Høyt konfliktnivå, barn og tillitsbrudd - hvor går grensen?

[AnonymBruker]

Jeg er fullstendig klar over at jeg selv har gjort noen grusomme feil i forholdet mitt, men føler meg også genuint ræva behandlet. Håper noen har innsikt her og kan gi noen pointere annet enn at vi er dårlige mennesker:(

Vi har barn sammen, men før vi fikk barn hadde jeg 2 episoder der jeg tok i fysisk mot samboer etter krangel og trusler. Jeg gikk på sterke medisiner og var innlagt på DPS både før og etter disse 2 episodene. Jeg har gjort gode fremskritt og går per i dag ikke på medisiner og er i god funksjon. Det er snakk om 1 år siden siste episode, jeg har gått i terapi og har det svært vondt når jeg ser tilbake på oppførselen min. Derimot sliter jeg med at jeg blir så lei meg og sint ennå; psykologen min mener vi deler skyld her (hans ord) fordi samboer er veldig påtrengende, aggressiv og presser meg. Jeg prøver å unngå situasjonen, de-eskalere, ta meg selv vekk fra samtalen/situasjonen og alle de tingene jeg har lært i terapi. Jeg blir forfulgt og beskyldt og regelrett brutt ned verbalt til jeg gir inn og gråter eller blir sint. Det er aldri snakk om at han roer ned eller slutter å angripe, ofte med beskyldninger om utroskap, at jeg kommer til å drepe ham (!) eller at jeg er en dårlig mor.

Han har løyet en hel masse, vært på datingsider og forlot meg flere ganger under graviditeten. Jeg står igjen med null selvtillit, har det vondt, greier ikke å være nær ham og er stort sett veldig lei meg. Jeg elsker ham, men føler meg som en fattig trøst mens han egentlig vil ha en tinderdame eller en yngre dame og jeg greier ikke å stole på ham.

Jeg var fortsatt gravid når jeg fant ut at han var på datingsider. Han skylder på at jeg var ustabil og psyk for 1 år siden, hver gang han gjør noe "galt". Det er alltid min skyld. Jeg bærer med meg mye skyld og skam over at jeg gjorde noe man aldri skal gjøre, ty til vold, men han føler ingen skyld for tingene han gjør, og mener han ikke har vært utro selv om han skrev meldinger og flørtet med minst (!) 10 damer som jeg har sett. Mulig flere. Han hadde kontakt med flere på flere ulike plattformer/SOME.

Han gjør ikke mye hjemme, klager ofte svært ufint og høylytt på helt absurde ting (det lukter vondt av hundematen, oppvaskmaskinen sto åpen for lenge, han må "alltid" flytte puten min vekk fra plassen hans i sengen), og er vanskelig å ha til lags. Han skal ofte dra fra oss, da skylder jeg ham penger (jeg betaler stort sett halvparten av alt her på tross av at han har mer penger enn meg.. når han var fattig betalte jeg alt, det har han glemt), mener at jeg og vårt felles barn kan råtne i helvete og skal melde meg til barnevernet etc.
I dag fikk jeg nok. Jeg har det så vondt, jeg orker ikke manglende søvn etter fødsel, hans overbærende og nedlatende holdning, påpek om alt jeg ikke har gjort hjemme når jeg virkelig gjør alt som skjer av vask og vedlikehold både ute og inne her hjemme, pluss at alt alltid er min feil. Jeg har gjort alt jeg kan for å forbedre meg, mens han durer videre og sier og gjør akkurat de samme destruktive tingene han alltid har gjort. Jeg vil ikke at barnet vårt skal vokse opp med konflikt, en far som kjefter på alt og en mor med frynsete nerver og som "mister det" med ujevne mellomrom etter dager med nedbryting og mangel på søvn og følelsen av å bli grunnleggende LIKT.

Før denne mannen har jeg aldri skreket, følt meg totalt oversett eller vært fysisk med noen. Jeg føler meg så lavmål, men samtidig så fatter jeg ikke at ALT kan være min feil? I dag ba jeg ham dra. Huset er mitt, men jeg har vanskelig for å betale alt helt alene. Han eier bilen. Han vet at jeg kommer til å slite, og han godter seg skikkelig over det, sier han ikke vil betale barnebidrag ++.
Jeg skulle så ønske han ønsket å bedre ting både mellom oss og for seg selv, men det blir bare verre og verre. Nå er han borte for godt. Jeg beklager langt innlegg, det er bare så vondt at livet skulle bli slik.

