Når mannen ikke vil ha flere barn

[AnonymBruker]

Sitter i et følelsesmessig dilemma etter å ha spurt mannen min om vi kan få et felles barn. Vi har begge barn fra før. En voksen og en førsteklassing. 

Han vil ikke ha flere barn og begrunner dette med at det er bare ikke noe han ønsker for fremtiden.

Jeg kjenner på en enorm skuffelse som jeg ikke klarer å legge til side. Det føles så utrolig kjipt å tenke på at det ikke blir flere barn og det kan virke som at dette må jeg bare innfinne meg i for å kunne bli værende i ekteskapet. 

Jeg har aldri prøvd å presse han, har ikke kommet med trusler om å forlate han eller lignende dersom han ikke går med på flere barn. 

Men nå veit jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg blir så trist av tanken etter de gangene vi har hatt den samtalen at jeg blir kald og avvisende ovenfor han. Noe som også gjør samlivet og ekteskapet ganske labert. 

Vi er gift, eier hus, er begge i fast jobb og har en helt normal inntekt. Vi har snakket om barn tidligere men da har det vært andre ting i livet som har gjort at det ikke har passet.

Det som føles kjipest nå er at avgjørelsen om barn i fremtiden er lagt over på meg. Blir jeg i ekteskapet må jeg leve med det at det ikke ble flere barn, om jeg går for ønsket mitt om flere barn så ryker ekteskapet det som følger med det.

Noen som har vært i samme situasjon? Hvordan løste dere det ? Klarte dere å legge ønsket til side ? Eller endte det i samlivsbrudd? 

Anonymkode: 0e2b0...fe5

[AnonymBruker]

Da aksepterer du mannens valg. Punktum. 

 

Anonymkode: ba26a...feb

[AnonymBruker]

Så trist. Vet han for viktig det er for deg? 

Anonymkode: d7778...660

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Da aksepterer du mannens valg. Punktum. 

 

Anonymkode: ba26a...feb

Det var sånn du løste det når du og kona hadde samme utfordring ?

Anonymkode: 0e2b0...fe5

[AnonymBruker]

Herlighet! Jeg skjønner mannen din så godt. Han har vært gjennom småbarnsperioden før. Og du har en førsteklassing. Let it go!

Anonymkode: 62ae3...3d1

[AnonymBruker]

Man kan ikke tvinge noen til å få barn, enten de er mann eller kvinner. Dersom det er viktig for deg å få flere barn, så må du rett og slett finne en mann som vil ha flere barn. 

Anonymkode: 02118...462

[Oxytenis]

fortell ham at du kjenner mye på hvor viktig dette er for deg, og at det faktisk er så viktig at du har blitt usikker på om du kan bli i ekteskapet. At du ikke klarer å være ditt beste jeg for tiden, fordi dette tærer sånn på det og relasjonen deres. Vær ærlig bare, han må få lov til vite hvorfor forholdet har blitt labert og bestemme seg for om han vil gjøre noe med det. Enten det et baby, parterapi, hund eller samlivsbrudd…

[AnonymBruker]

Hvem har seksåringen av dere og hvem har den voksne?

Anonymkode: 59617...94b

[AnonymBruker]

Hvorfor har dere ikke snakket om dette før dere giftet dere? 

Anonymkode: 9ddd5...bba

[AnonymBruker]

Har en kjæreste som har vært fram og tilbake på om han ønsker flere barn. Jeg har 1 barn og han har 2 barn. 

Sa så enkelt at jeg kan ikke legge fra meg ønsket om flere barn helt enda. Jeg er fortsatt ung. 
 

Han aksepterte min mening og sa vi burde ha en fornuftig samtale om temaet. Er et valg 2 stykker må foreta seg. Ha gode argumenter for og imot. 
 

Jeg sa til han at jeg revurderer å etablere meg med han. Fordi jeg ønsker meg en komplett familie. 

Anonymkode: 099c2...ef1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor har dere ikke snakket om dette før dere giftet dere? 

Anonymkode: 9ddd5...bba

Dette lurer jeg også ganske mye på.
hadde dette vært megaviktig for deg TS burde du tatt det opp før ekteskap.
Har det kommet et nytt blaff fra eggstokkene? 
De blir du ikke kvitt før overgangsalderen (håper iaf det forsvinner da!!), så om man skal lage barn hver gang man får lyst til å lage barn, jha da blir det mange barn  Kanskje man skal være glad for å ha en partner som holder på sitt. Men - det er selvsagt problematisk dersom dere ikke snakket om felles barn før dere giftet dere. At du tok det for gitt - og han for gitt at det skulle dere iaf ikke ha? Da er det jo vanskelig. 

