Hva hjelper du dine gamle foreldre med?

[AnonymBruker]

Vi vurderer å la sønnen vår forbli enebarn. Har vært litt redd for at vi tar fra ham noe viktig ved å ikke gi ham søsken, så har lest alt jeg har funnet om forskning på det å være enebarn. Konklusjonen er at de er like lykkelige eller lykkeligere mens de er barn, men at de ofte skulle ønske de hadde noen å dele "byrden" med når foreldrene blir gamle og trenger hjelp. I tillegg til at folk har en masse fordommer mot enebarn da, men nesten ingen av dem stemmer.

Men ja, derfor lurer jeg på, hva er det folk hjelper sine gamle foreldre med?

Nå er det vel 35-40 år til vi går av med pensjon, men tipper vi kan gjøre noen tiltak for å ikke belaste sønnen for mye når vi blir gamle. Er jo mye man kan betale seg ut av feks.

Anonymkode: 25a9b...d92

[AnonymBruker]

Vasking av hus til f.eks jul. Snømåking. Plenklipping. Evt vedlikehold. Støtte ved alvorlig sykdom.

Anonymkode: 2b888...fb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vasking av hus til f.eks jul. Snømåking. Plenklipping. Evt vedlikehold. Støtte ved alvorlig sykdom.

Anonymkode: 2b888...fb5

Det siste der har vært det værste..Er så glad for at jeg hadde søsken å støtte meg på i forbindelse med sykdom, dødsfall og begravelse.

 

 

Anonymkode: 2b888...fb5

[AnonymBruker]

I starten var det hjelp med tyngre arbeid som de ikke klarte. Klippe plen, måke snø, handle større ting, fikse ting i hjemmet, småoppussing, rydding osv. Etter hvert ble de syke. Først fikk den ene alvorlig sykdom. Da var det godt å ha to søsken å dele alt det tunge med, både det medisinske, følge til og fra vanvittig mange legebesøk og sykehusbehandlinger (og noen av dem måtte vi reise langt til, type fly med overnatting, fordi det fantes bedre behandlingsmuligheter enn vår lokale sykehus, selv om vi bor på østlandet), besøke på sykehuset, våke over når vedkommende døde og deretter begravelse og alt som hører med.

Så tok den noen år før den gjenværende forelderen ble dement. veldig veldig godt å ha søsken da også, slippe å være alene om å vurdere at her er det noe galt, passe på hver minste ting, hjelpe til med gjøremål, følge til og fra legetimer og behandling, handle, ordne hjemmetjeneste, ha noen å diskutere med når vi måtte vurdere først dagsenter og deretter når vedkommende ble så dårlig at det måtte søkes fast plass på sykehjem (og det er ventetid på sykehjem, så i mellomtiden måtte vi nærmest daglig på besøk og følge med). Tungt når vedkommende ble sykere og sykere og til slutt døde. Så glad jeg var for at vi hadde hverandre å støtte oss til i disse tunge årene. Så var det rydding av stort hus med 80 år med oppsamlede ting, det var jeg veldig glad jeg slapp å gjøre alene.

Nå som begge er døde og det ikke lenger er praktiske ting å tenke på i forhold til mine foreldre er jeg så glad jeg ikke står alene med alle minner fra barndommen min og dem som foreldre. At jeg ikke er den eneste som husker alle disse årene. Det er så utrolig godt å ha noen å mimre med, snakke om hvordan de var, minnes alt vi gjorde da vi vokste opp, ferier vi tok, høytider, rare vaner, ting vi lo av og fremdeles ler av. Søsken er en enorm støtte i alt fra stort og smått. Det handler ikke bare om praktisk hjelp når foreldre blir gamle og/eller syke, men om mental støtte, noen som står sammen med deg, noen som du deler akkurat de samme minnene med. Det mentale kan man ikke betale seg ut av og heller ikke få fra venner eller andre enn søsken, for de har ikke delt barndommen din, foreldrene dine og minnene dine med deg. Altfor mange tenker bare på den praktiske hjelpen, men alt det andre er like viktig og holder seg viktig alle år også etter at man har mistet foreldrene sine.

Anonymkode: 8a668...338

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

I starten var det hjelp med tyngre arbeid som de ikke klarte. Klippe plen, måke snø, handle større ting, fikse ting i hjemmet, småoppussing, rydding osv. Etter hvert ble de syke. Først fikk den ene alvorlig sykdom. Da var det godt å ha to søsken å dele alt det tunge med, både det medisinske, følge til og fra vanvittig mange legebesøk og sykehusbehandlinger (og noen av dem måtte vi reise langt til, type fly med overnatting, fordi det fantes bedre behandlingsmuligheter enn vår lokale sykehus, selv om vi bor på østlandet), besøke på sykehuset, våke over når vedkommende døde og deretter begravelse og alt som hører med.

