Ta steget og avslutte forhold

[AnonymBruker]

Etter 10 år langt forhold har altså tankene begynt å komme..

Jeg og samboer er utrolig ulike.. Jeg er sosial og liker å møte andre, mens han ikke har en eneste venn/bekjent her vi bor. Flyttet til en kommune nær der jeg er oppvokst for 8 år siden (var et valg vi begge var enige i), og bygde hus for 3 år siden. Dette er 3 timer unna hans hjemsted, familie og de få barndomsvennene han har. Jeg har hele veien spurt om han ikke vil gjøre en innsats for å bli kjent med noen og få et eget nettverk, men det skjer ingenting. Han sier han liker seg alene..men jeg kjenner at det tærer på for min del. Han er jo alltid hjemme (utenom jobb selvfølgelig). Vi har heller ingen like interesser ellers.

Likevel har vi holdt sammen i 10 år nå, og jeg tror han mener det har vært greit hele tiden. Vi har jevnlig gjennom disse årene hatt gjentagende diskusjoner mtp dårlig sexliv hvor han alltid har ønsket mer, mens jeg ikke har hatt lyst (blitt mye pliktsex bare for å være grei). Jeg har vel vært naiv og tenkt at så lenge vi har hatt det ok ellers, er det sikkert sånn det skal være. 

Det siste året har jeg derimot kjent mer og mer på følelsen av at vi har vokst enda mer fra hverandre og at alt er «dødt»..ting har jo vært snakket om så mange ganger før uten noe som helst forbedring. Jeg har nå i vår og sommer tatt opp dette ganske dirkete med han, og merker at han blir lei seg av tanken på å gjøre det slutt. Jeg har alltid vært redd for å bli såra på samme måte selv, og syns derfor det er vanskelig å såre han også.. 

Det vanskelige i det hele er at vi har et felles barn på 1,5 år. Har tenkt tanken på å bli for barnets del, men kjenner at det er tungt å tenke på å sitte sånn bare som «venner» når det ikke er mer igjen. Liker selvfølgelig ikke tanken på å ikke få til dette med kjernefamilie, og bekymrer meg for hva familie osv vil si. Samtidig blir jeg vanvittig sliten psykisk av å lure på hvordan ting blir, hva/når ting må gjøres, hva som er riktig osv. 

Vil jo være et fryktelig styr med flytting/selge hus, evt jobber osv ved et brudd, men det er kanskje verdt det i det lange løp..sånn det er nå har ingen av oss det bra. Aldri krangling eller ugreit mtp ungen, men vil tro hun merker kroppsspråket. 

Selv om jeg på mange måter føler at jeg har bestemt meg for at dette ikke går (har kjent på det flere mnd nå), klarer jeg liksom ikke å ta steget helt ut og fullføre. Jeg er redd for å angre selv om jeg vet at forholdet har vært dødt lenge allerede.. (Har kommet til det steget at jeg tenker på hvordan det kunne blitt med en annen liksom). Og det er selvfølgelig skummelt å ikke vite hvordan det evt blir etterpå. Men tror samtidig ikke jeg kan sitte her bare for å være grei lengre. 
Noen tips å komme med? 

Anonymkode: 4204b...81c

[AnonymBruker]

Så dere har det ok men ikke noe mer. Han vil gjerne ha mer sex men du kjeder deg og har mistet lysten?

Du skriver at du skulle ønske han hadde et større nettverk og kanskje en hobby eller lignende men han selv er fornøyd slik det er. 
Tror du at du hadde fått mer lyst hvis han ble mer som deg? Altså utadvendt osv. Jeg vil råde deg til å finne ut hva du savner i forholdet eller i livet generelt. For det høres ut som om dere har det fint men at du savner «noe». Hvis du finner du hva dette «noe» er så har du noe å jobbe med. Kanskje du trenger noen med en annen type energi enn han har. Men husk at ingen mann er perfekt. Det vil alltid være noe som du ikke liker ved noen. Greit å finne ut hva som er viktig for deg i livet (trygghet, familie, samhold, felles ønsker om fremtid osv). Livet går i bølgedaler og kanskje om noen år ser ti g annerledes ut. 

Anonymkode: 91e54...37f

[Oxytenis]

Småbarnstiden er jo veldig tøff. En «venn» som kan stå opp med ungen eller levere eller hente i bhg eller lage middag eller ta med ungen ut en tur er jo verdt uendelig mye de første årene. Jeg ville bare prist meg lykkelig over all hjelp du nå får fra ham, og tenkt at å avslutte forholdet kan du heller vurdere om 2-3 år.