Hvordan slutte å bry seg om hva andre tenker hele tiden?

[AnonymBruker]

Jeg har en tendens til å være så opptatt av at alle skal like meg at det går på bekostning av min egen trivsel. 
Liker ikke tanken på at noen skal tenke noe negativt om meg og er redd for å si eller gjøre noe som andre skal tenke ikke var så lurt. Ender med en «angst» i ettertid som går over (kan sammenlignes med fylleangst) etter noen dager men så dukker det jo stadig opp nye ting. Derfor er det sjelden at jeg ikke har «noe» jeg plager meg selv med. 
Kan faktisk dra opp ting som hendte for flere år siden og plage meg selv!

Hvordan klare å snu disse tankene og gi mer blaffen i om jeg ikke er «perfekt» for alle hele tiden? 
 

Anonymkode: 9f76f...d3d

[AnonymBruker]

Det vil alltid være noen som ikke liker deg, men det betyr ikke at det er noe galt med deg for det. Folk er forskjellige, noen liker deg og noen liker deg ikke. Det er sikkert folk du ikke liker også. 

Min far sa for en stund siden "det bor over 5 millioner i Norge, du kan ikke forvente at alle de skal like deg". 

Anonymkode: 1ba58...fa3

[AnonymBruker]

Du skal ikke slutte å bry det fullstendig. Det er sunt å kunne innhente seg etter andre, men det må ikke bli en begrensning. Svaret er nokk dessverre bare trening. 

Ikke mine ord, men en annen formulering enn Dr. Jordan B. Peterson sine ord

Anonymkode: baabe...358

[AnonymBruker]

Dette er tanker som har plaget meg i mange år, men jeg merker at jeg de siste årene har klart å gi litt mer faen. Mest fordi jeg har reflektert rundt dette å bli likt i så mange år, og innsett at jeg bryr meg jo ærlig talt ikke om hva folk flest mener. Hvorfor skal jeg da la meg påvirke så sterkt av det? 

Vi mennesker dømmer andre i øst og vest. Som oftest bevisst, men noen ganger ubevisst. Når man ser noe man liker eller ikke liker, så bedømmer man det. Om jeg ser en attraktiv mann så tenker jeg at han er kjekk, kanskje jeg også tenker at jeg vil ligge med han. Om jeg ser en mann som i mine øyne er mindre attraktiv, vil ikke de seksuelle tankene streife meg. Men jeg har allerede gjort meg opp en mening om at jeg ikke syns han er attraktiv. Når jeg gir disse eksemplene, klarer jeg ikke å huske mennene jeg dømte. Jeg vet bare at dette er tanker som har streifet meg i en gitt situasjon. Vanligvis har jeg nok med meg selv når jeg er på butikken ettersom jeg sliter med angst, men noen ganger kan jeg observere omgivelsene og danne meg et bilde. På parkeringsplassen kan jeg legge merke til nyere biler og eldre biler, om noen har rust og om noen har plettfri lakk. Jeg kan se en bil jeg kunne tenkt meg og en bil jeg er glad jeg ikke har. Skjønner du hvor jeg vil? 

For meg er det viktig at folk på arbeidsplassen liker meg. Dette fordi jeg ønsker et godt arbeidsmiljø. På min arbeidsplass er det ganske enkelt å bli likt - man trenger bare å gjøre jobben sin. Vi er en sammensveiset gjeng, og vi har respekt og forståelse for at alle er ulike. Noen kommer man bedre overens med andre. Noen liker man kanskje ikke. Men man vil likevel bevare en god atmosfære, slik at alle kan trives, selv om man er ulik. Det er ikke noe galt i å ønske å bli likt. Vi mennesker er også flokkdyr, og de færreste ønsker å skille seg ut. Likevel vil mange si at de ikke ønsker å følge strømmen, men de gjør det ubevisst likevel. Det kommer an på øyet som ser, hva som er å skille seg ut. Det kommer an på strømmen man følger. Blant dagens unge jenter kan man se at mange følger strømmen, kler seg i de samme klærne og gir det samme inntrykket på sosiale medier. Så ser man de som skiller seg ut, unge jenter som er interesserte i politikk, gjerne feminister. Rollene kan blandes, men ofte er det motpoler. Igjen så er dette et eksempel jeg trekker frem. Du kan sikkert tenke deg frem til mange andre tilfeller, og se dette i ditt eget liv. 

Hvordan slutter man å bry seg? Jeg er usikker. Spørsmålet er om du bryr deg så mye om hva andre sier, tenker og gjør. Dømmer du mennesker du ser i offentligheten hver gang, setter du mennesker i båser og tenker dårlige tanker om andre? Da tenker du sikkert at andre gjør det samme om deg. Og det kan godt hende. Spørsmålet er om det de tenker og mener, er så viktig. Jeg vil ta enda et eksempel - jeg har mange synlige tatoveringer og jeg har en rocka og røff stil, som noen menn vil kategorisere som maskulin. Jeg bruker for det meste tettsittende klær og har tydelige feminine former - smal midje, stor rumpe, store pupper. Stilen jeg har, og tatoveringene, er i mange menn sine øyne turn-off. Jeg har dog til gode å møte en mann jeg liker, som ikke liker hvordan jeg ser ut eller kler meg. Jeg tiltrekker meg som oftest de mennene jeg selv liker. For meg er det viktig at mannen jeg liker, også liker meg. Om jeg skulle ende opp med å like en mann som ikke liker meg, vil jeg trekke meg unna. Det er viktig at mennesker jeg involverer meg med, liker meg slik jeg er. Og mitt utseende og min stil, og mitt livssyn og mine verdier, er definitivt ikke på banelengde med hvem som helst. Det er faktisk helt greit at vi er forskjellige. 

