Ekstremt usikker på meg selv sammenligner meg med andre foreldre

[AnonymBruker]

Hei. 

Vi er ikke helt a4, og det plager meg litt. Jeg er litt misunnelig på de som har fått det til. Sånn innad kjernefamilien har vi det veldig fint sammen, men likevel føler jeg meg annerledes og til tider et undermenneske. 

Vi eier ikke hus fordi vi ikke har råd. Vi leier av familie fremfor ukjente for at det skal være trygt og stabilt for barna. 

Pga leiligheten ikke er så stor, kvier jeg meg for å invitere barnas venner hjem. Eldste er bare fire år, men likevel.. 

Jeg er ekstremt usikker på meg selv, nervøs og prater alt for mye. Etter en sosial sammenkomst sitter jeg og går igjennom alle samtaler i hodet og angrer og får nesten attack hvis det er noe feil jeg har sagt. Jeg føler meg skikkelig rar og annerledes sammenlignet med de andre mødrene. Jeg er på størrelse med en tolvåring og snakker alt for lavt og for mye sarkasme, føler meg som et ekorn på speed. Jeg har heller ikke hatt noen norske venninner siden barneskolen og aner rett og slett ikke hvordan å snakke med andre nordmenn utenom egen familie. Samtidig er jeg hjemmeværende, så jeg blir jo ganske isolert. 

På tross av dette, har vi et helt vanlig familieliv, rutiner, barnehage etc.. Også har vi en bil som blander seg inn i mengden. 

Skulle ønske jeg var som alle andre mødre, og at vi var som alle andre utad også, redd ingen vil bli kjent med oss fordi vi ikke har alt på stell og jeg er rar. Jeg takker selvsagt ja til alt av invitasjoner når det kommer til barna, for jeg vil så gjerne at de skal ha det bra. 

Sitter og føler på denne annereldesheten idag da jeg ble med datteren min på en sammenkomst med bare norske foreldre og jeg følte meg så utenfor.. Dattera mi hadde det superfint da. 

Hva bør jeg gjøre egentlig..? (utenom  å spare til hus da..) 

Anonymkode: f1dd1...4bc

[AnonymBruker]

Norge er et land der de som er annerledes skiller seg skikkelig ut fordi kulturen er slik at alle skal være som kloner av hverandre. Det er faktisk litt skummelt, sett fra perspektivet til en utlending som er vant til variasjon. Nei, det er kanskje ikke så mye du kan gjøre. Men du må forstå at du er verdifull som du er. Er du innvandrer? Jeg bodde i Norge i flere år og fikk aldri norske venner. Syntes det var veldig rar atmosfære. Syntes at samtalene med og bland nordmenn var veldig overfladiske, og det var veldig merkelig for meg som er glad i dype samtaler om kultur, verden, politikk, etikk... Jeg hadde noen venner, men kun andre utlendinger uavhengig av opprinnelsesland. Da jeg flyttet til annet europeisk land så fikk jeg flere venner i løpet av et par måneder. Ingen problem. Norge er ikke akkurat et veldig vennlig og gøy land å bo i som utlending. Man vil alltid føle seg utenfor og annerledes.

Anonymkode: eee2f...1d2

[AnonymBruker]

Vil legge til at det hjelper ikke å kjøpe fint hus. Er du utlending så blir du det uavhengig av hvor du bor. Hvis du kjøper et hus i et dyrt nabolag så kan naboene mene at det ikke er noe sted for en innvandrerfamilie og til og med spre rykter om at du må ha enten stjelt pengene til huset eller fått dem fra nav. Been there...

Anonymkode: eee2f...1d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Norge er et land der de som er annerledes skiller seg skikkelig ut fordi kulturen er slik at alle skal være som kloner av hverandre. Det er faktisk litt skummelt, sett fra perspektivet til en utlending som er vant til variasjon. Nei, det er kanskje ikke så mye du kan gjøre. Men du må forstå at du er verdifull som du er. Er du innvandrer? Jeg bodde i Norge i flere år og fikk aldri norske venner. Syntes det var veldig rar atmosfære. Syntes at samtalene med og bland nordmenn var veldig overfladiske, og det var veldig merkelig for meg som er glad i dype samtaler om kultur, verden, politikk, etikk... Jeg hadde noen venner, men kun andre utlendinger uavhengig av opprinnelsesland. Da jeg flyttet til annet europeisk land så fikk jeg flere venner i løpet av et par måneder. Ingen problem. Norge er ikke akkurat et veldig vennlig og gøy land å bo i som utlending. Man vil alltid føle seg utenfor og annerledes.