Tja, man har VETO-rett mot barn. Det kreves to "ja". Og om man setter pris på ekteskapet skal man hverken lure mannen til noe, eller mase seg til et barn. Man "kan", teoretisk sett, komme unna med å lure mannen, bli gravid og ta ut skilsmisse for å så gå over i en delt ordning ang barnet. Man kan like gjerne ta ut skilsmisse og dra til Danmark og bare lage sitt eget barn dersom en baby til er viktigst av alt. Men la da mannen som ikke vil - slippe. 

Mye å tenke på  

Vi har to felles barn, jeg får stadig blaff av babylyst. Heldigvis sier mannen "nei, det der har vi allerede vært gjennom, det er uaktuelt" hver eneste gang 😛 De andre 95% av tiden er jeg sjeleglad vi bare har to, god gud jeg hadde tørnet om vi hadde tre. Så han tar godt vare på meg og sørger for å avvise babyønskene hver gang jeg sier "vi skulle ikke bare laget en til da? De er jo så fine ungene våre... tenk å gøy med en til!". Hihi. Det går kanskje aldri over at vi får lyst på flere barn. Men når man har fått ett eller flere (inkl tilgiftet) så tenker jeg at fornuften kan få bestemme fremfor den primitive driften. Hadde du være barnløs fra før hadde mitt svar vært et helt annet. Det er du ikke. Du har et barn, og du er stemor til et barn. Finn heller glede i det.

Eller - la mannen gå, riv opp familien igjen, og enten finn en som vil ha barn, eller ordne det selv.

Anonymkode: 74a29...1c6

[AnonymBruker]

Høres fornuftig ut. Man blir ulykkelig av barn. Han vil selvfølgelig ikke påføre seg selv og deg mer belastninger, søvnløshet, kostnader når dere allerede har et barn hver. 

Anonymkode: 168e0...f3c

[Misanthropis]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Da aksepterer du mannens valg. Punktum. 

 

Anonymkode: ba26a...feb

Absolutt! Ingen skal få barn mot sin vilje. 

Men syns ikke ts skal tilsidesette egne ønsker.

For om du kjenner at du ikke er «ferdig» og at det er et savn for deg, noe som påvirker deg såpass mye, og vil ha stor innvirkning på resten av ditt og din families liv. så må du jo velge mellom den mannen og det ekteskapet du har nå, kontra å finne en likesinnet mann å starte ny familie med. 

 

[AnonymBruker]

Han er vel lei småbarnsperioden og jeg skjønner han godt. Den perioden er helt forferdelig etterso man må ofre store deler av eget liv. Du kan jo tilby han at du gjør absolutt alt (!) arbeidet det første året. Kanskje han er med på det da.

Anonymkode: 6bfa4...ed6

[AnonymBruker]

9 hours ago, Oxytenis said:

fortell ham at du kjenner mye på hvor viktig dette er for deg, og at det faktisk er så viktig at du har blitt usikker på om du kan bli i ekteskapet. At du ikke klarer å være ditt beste jeg for tiden, fordi dette tærer sånn på det og relasjonen deres. Vær ærlig bare, han må få lov til vite hvorfor forholdet har blitt labert og bestemme seg for om han vil gjøre noe med det. Enten det et baby, parterapi, hund eller samlivsbrudd…

Hvis dette, håper jeg mannen avslutter forholdet. Makan til manipulering. Mangler bare grining. Fy skam.

Anonymkode: d7b3c...e87

[AnonymBruker]

Jeg forstår så inderlig godt at en godt voksen mann ikke vil ha baby/småbarn igjen. Min mann og jeg var 25 og 26 da vi fikk våre to, og i ettertid har vi begge følt oss ferdige med småbarnstiden. Vi har tilogmed snakket om det å bli skilt og treffe nye partnere; det vil likevel være helt uaktuelt å få flere barn. Vi er ferdige. Aldri mer skal vi gjennom søvnløse netter, kolikk, trassalder og bleieslutt. I stedet kan vi endelig nyte hverandre igjen, nå som barna snart er tenåringer. 

