Ang. forhold til voksne barn.

[AnonymBruker]

Kjæresten min har tre barn. En som nærmer seg 30. En i midten av 20 årene og en på snart 18. 

To av disse barna liker meg ikke i det hele tatt. Jeg har vært hyggelig, men de tåler tydeligvis ikke at faren har fått ny kjæreste (jeg var ikke årsak til bruddet, han var alene i et par år før han traff meg.). Den ene (midterste) går jeg greit sammen med, men ikke noe nært forhold. 
Barna kontakter han kun da de vil ha penger eller trenger hjelp med noe. Aldri ellers. 
Kjæresten sier at de har hatt et kjempegodt forhold gjennom hele barndommen og at han har alltid stilt opp for de. 
Men, å kunne snakke med de om hvorfor de ikke liker meg, eller har så lite ønske om å omgås sin far kan han ikke. Han sier bare at de vil ikke snakke om det. Moren er bitter pga at han har gått videre, selv om det var hun som gikk, så hun har nok snakket dårlig om han til ungene. 
Det jeg ikke får til å stemme er at hvis en har et godt og nært forhold til barna, så er det vel vanlig at barna ønsker at sin far har det bra? Og at de kan kommunisere om ting? Hadde til dels skjønt det hvis det var små barn, men dette er jo voksne unger med egne liv.

Det er vondt for han å ha det slik, men virker ikke som de bryr seg en plass om han, som sagt utenom hvis de trenger noe. Ringer han de, snakker de bare kort og overfladisk. 
Som sagt så har nok moren snakket han ned en del, men har de et godt forhold så burde vel det prelle av på voksne unger? 
Hva tenker dere?
Jeg har ingen andre råd å gi han annet enn at han kan spør de/ snakke med de, men han sier at de er ikke interessert i det. 
 

Anonymkode: 2b63d...c73

[AnonymBruker]

Min mor mener også sdt vi hadde et godt forhold gjennom hele barndommen min. Jeg mener oppveksten min burde vært en barnevernssak. Jeg er heller ikke interessert i noe nært forhold, og om hun hadde fått seg ny kjæreste hadde jeg ikke ønsket å bli mer enn overflatisk kjent med denne. Jeg ser heller ingen grunn til å prate mer om dette med min mor enn jeg allerede har gjort, da hun manglet selvinnsikt, og det dermed ikke har noe for seg. Sier ikke at det nødvendigvis er sånn mellom din kjæreste og hans barn. Likevel blir jeg skeptisk til hvor bra ting egentlig har vært, når forelder sier at det har vært bra, mens barna oppfører seg som om det ikke har vært det. 

Anonymkode: 472af...9a0

[Milky]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min mor mener også sdt vi hadde et godt forhold gjennom hele barndommen min. Jeg mener oppveksten min burde vært en barnevernssak. Jeg er heller ikke interessert i noe nært forhold, og om hun hadde fått seg ny kjæreste hadde jeg ikke ønsket å bli mer enn overflatisk kjent med denne. Jeg ser heller ingen grunn til å prate mer om dette med min mor enn jeg allerede har gjort, da hun manglet selvinnsikt, og det dermed ikke har noe for seg. Sier ikke at det nødvendigvis er sånn mellom din kjæreste og hans barn. Likevel blir jeg skeptisk til hvor bra ting egentlig har vært, når forelder sier at det har vært bra, mens barna oppfører seg som om det ikke har vært det. 

Anonymkode: 472af...9a0

Signerer denne. Opplevde akkurat det samme som deg!! Mor har også fått ny kjæreste og ønsker minst mulig kontakt med begge to. Ikke noe interessert i å bli kjent med han nye duden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjæresten min har tre barn. En som nærmer seg 30. En i midten av 20 årene og en på snart 18. 

To av disse barna liker meg ikke i det hele tatt. Jeg har vært hyggelig, men de tåler tydeligvis ikke at faren har fått ny kjæreste (jeg var ikke årsak til bruddet, han var alene i et par år før han traff meg.). Den ene (midterste) går jeg greit sammen med, men ikke noe nært forhold. 
Barna kontakter han kun da de vil ha penger eller trenger hjelp med noe. Aldri ellers. 
Kjæresten sier at de har hatt et kjempegodt forhold gjennom hele barndommen og at han har alltid stilt opp for de. 
Men, å kunne snakke med de om hvorfor de ikke liker meg, eller har så lite ønske om å omgås sin far kan han ikke. Han sier bare at de vil ikke snakke om det. Moren er bitter pga at han har gått videre, selv om det var hun som gikk, så hun har nok snakket dårlig om han til ungene. 
Det jeg ikke får til å stemme er at hvis en har et godt og nært forhold til barna, så er det vel vanlig at barna ønsker at sin far har det bra? Og at de kan kommunisere om ting? Hadde til dels skjønt det hvis det var små barn, men dette er jo voksne unger med egne liv.

