig det koster 300 kr i året. Det er veldig sosialt og utrolig mange røde kors par som har møttes der. Jeg er ikke pga å treffe noen men pga at det er en fin hobby og sosialt da jeg heller ikke har venninner. Føler du kverner på det samme og ikke klarer å se andre muligheter. Jeg hadde tatt videre utdanning hvis det hadde øket sjansen for jobb og bedre betalt jobb. Det vil du ikke angre på senere.

Lykke til med alt☘️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er en ung jente i midten av 20-åra som egentlig burde hatt mine beste år nå. Jeg er ferdig utdannet men sliter med å få jobb, bare litt vikariater osv, videre studier frister ikke, men blir kanskje det eneste jeg kan gjøre til høsten…. Jeg bor nesten hjemme, leier en adskilt andel av foreldrene mine sitt hus. Ingen mann å være glad i, og våkne opp sammen med. Mine venninner finner seg alle oppegående kjærester og kjøper sitt eget sted. Jeg er ikke førstevalget til gutta fordi jeg ikke var heldig da utseende ble delt ut. Vil det noen gang ordne seg for meg med jobb, penger og kjærlighet?? Jeg jobber så hardt for det hver eneste dag…

Anonymkode: 3c40a...f5d

Er ikke vanskelig for kvinner å få en mann. Jeg derimot er M21 og jomfru. 

Anonymkode: f18ab...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er ikke vanskelig for kvinner å få en mann. Jeg derimot er M21 og jomfru. 

Anonymkode: f18ab...db9

Jepp det er det nok for mange menn vil ikke ha forhold kun sex. Da blir det jo sånn man tør snart ikke å møte noen.  Man aner ikke hvilken agenda de har. 

Anonymkode: a468f...3c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er en ung jente i midten av 20-åra som egentlig burde hatt mine beste år nå. Jeg er ferdig utdannet men sliter med å få jobb, bare litt vikariater osv, videre studier frister ikke, men blir kanskje det eneste jeg kan gjøre til høsten…. Jeg bor nesten hjemme, leier en adskilt andel av foreldrene mine sitt hus. Ingen mann å være glad i, og våkne opp sammen med. Mine venninner finner seg alle oppegående kjærester og kjøper sitt eget sted. Jeg er ikke førstevalget til gutta fordi jeg ikke var heldig da utseende ble delt ut. Vil det noen gang ordne seg for meg med jobb, penger og kjærlighet?? Jeg jobber så hardt for det hver eneste dag…

Anonymkode: 3c40a...f5d

Det er helt normalt å være midt i en slags mellomfase på mange fronter midt i 20-årene. 
Det tror jeg de fleste har vært. Man må ta seg tid til å finne sin egen vei.
Samtidig begynner man så smått å ønske mer stabilitet. Og det er vel og bra, man er i ferd med å bli voksen  
Men ikke stress, det kommer når det kommer. Mye løsner med den første ordentlige jobben. Legg hovedfokus der. Ikke lett med jobb akkurat nå, men gjør alt du kan for en fast 100% jobb i samme hva det skulle være omtrent. Og ta livet derfra. Bytte jobb kan du gjøre senere når andre anledninger byr seg. Meget viktig å få den første faste hele stillingen. Derfra løsner det økonomisk, og ikke uvanlig byr arbeidslivet på nye sosiale kontakter som igjen byr på nye muligheter.

Men ikke vær redd, du har det helt normal for å være midt i 20-årene.

Anonymkode: e409c...061

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jepp det er det nok for mange menn vil ikke ha forhold kun sex. Da blir det jo sånn man tør snart ikke å møte noen.  Man aner ikke hvilken agenda de har. 

Anonymkode: a468f...3c3

var meg ser jeg hadde skrevet med nick høyere opp. 

[AnonymBruker]

TS

Boligmarkedet, arbeidsmarkedet og partnermarkedet er veldig vanskelig for de aller fleste. De fleste sliter og noen lykkes ikke. Selv har jeg lykkes med jobb og sånn halvveis med bolig, men partner får jeg ikke. Jeg er 40 år og ser nå at mange mine venner heller ikke får til "alt". Det er helt normalt. Livet er en kamp og det er ikke nok gevinster til alle. Noen må også tape. 

Ellers er jeg enig i at du bør jobbe for å bli så økonomisk selvstendig som mulig, jf. innspillet om å etablere deg med fast jobb. Det er veldig viktig. 

Anonymkode: 5ae03...b04

[Helene]

Tenker, ikke bry deg om hva andre sier. Hva er dine interesser? Skap et liv for deg selv. Hva liker du å gjøre? Om du bor nesten hjemme, du sparer penger. En mann dukker opp når du minst venter det. I mellomtiden, gjør ting du trives med. 

[AnonymBruker]

I 20-åra var jeg nyutdanna bodde jeg timesvis unna folk jeg kjente for å jobbe i to forskjellige vikariater i to forskjellige landsdeler. Jeg hata som faen. Lurte på når jeg endelig ville kunne få jobb i hjembyen min. Etter to år fikk jeg det. Bodde deretter hjemme hos mormora mi mens jeg lette etter leilighet 😂 

Kjøpte leilighet og så var det å bli brent av alle de kjekke guttene. Deretter iblanda litt depresjon og angst her og der, men fungerte på jobb osv. Først det året jeg fylte 31 år møtte jeg mannen min. Den første ordentlige kjæresten min. Nå er vi samboere og forsøker å få barn  

Mitt inntrykk er at 20-åra for mange er en «slitefase» og at man blir tryggere på seg selv og ting legger seg mer til i 30-åra. Jeg har fortsatt venninner i 30-åra som er single og bor på hybel, så det er nok mer vanlig enn du tror. 

Du har også ansvar for eget liv ved at du fyller hverdagen din med gode ting selv om du føler du mangler noe. Folk flest har «sitt» med forskjellige problemer, men vi må alle gjøre det beste ut av det vi har. 

Anonymkode: fa6ce...6fc

[AnonymBruker]

Det går seg nok til skal du se! Ikke mist motet. 

Anonymkode: 808b2...0cf

[Helene]

Jeg kjenner meg igjen. Fikk barnet mitt da jeg var 25. men voksen, det følte jeg etter at jeg ble 30. Da fikk jeg en indre ro.