Så tok den noen år før den gjenværende forelderen ble dement. veldig veldig godt å ha søsken da også, slippe å være alene om å vurdere at her er det noe galt, passe på hver minste ting, hjelpe til med gjøremål, følge til og fra legetimer og behandling, handle, ordne hjemmetjeneste, ha noen å diskutere med når vi måtte vurdere først dagsenter og deretter når vedkommende ble så dårlig at det måtte søkes fast plass på sykehjem (og det er ventetid på sykehjem, så i mellomtiden måtte vi nærmest daglig på besøk og følge med). Tungt når vedkommende ble sykere og sykere og til slutt døde. Så glad jeg var for at vi hadde hverandre å støtte oss til i disse tunge årene. Så var det rydding av stort hus med 80 år med oppsamlede ting, det var jeg veldig glad jeg slapp å gjøre alene.

Nå som begge er døde og det ikke lenger er praktiske ting å tenke på i forhold til mine foreldre er jeg så glad jeg ikke står alene med alle minner fra barndommen min og dem som foreldre. At jeg ikke er den eneste som husker alle disse årene. Det er så utrolig godt å ha noen å mimre med, snakke om hvordan de var, minnes alt vi gjorde da vi vokste opp, ferier vi tok, høytider, rare vaner, ting vi lo av og fremdeles ler av. Søsken er en enorm støtte i alt fra stort og smått. Det handler ikke bare om praktisk hjelp når foreldre blir gamle og/eller syke, men om mental støtte, noen som står sammen med deg, noen som du deler akkurat de samme minnene med. Det mentale kan man ikke betale seg ut av og heller ikke få fra venner eller andre enn søsken, for de har ikke delt barndommen din, foreldrene dine og minnene dine med deg. Altfor mange tenker bare på den praktiske hjelpen, men alt det andre er like viktig og holder seg viktig alle år også etter at man har mistet foreldrene sine.

Anonymkode: 8a668...338

Kan ikke plusse deg nok for dette innlegget. Det var veldig godt beskrevet og noe jeg kjenner meg igjen i 💕

Anonymkode: 2b888...fb5

[tussi84]

Jeg har ikke så gamle forelde at de trenger hjelp i hverdagen  enda, men jeg vet hva de hjelper/hjalp besteforeldrene mine med. Det var ting som å klippe plenen, male gjerder, snømåking, rengjøring av hus, og etterhvert også handling av mat da noen av de på slutten ikke kunne bevege seg omtrent. I tillegg var det også ting som å følge feks mormoren min til helseavtaler, eller feks kjøre farmor til tannlege. 

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

I starten var det hjelp med tyngre arbeid som de ikke klarte. Klippe plen, måke snø, handle større ting, fikse ting i hjemmet, småoppussing, rydding osv. Etter hvert ble de syke. Først fikk den ene alvorlig sykdom. Da var det godt å ha to søsken å dele alt det tunge med, både det medisinske, følge til og fra vanvittig mange legebesøk og sykehusbehandlinger (og noen av dem måtte vi reise langt til, type fly med overnatting, fordi det fantes bedre behandlingsmuligheter enn vår lokale sykehus, selv om vi bor på østlandet), besøke på sykehuset, våke over når vedkommende døde og deretter begravelse og alt som hører med.

Så tok den noen år før den gjenværende forelderen ble dement. veldig veldig godt å ha søsken da også, slippe å være alene om å vurdere at her er det noe galt, passe på hver minste ting, hjelpe til med gjøremål, følge til og fra legetimer og behandling, handle, ordne hjemmetjeneste, ha noen å diskutere med når vi måtte vurdere først dagsenter og deretter når vedkommende ble så dårlig at det måtte søkes fast plass på sykehjem (og det er ventetid på sykehjem, så i mellomtiden måtte vi nærmest daglig på besøk og følge med). Tungt når vedkommende ble sykere og sykere og til slutt døde. Så glad jeg var for at vi hadde hverandre å støtte oss til i disse tunge årene. Så var det rydding av stort hus med 80 år med oppsamlede ting, det var jeg veldig glad jeg slapp å gjøre alene.