Det er vondt for han å ha det slik, men virker ikke som de bryr seg en plass om han, som sagt utenom hvis de trenger noe. Ringer han de, snakker de bare kort og overfladisk. 
Som sagt så har nok moren snakket han ned en del, men har de et godt forhold så burde vel det prelle av på voksne unger? 
Hva tenker dere?
Jeg har ingen andre råd å gi han annet enn at han kan spør de/ snakke med de, men han sier at de er ikke interessert i det. 
 

Anonymkode: 2b63d...c73

Der er dette som er normalen , voksne barn som har sine egne liv.

Foreldrene blir bare en parentes i tilværelsen, som dem hugser på når dem har behov for noe som foreldrene kan yte.

Anonymkode: aaac3...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Moren er bitter pga at han har gått videre, selv om det var hun som gikk, så hun har nok snakket dårlig om han til ungene. 

Slike spekulasjoner kommer ingen av dere til gode. Det viser også at far faktisk er bitter på mor for å ha forlatt han. 
 

Han har voksne barn. De tenker selv. De trenger ikke å være enig med han om hvordan barndommen har vært… Om de har et så godt forhold som han selv sier, så hadde ikke barna vært mot han som de er. 

Anonymkode: c70b4...c49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min mor mener også sdt vi hadde et godt forhold gjennom hele barndommen min. Jeg mener oppveksten min burde vært en barnevernssak. Jeg er heller ikke interessert i noe nært forhold, og om hun hadde fått seg ny kjæreste hadde jeg ikke ønsket å bli mer enn overflatisk kjent med denne. Jeg ser heller ingen grunn til å prate mer om dette med min mor enn jeg allerede har gjort, da hun manglet selvinnsikt, og det dermed ikke har noe for seg. Sier ikke at det nødvendigvis er sånn mellom din kjæreste og hans barn. Likevel blir jeg skeptisk til hvor bra ting egentlig har vært, når forelder sier at det har vært bra, mens barna oppfører seg som om det ikke har vært det. 

Anonymkode: 472af...9a0

Det er egentlig det jeg tenker, at han mener han har vært en god far, men har vel muligens ikke det. Jeg har hørt fra noen i familien hans at han alltid har jobbet mye og drevet med sitt. Sa dette til han, men det mener han er tull. 
Jeg tenker jo at har en et godt og nært forhold, så unner man hverandre å ha det bra og kan kommunisere om ting som skulle oppstå. Da jeg traff han, hadde han dårlig forhold til yngste, men det mente han var tenårings opprør. Jeg tenkte mitt om at det var mer enn det pga språkbruk og oppførsel. Han kan nok ha litt dårlig selvinnsikt noen ganger, det har jeg merket.
Men, skjønner jo at det er vondt  for han siden han mener at han har vært en god far. Alle tre barna har nært forhold til sin mor.  
TS

Anonymkode: 2b63d...c73

[AnonymBruker]

Selvinnsikt kan være en vanskelig øvelse for en del, og spesielt hvis det er et følsomt tema som sin egen rolle som forelder. Min eksmann tror fullt og fast på at han har vært en god far for barna sine, og fatter ikke hvorfor vår yngste ikke ville dit på samvær, stakk av fra samvær, og ikke snakket med sin far på fire år etter at han ble voksen. Han skjønner heller ikke hvorfor det alltid er han som må ta initiativ til kontakt med sine voksne barn. 

For oss andre er det ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. Han har aldri vært en tilstedeværende far, verken emosjonelt eller mentalt. Jobb og ny kone gikk alltid først, og ungene har aldri følt at han virkelig bryr seg om det. De var aldri bra nok i kraft av seg selv, men ble bedømt etter prestasjoner. Deres behov kom alltid i siste rekke. Men å prøve å forklare han noe av dette, har jeg gitt opp. Han forstår rett og slett ikke hva jeg snakker om. Når det gjelder barn, så høster du som du sår. 

Anonymkode: 5d440...1c8

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de andre her. Selvinnsikt er vanskelig og det er ikke sikkert at din kjæreste var/er en så god far og har et så godt forhold til barna sine som han tror eller at du er så hyggelig og imøtekommende mot barna hans som du tror. For å si det på en annen måte, hadde det vært hyggelig for barna hans å være hos dere så hadde de vært der. Hvis dere oppriktig ønsker et bedre forhold må dere snakke med barna og spørre rett ut hvorfor det er slik og være forberedt på å høre sannheten selv om den kanskje ikke er det dere ønsker å høre. Å skylde på moren blir bare for dumt. Hun er ikke ansvarlig for barnas forhold til faren eller deg. 

Anonymkode: 3141f...fbc

[AnonymBruker]

En 17-åring er langt fra voksen, bor h’n ikke hjemme hos sin far?   Og faren har ikke noe nært og godt forhold til noen av dem. 
Hva er det du lurer på? Jeg tenker i hvert fall at det er hans problem, hans skyld, han som kan løse det. Du kommer ikke inn i bildet her overhodet egentlig, annet enn at mannen du har valgt er dårlig med relasjoner. Men det er ikke ditt ansvar verken å diagnostisere, reparere eller vedlikeholde. At han ikke innser det selv er veldig typisk, men ikke la ham skylde på barna og eksen. Dette er hans eget verk.