Jeg har ikke helt klart å knekt koden, og jeg bryr meg fortsatt om hva andre synes om meg, men i langt mindre grad enn tidligere. Jeg har innsett at jeg bryr meg jo ikke om hva fremmede syns, jeg bryr meg om hva de JEG bryr meg om, synes. Og det er faktisk helt innafor. Det går likevel ikke på bekostning av hvem jeg er, for jeg kommer til å si min mening og være den jeg er, selv om det kanskje kan risikere at noen slutter å like meg. Og man kan ikke bli likt av alle, akkurat som at du ikke kan like alle. Jeg tenker at dette går litt utpå å akseptere forskjeller. Samtidig bør man se det ifra et litt nihilistisk perspektiv. Det du sier og gjør er faktisk ikke så viktig, og de fleste gir faen. Den dumme tingen du gjorde på en fest i 2007 er kanskje husket av andre, men ikke noe de tenker på til daglig. Kanskje det streifer dem en dag de sitter på fest sammen, og opplever noe som kan minne om hendelsen. Og så er det glemt. Noen ganger legger vi mennesker litt for mye verdi i vår eksistens. Det er så utrolig mange mennesker som IKKE er viktig for deg. Hvorfor skal du da gjøre deres tanker så viktig for deg? 

Dette ble jammen lagt. Håper du lærer deg å gi litt mer faen, og omfavner den du er. 

Anonymkode: ae549...b76

[Gjest Glut]

Du skal aldri prøve å få noen som ikke liker deg til å begynne å like deg. Du skal heller ikke bekymre deg hva andre synes om deg, enten liker dem deg eller så liker dem deg ikke. Heng sammen med folk som liker deg, og ikke bruk en eneste tanke på dem som ikke gjør det.  Det faktum at du er veldig bekymret over hva andre mener om deg er enda mer uattraktiv enn om du bare gir faen.

[AnonymBruker]

Just now, Glut said:

Du skal aldri prøve å få noen som ikke liker deg til å begynne å like deg. Du skal heller ikke bekymre deg hva andre synes om deg, enten liker dem deg eller så liker dem deg ikke. Heng sammen med folk som liker deg, og ikke bruk en eneste tanke på dem som ikke gjør det.  Det faktum at du er veldig bekymret over hva andre mener om deg er enda mer uattraktiv enn om du bare gir faen.

Enig i dette. Så lenge du er snill mot andre og oppfører deg bra så har du gjort ditt. Ofte handler det om energier og kjemi. Ts, du har sikkert også noen i kretsen din, i familien din eller på jobben din som du aldri kunne tenke deg å bli venn med - ikke fordi de har gjort deg noe vondt, men fordi de ikke er din type mennesker. Den ene stresser kanskje for mye og stresset smitter over på deg, den andre er kanskje litt tung og negativ og som gjør at du blir i litt dårlig humør selv. De har likevel aldri gjort deg noe galt, og de kan være verdens beste person for andre. Sånn kommer det til å være resten av livet, og du kommer alltid til å møte på mennesker som ikke synes du er helt "deres greie" uten at det er noe galt i det. Prøv å innfinn deg med dette først som sist, ellers kommer du jo til å slite deg helt ut ved å fly rundt å sørge for at alle skal like deg, det er umulig. 

Anonymkode: abfcd...75f

[SoWhat?]

Hvorfor er det så viktig at alle andre liker deg?  Hvilken innflytelse har alle andre på livet ditt? 

For å føle seg som et helt menneske, så tror jeg det er viktig å gjøre nettopp feil og også kritikkverdige ting. Jeg har alltid satt pris på hyggelige ting folk sier, men det er jo kritikk som har fått meg til å tenke og gå i meg selv. Og så er det en god følelse at folk har den tilliten til meg som gjør at de tør si hva de mener. Det er sånn ordentlig vennskap skal være.

Jeg tror nesten at jeg kan garantere deg at folk ville likt deg bedre om du gjorde litt feil og dumme ting 🙂 jeg blir ihvertfall skeptisk til "perfekte" mennesker. De har alltid noe å skjule. De gjør meg mistenksomme. Jeg liker best når mennesker viser både gode og dårlige sider. Jeg tror mange er enig med meg her. 

Endret 26. juli 2021 av SoWhat?

[AnonymBruker]

Leste noe forskning rundt dette for et par dager siden. Det viser seg at folk med sosial angst, eller de som føler seg dømt av andre, overdriver, og gjennom å rollespille motparten i terapi så blir man bedre.

https://www.psypost.org/2021/07/role-playing-a-social-situation-from-anothers-perspective-helps-reduce-negative-self-beliefs-among-people-with-social-anxiety-61567

Anonymkode: 16d16...9ff