Nå som begge er døde og det ikke lenger er praktiske ting å tenke på i forhold til mine foreldre er jeg så glad jeg ikke står alene med alle minner fra barndommen min og dem som foreldre. At jeg ikke er den eneste som husker alle disse årene. Det er så utrolig godt å ha noen å mimre med, snakke om hvordan de var, minnes alt vi gjorde da vi vokste opp, ferier vi tok, høytider, rare vaner, ting vi lo av og fremdeles ler av. Søsken er en enorm støtte i alt fra stort og smått. Det handler ikke bare om praktisk hjelp når foreldre blir gamle og/eller syke, men om mental støtte, noen som står sammen med deg, noen som du deler akkurat de samme minnene med. Det mentale kan man ikke betale seg ut av og heller ikke få fra venner eller andre enn søsken, for de har ikke delt barndommen din, foreldrene dine og minnene dine med deg. Altfor mange tenker bare på den praktiske hjelpen, men alt det andre er like viktig og holder seg viktig alle år også etter at man har mistet foreldrene sine.

Anonymkode: 8a668...338

Oj, takk for at du tok deg tid til å forklare så godt. Dette er jo et veldig godt argument for søsken. Vi er ikke helt bestemt ennå, men tror ærlig talt ikke vi har kapasitet til en til. 

Anonymkode: 25a9b...d92

[Lafamiglia]

Jeg har to venner som har ganske dysfunksjonelle søsken. Begge er fortvilet over at hele byrden med gamle foreldre faller på dem. Så det å ha søsken garanterer ikke at man får hjelp og avlastning med gamle foreldre.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har to flotte foreldre som har behov for hjelp til ulike ting. Jeg ordner praktiske ting med hus og hage som er for tungt for de, samt bistår ved sykdom. 
 

Jeg har alltid hatt det bra som enebarn og har aldri savnet noe som helst. 

Anonymkode: 5d88e...354

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I starten var det hjelp med tyngre arbeid som de ikke klarte. Klippe plen, måke snø, handle større ting, fikse ting i hjemmet, småoppussing, rydding osv. Etter hvert ble de syke. Først fikk den ene alvorlig sykdom. Da var det godt å ha to søsken å dele alt det tunge med, både det medisinske, følge til og fra vanvittig mange legebesøk og sykehusbehandlinger (og noen av dem måtte vi reise langt til, type fly med overnatting, fordi det fantes bedre behandlingsmuligheter enn vår lokale sykehus, selv om vi bor på østlandet), besøke på sykehuset, våke over når vedkommende døde og deretter begravelse og alt som hører med.

Så tok den noen år før den gjenværende forelderen ble dement. veldig veldig godt å ha søsken da også, slippe å være alene om å vurdere at her er det noe galt, passe på hver minste ting, hjelpe til med gjøremål, følge til og fra legetimer og behandling, handle, ordne hjemmetjeneste, ha noen å diskutere med når vi måtte vurdere først dagsenter og deretter når vedkommende ble så dårlig at det måtte søkes fast plass på sykehjem (og det er ventetid på sykehjem, så i mellomtiden måtte vi nærmest daglig på besøk og følge med). Tungt når vedkommende ble sykere og sykere og til slutt døde. Så glad jeg var for at vi hadde hverandre å støtte oss til i disse tunge årene. Så var det rydding av stort hus med 80 år med oppsamlede ting, det var jeg veldig glad jeg slapp å gjøre alene.

Nå som begge er døde og det ikke lenger er praktiske ting å tenke på i forhold til mine foreldre er jeg så glad jeg ikke står alene med alle minner fra barndommen min og dem som foreldre. At jeg ikke er den eneste som husker alle disse årene. Det er så utrolig godt å ha noen å mimre med, snakke om hvordan de var, minnes alt vi gjorde da vi vokste opp, ferier vi tok, høytider, rare vaner, ting vi lo av og fremdeles ler av. Søsken er en enorm støtte i alt fra stort og smått. Det handler ikke bare om praktisk hjelp når foreldre blir gamle og/eller syke, men om mental støtte, noen som står sammen med deg, noen som du deler akkurat de samme minnene med. Det mentale kan man ikke betale seg ut av og heller ikke få fra venner eller andre enn søsken, for de har ikke delt barndommen din, foreldrene dine og minnene dine med deg. Altfor mange tenker bare på den praktiske hjelpen, men alt det andre er like viktig og holder seg viktig alle år også etter at man har mistet foreldrene sine.

Anonymkode: 8a668...338

Dette 💛 Fantastisk skrevet! 😭🥰 Kunne skrevet under x tusen.

Anonymkode: c2c9e...0e6

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene om omsorgen for min mamma. Ufattelig tungt. Jeg er enebarn. Samtidig har jeg 2 barn. For meg var det så uendelig viktig at de hadde hverandre.   

Anonymkode: 59072...1c2

[AnonymBruker]

Lafamiglia skrev (1 time siden):

Jeg har to venner som har ganske dysfunksjonelle søsken. Begge er fortvilet over at hele byrden med gamle foreldre faller på dem. Så det å ha søsken garanterer ikke at man får hjelp og avlastning med gamle foreldre.