Anonymkode: 47743...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg er enig med de andre her. Selvinnsikt er vanskelig og det er ikke sikkert at din kjæreste var/er en så god far og har et så godt forhold til barna sine som han tror eller at du er så hyggelig og imøtekommende mot barna hans som du tror. For å si det på en annen måte, hadde det vært hyggelig for barna hans å være hos dere så hadde de vært der. Hvis dere oppriktig ønsker et bedre forhold må dere snakke med barna og spørre rett ut hvorfor det er slik og være forberedt på å høre sannheten selv om den kanskje ikke er det dere ønsker å høre. Å skylde på moren blir bare for dumt. Hun er ikke ansvarlig for barnas forhold til faren eller deg. 

Anonymkode: 3141f...fbc

Jeg har ikke vært inne i bildet så lenge, så tenker at dette er noe han eventuelt må ordne selv. Jeg kjenner de ikke godt nok og har ikke vært der i oppveksten så jeg vet egentlig ikke annet enn hva han sier og hva jeg har observert da vi har vært sammen med de. 
Han sier at han nå skal spør rett ut, men det må han gjøre da han er alene med de tenker jeg. 
Jeg tenker også at han må først få en relasjon til de før jeg kan det. 

Anonymkode: 2b63d...c73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

En 17-åring er langt fra voksen, bor h’n ikke hjemme hos sin far?   Og faren har ikke noe nært og godt forhold til noen av dem. 
Hva er det du lurer på? Jeg tenker i hvert fall at det er hans problem, hans skyld, han som kan løse det. Du kommer ikke inn i bildet her overhodet egentlig, annet enn at mannen du har valgt er dårlig med relasjoner. Men det er ikke ditt ansvar verken å diagnostisere, reparere eller vedlikeholde. At han ikke innser det selv er veldig typisk, men ikke la ham skylde på barna og eksen. Dette er hans eget verk.

Anonymkode: 47743...19e

Ja, og jeg er enig. Jeg prøver bare å råde han der han ber meg om det. Men, uansett hva jeg sier så sier han bare at det ikke går å snakke med de. 
Sa til han i går at da har jeg ingen råd, men spurte samtidig om han virkelig har gått inn i seg selv og tenkt gjennom oppveksten, men han påstår hardnakket at han har vært en god far. Så da kan ikke jeg gjøre så mye mer.  
TS

Anonymkode: 2b63d...c73

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det er egentlig det jeg tenker, at han mener han har vært en god far, men har vel muligens ikke det. Jeg har hørt fra noen i familien hans at han alltid har jobbet mye og drevet med sitt. Sa dette til han, men det mener han er tull. 
Jeg tenker jo at har en et godt og nært forhold, så unner man hverandre å ha det bra og kan kommunisere om ting som skulle oppstå. Da jeg traff han, hadde han dårlig forhold til yngste, men det mente han var tenårings opprør. Jeg tenkte mitt om at det var mer enn det pga språkbruk og oppførsel. Han kan nok ha litt dårlig selvinnsikt noen ganger, det har jeg merket.
Men, skjønner jo at det er vondt  for han siden han mener at han har vært en god far. Alle tre barna har nært forhold til sin mor.  
TS

Anonymkode: 2b63d...c73

Høres ut som faren min. Han hadde en jobb med mye ansvar og overtid, men jobbet ikke mer enn han måtte mente han selv. Han mener også at han var en god far, fordi han av og til lekte og tullet med oss når han faktisk var til stede og tok med gaver til oss når han kom hjem fra jobbreise. Men han rømte alltid på jobben når ting ble vanskelig. Alt av omsorg, hjelp og støtte kom fra mamma, vi visste tidlig at der var det lite å hente hos ham.

Hadde det vært konflikt mellom ham og mamma da jeg var 17, så hadde jeg sikkert tatt mamma sin side automatisk, uansett om hun hadde passet på å ikke si noe negativt om ham. Rett og slett av lojalitet, fordi det var hun som var der for meg.

Anonymkode: 1b341...86c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Høres ut som faren min. Han hadde en jobb med mye ansvar og overtid, men jobbet ikke mer enn han måtte mente han selv. Han mener også at han var en god far, fordi han av og til lekte og tullet med oss når han faktisk var til stede og tok med gaver til oss når han kom hjem fra jobbreise. Men han rømte alltid på jobben når ting ble vanskelig. Alt av omsorg, hjelp og støtte kom fra mamma, vi visste tidlig at der var det lite å hente hos ham.

Hadde det vært konflikt mellom ham og mamma da jeg var 17, så hadde jeg sikkert tatt mamma sin side automatisk, uansett om hun hadde passet på å ikke si noe negativt om ham. Rett og slett av lojalitet, fordi det var hun som var der for meg.

Anonymkode: 1b341...86c

Vil tro at en del er samme tilfellet her. 
Tror aldri det har vært hans intensjon å være dårlig far, det er bare blitt slik dessverre. 

Anonymkode: 2b63d...c73