Anonymkode: eee2f...1d2

Jeg er faktisk etnisk norsk, men føler meg skikkelig utenfor. 😅 Har ingen norske venninner, kun utenlandske. Mannen min er også utenlandsk, og det er mest avslappende i hans familie for praten går mye lettere. 

Føler meg veldig Enig i det du beskriver, og jeg synes det er trist egentlig. 

Anonymkode: f1dd1...4bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er faktisk etnisk norsk, men føler meg skikkelig utenfor. 😅 Har ingen norske venninner, kun utenlandske. Mannen min er også utenlandsk, og det er mest avslappende i hans familie for praten går mye lettere. 

Føler meg veldig Enig i det du beskriver, og jeg synes det er trist egentlig. 

Anonymkode: f1dd1...4bc

Må legge til, har veldig lite kontakt med egen familie nettopp pga vi ikke aner hvordan å kommunisere og det begynner å blekne litt med foreldrene mine også.. Vi snakker mye sammen, men det er ikke lett å føre samtale med dem. 

Anonymkode: f1dd1...4bc

[minister-mio]

Hvorfor er det mer stabilt for barna å leie fra familie enn å leie av fremmede? Mange barn vokser opp i stabile hjem selv om foreldrene leier bolig.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du bor i Oslo, men her, i Søndre Nordstrand er det ingen som ville dømt deg. Det er folk av alle slag her, inkl nordmenn som deg som foretrekker innvandrere. 

Anonymkode: 21353...9bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vil legge til at det hjelper ikke å kjøpe fint hus. Er du utlending så blir du det uavhengig av hvor du bor. Hvis du kjøper et hus i et dyrt nabolag så kan naboene mene at det ikke er noe sted for en innvandrerfamilie og til og med spre rykter om at du må ha enten stjelt pengene til huset eller fått dem fra nav. Been there...

Anonymkode: eee2f...1d2

Dette tror jeg ikke stemmer. For det første, jeg vet ikke nødvendigvis hvem av de andre foreldrene som eier eller leier hus og så er det heller ikke noe som jeg tenker på fordi det har ingenting å si! Og dersom du bor i en by er det absolutt ikke uvanlig å leie. 

Bor på et lite sted, men ville ikke tenkt noe negativt om deg ut fra det du beskriver her. 

Min erfaring er at mange er mer usikre enn hva de gir uttrykk for og meg selv inkludert. I settinger der jeg ikke er så godt kjent med andre går jeg også gjennom det jeg har sagt i etterkant og gremmes noen ganger. 

Bare vær deg selv og ta/ha kontakt i så stor grad som mulig så blir du etterhvert bedre kjent og tryggere på de andre. 

Anonymkode: 0fc67...2f5

[Snabeltann]

Du høres ut som du har masse energi, og er veldig oppegående. Prøv å ikke la negative tanker og usikkerhet overmanne deg. Se på alt du har fått til! Hva med å jobbe som frivillig f.eks med eldre, de trenger folk som snakker mye, og der får du øvd opp evnen til å snakke høyere. Alltid behov for flere hende i eldreomsorgen. Eller hva med kurs eller hobbyer der du kan bli kjent med folk? Hva liker du å gjøre? 

Heier på deg!

[AnonymBruker]

Det er i hvert fall ikke noe av det du beskriver i innlegget ditt jeg ville reagert negativt på  

Jeg strever også med å være redd for hva alle andre tenker om meg, selv om det har blitt bedre med årene. Kjenner godt til dette med å tenke på alt jeg har sagt feil etter en sammenkomst. Men stort sett så er det vi selv som grubler over dette, de andre husker det ikke en gang. 

Vi eier hus, men jeg syns det er flaut i invitere folk hjem fordi det er for rotete/vi har hund som de kanskje ikke liker/ikke barnevennlig nok/vonde stoler ved spisebordet osv. osv. Jeg tror kanskje at hvis man strever med akkurat dette, vil det alltid dukke opp noe som er flaut. Jeg ville virkelig aldri tenkt noe som helst negativt om en mindre, leid leilighet.  

Anonymkode: 58510...44e