Det å bruke bilbelte garanterer heller ikke at man overlever ulykker, men det øker sjansen betraktelig. 

Anonymkode: 8a668...338

[AnonymBruker]

Lafamiglia skrev (1 time siden):

Jeg har to venner som har ganske dysfunksjonelle søsken. Begge er fortvilet over at hele byrden med gamle foreldre faller på dem. Så det å ha søsken garanterer ikke at man får hjelp og avlastning med gamle foreldre.

Men et enebarn får garantert ansvaret og byrden alene.

Anonymkode: d0bd3...782

[AnonymBruker]

Lafamiglia skrev (1 time siden):

Jeg har to venner som har ganske dysfunksjonelle søsken. Begge er fortvilet over at hele byrden med gamle foreldre faller på dem. Så det å ha søsken garanterer ikke at man får hjelp og avlastning med gamle foreldre.

Må skrive under på det. Det er ikke garanti for at alle søsken stiller opp. Jeg har vært alene om det selv om jeg har flere søsken. Noen bor langt unna, andre lever sitt eget liv. Så det er tungt. 

Det positive er at jeg får alle de gode minnene og vet at jeg har gitt dem de de trenger  og slippe anger den dagen de er borte. 

Anonymkode: 33cf4...29b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har vært alene om omsorgen for min mamma. Ufattelig tungt. Jeg er enebarn. Samtidig har jeg 2 barn. For meg var det så uendelig viktig at de hadde hverandre.   

Anonymkode: 59072...1c2

"As children and teenagers, only children may actually be happier without siblings. One large study found that having younger siblings reduced life satisfaction in kids and teens. ... As adults, studies find time and again that adult only children enjoy the same happiness and life satisfaction as everyone else."

Forstår valget ditt med søsken altså. Men, hvordan hadde du det som barn? Er det med omsorgen for din mor mye større enn eventuelle fordeler ved barndommen din som enebarn? Eller er det bare ferskere i minne?

Anonymkode: 25a9b...d92

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Men et enebarn får garantert ansvaret og byrden alene.

Anonymkode: d0bd3...782

Men, må det bli en så stor byrde? Kan man som foreldre gjøre noe for å forhindre at man blir en byrde?

Anonymkode: 25a9b...d92

[AnonymBruker]

Jeg har et enebarn og slik vil det forbli. At jeg vil trenge hjelp (og barnet noen å dele det med) når jeg blir eldre skal ikke være en grunn til å få flere barn.

Når jeg blir så skrøplelig at jeg ikke klarer gressklipping lenger, da flytter jeg til leiligheten. Og den dagen jeg ikke klarer å ta basic husoppgaver, blir det å få hjemmehjelp eller andre jeg kan betale for det.

Jeg har ikke fått barn for å ha noen som skal stelle meg og bolig når jeg blir ute av stand til det.

Mine foreldre er ikke så gamle at de trenger hjelpe enda, ikke som jeg vet om. Bor uansett for langt unna (og har ikke kontakt med de heller).

Anonymkode: 7e3e0...620

[Tone83]

Dette er ikke en god grunn til å få flere barn. Få kun barn dersom dere har kjempelyst og har mer enn nok overskudd. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har et enebarn og slik vil det forbli. At jeg vil trenge hjelp (og barnet noen å dele det med) når jeg blir eldre skal ikke være en grunn til å få flere barn.

Når jeg blir så skrøplelig at jeg ikke klarer gressklipping lenger, da flytter jeg til leiligheten. Og den dagen jeg ikke klarer å ta basic husoppgaver, blir det å få hjemmehjelp eller andre jeg kan betale for det.

Jeg har ikke fått barn for å ha noen som skal stelle meg og bolig når jeg blir ute av stand til det.

Mine foreldre er ikke så gamle at de trenger hjelpe enda, ikke som jeg vet om. Bor uansett for langt unna (og har ikke kontakt med de heller).

Anonymkode: 7e3e0...620

Er vel litt dette jeg ville inn på med sitatet mitt lenger oppe, er den eventuelle byrden med gamle foreldre i voksen alder en god grunn til å få flere barn? For det er den eneste reelle ulempen jeg har greid å finne, sånn på overordnet nivå. Vel, i tillegg til alle "stakkars deg, du er så ensom og bortskjemt"-greiene som voksne greier å lire av seg.

Anonymkode: 25a9b...d92

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Tone83 said:

Dette er ikke en god grunn til å få flere barn. Få kun barn dersom dere har kjempelyst og har mer enn nok overskudd. 

Litt lyst, null overskudd. Så har tenkt at det nok er litt uforsvarlig. Men folk reagerer så heftig når jeg nevner at vi vurderer enebarn, som om det er en form for barnemishandling.

Anonymkode: 25a9b...d92