Om jeg kan gi et tips: en hund ble vår tredje "baby". Hun fikk vi for et år siden, og alle i familien elsker henne som om hun faktisk var en baby😂 Høres sikkert helt teit ut, men det er noe veldig fint med å ha et levende vesen som svinser rundt her, uten at det sliter ut min mann og meg. I stedet har hun samlet familien vår mer, på en eller annen merkelig måte. Veldig glad jeg valgte hund i stedet for en attpåklatt. 

Anonymkode: b7f43...fa9

[AnonymBruker]

Du må virdere hva som er viktigst for deg. Mannen eller det å få flere barn. Jeg ville valgt barn. 

Anonymkode: ed08f...87b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du må virdere hva som er viktigst for deg. Mannen eller det å få flere barn. Jeg ville valgt barn. 

Anonymkode: ed08f...87b

Hvorfor? For meg fremstår dette som direkte sykt. Er du avhengig småbarn?

Anonymkode: 6bfa4...ed6

[Nymerïa]

Jeg tror ikke noen andre kan fortelle deg om det er rett for deg å bli i ekteskapet uten felles barn, eller å gå videre og prøve og finne en ny mann som vil ha barn.

Men, det som hadde vært et viktig moment for meg i en slik situasjon er hvor godt jeg hadde vurdert ekteskapet å være. Du skriver at dere snakket om barn tidligere men at det ikke passet akkurat da. Hvor lenge har han vært soleklar på at han aldri vil ha flere barn? Føler du deg ført bak lyset på noen måte? Hvis han var åpen for barn da dere giftet dere, men har endret mening i ettertid, erkjenner han at han har satt deg i en vanskelig situasjon? Ser han saken fra din side også?

Hvis han bare hadde forholdt seg til dette som at det er ditt problem at du vil ha barn og avvist å snakke om det så ser jeg egentlig ikke hva du har å tape på å gå. Hvis han derimot viser forståelse for ditt ståsted, står på sitt men samtidig klarer å forholde seg til din side av saken også, så hadde det vært et argument for å bli for min del. En slik mann hadde jeg holdt godt på, mens en mann som kjørte sitt eget løp uten tanke for hvordan det påvirket andre hadde jeg gått fra, barn eller ikke.

[AnonymBruker]

Forstår det godt. Men det er i bunn og grunn den som ikke vil ha flere barn, som har siste ordet. 

Har dere snakket ordentlig om dette, så du forstår godt hvorfor han tenker som han tenker? Er det du som har 1-klassingen, og har du ham/henne 50%?

Jeg og kjæresten snakket mye om dette da vi ble sammen. Han har to barn fra før, jeg har ingen. Jeg er også en del år yngre enn ham. Han "advarte" meg da vi ble sammen at han kanskje ikke ønsket flere barn. 

Årsaken for hans del var selvsagt sammensatt; det er slitsomt med småbarn, og når de endelig er blitt selvstendige koster det mye å begynne på nytt. Hans kompiser har alle barn som begynner å bli større, og begynner etterhvert å få fritiden tilbake - sosiale ting som han ikke kunne blitt med på. Foreldrene hans er begynt å bli eldre, og kan ikke gi like mye som besteforeldre. 

Ikke minst - alle som har et havarert ekteskap bak seg og har tatt hele runden med barna og samlivsbrudd, vegrer seg for å gjøre det igjen. Dette ligger latent i alle som er skilt på en helt annen måte enn de som ikke er det. Når du er nyforelsket og gifter deg for første gang er "skilsmisse noe som ikke skjer med oss". Så skjer det, og det er en realitet du bærer med deg videre. Det vil alltid være noe som kan skje. 

Alt dette forstår jeg uendelig godt. Men ettersom vi ble mer glad i hverandre, vokste tanken om et barn frem. Etter omkring to år forlovet vi oss, og han sa at han kunne tenke seg en liten en til. Han føler seg trygg på vårt forhold, og han ønsker noe mer enn bare fritid sammen. Vi har reist og kost oss og bare levd livet i to år. Da kommer man til et punkt der man lurer på om livet ikke skal ha mer; skal vi reise til Paris og drikke rødvin i tredve år til? Det var ikke før han ble "mett" på nytelseslivet at han ønsker mer innhold. 

Så for oss snudde det. Det gjør det for noen, men ikke for alle. Du kan bli bedre kjent med årsakene hans, men du kan selvsagt ikke tvinge ham.

Anonymkode: 9a13c...e43