Anonymkode: afd3e...d02

[Mt3]

Godt du tok til mot og ba han dra sin vei. Finn ut hva du har rett på av hjelp via NAV, og krev barnebidrag gjennom dem om han ikke skal ha barnet 50% eller om han tjener mye mer enn deg.

Er det mulig å lage utleiedel i huset? 

Vil tro du får det mye bedre uten denne karen i ditt nærvær, men vær beredt på at han vil lage mye helvet nå den første tiden. I hvertfall når han skjønner at du ikke kommer krypende og trygler han om å komme tilbake. 

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (1 minutt siden):

Godt du tok til mot og ba han dra sin vei. Finn ut hva du har rett på av hjelp via NAV, og krev barnebidrag gjennom dem om han ikke skal ha barnet 50% eller om han tjener mye mer enn deg.

Er det mulig å lage utleiedel i huset? 

Vil tro du får det mye bedre uten denne karen i ditt nærvær, men vær beredt på at han vil lage mye helvet nå den første tiden. I hvertfall når han skjønner at du ikke kommer krypende og trygler han om å komme tilbake. 

Dessverre ingen mulighet for utleie med mindre jeg gir bort barnets rom og deler bad og (et lite) kjøkken med en fremmed - det blir i verste fall slik at jeg bor hos foreldrene mine med barnet og leier ut hele huset hvis jeg ikke har råd til å bo her. Det er godt mulig det blir slik, jeg faller mellom 2 stoler når det gjelder inntekt/stønader og bostøtte. 

Jeg synes dette er så utrolig leit. Jeg kjempet hele graviditeten for at vi skulle være sammen og være en familie. Han tok en del grep etter barnet ble født, men faller raskt tilbake til gamle mønstre. Jeg får gjøre det du sier og kreve barnebidrag gjennom NAV. Leit:/

Anonymkode: afd3e...d02

[AnonymBruker]

Bra du fikk han ut, dette forholdet er ikke bra for noen av dere, og i hvert fall ikke barnet! Bidrag fastsettes av Nav, så det kan han ikke slippe unna. At han sier sånne ting, viser bare at det er deg han er ute etter å straffe, og at han er en dritt som ikke bryr seg om barnet sitt. 

Snakk med Nav om hva du kan ha krav på av økonomisk hjelp. Det kan godt hende du kan klare å beholde huset. Hvis ikke, finner du et sted du har råd til å bo. Alt er bedre enn å leve i et så destruktivt forhold.

Anonymkode: 67028...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bra du fikk han ut, dette forholdet er ikke bra for noen av dere, og i hvert fall ikke barnet! Bidrag fastsettes av Nav, så det kan han ikke slippe unna. At han sier sånne ting, viser bare at det er deg han er ute etter å straffe, og at han er en dritt som ikke bryr seg om barnet sitt. 

Snakk med Nav om hva du kan ha krav på av økonomisk hjelp. Det kan godt hende du kan klare å beholde huset. Hvis ikke, finner du et sted du har råd til å bo. Alt er bedre enn å leve i et så destruktivt forhold.

Anonymkode: 67028...1bf

Fastsetter NAV også bidrag når far er fra et annet europeisk land?:s Han er veldig kjærlig med barnet, men har også helt ville påfunn.. synes jeg er hysterisk som ikke lar ham røyke på soverommet vårt der baby sover i bedside crib f.eks. Er så sliten.. akk. Du har rett, det er best å bare kaste inn håndkleet. Jeg hadde håpet terapi ville hjulpet.. men vi har stått i kø i et halvt år, og konfliktnivået tok seg opp igjen.

Anonymkode: afd3e...d02

[AnonymBruker]

Såklart han skal betale bidrag, det fastsettes med bakgrunn i deres inntekter. Det skal utjevne inntekstforskjellen deres. Selv om dere har 50/50 så kan han måtte betale bidrag. Så ikke vær redd for det. Men dere må på mekling på et familievernkontor først, for å få meklingsattest. Deretter er det bare å søke nav.

Anonymkode: 0b30b...2f0

[AnonymBruker]

Det høres ut som at du har hatt det helt jævlig i forholdet. Godt du fikk ham ut. Det er tusen ganger bedre å leie ut huset og heller finne et lite krypinn du selv og barnet kan bo i. Eventuelt bo hos dine foreldre en periode til du kommer deg litt ovenpå.

Som de andre skriver: barnebidrag slipper han ikke unna, det blir eventuelt trukket av lønnen hans, men du må søke om det via Nav.

Du kommer nok til å få det mye bedre nå som han er borte. Kanskje savner du det gode ved ham, men om en stund vil du ikke forstå hvorfor du ikke gikk lenge før. Det er ikke sånn et forhold skal være.

Anonymkode: f66af...22e